Jeg ødela et ekteskap. De fleste mener jeg har fått som fortjent

Så kom det for da­gen til slutt, det ma­gefø­lelsen min hadde fortalt meg i flere måneder. Mannen min, Even, er utro mot meg. Og selv om jeg altså var forberedt, fø­les det som et sviende slag. 

I over en uke fulgte jeg og min nærmeste venninne etter ham i en lånt bil. Og ganske riktig, han dro innom en kvinne hver eneste ettermiddag. Det han hadde sagt til meg, var at han skulle hjelpe en ka­merat med å pusse opp badet.

Jeg hadde lenge merket noe i blikket hans, at han var fra­værende under samta­lene våre, og at han liksom måtte anstrenge seg for å være hyggelig mot meg.

Da jeg konfronterte ham med det jeg hadde oppda­get, nektet han ikke. Han innrømmet at jeg hadde rett, og la til at han var svært forelsket og ville gå videre i livet med denne kvinnen.

– Du vet jo hvordan det er, når man mø­ter et menneske man bare må ha, sa han.

Og jeg visste selvsagt godt hva han siktet til. Nemlig at jeg selv, for åtte år siden, hadde vært den kvinnen som fikk ham til å være utro mot sin da­værende kone.

Jeg hadde vært fullstendig besatt av ham den gangen. Han hadde begynt som rådgiver i firma­et vårt, og jeg så med det samme at han var den typen mann jeg faller for. 

Utstrålingen, måten han kommuniserte på, og humoren hans. Jeg falt pla­dask, og jeg innrømmer at jeg så på ekteskapet hans som en utfordring. Jeg hadde bestemt meg, jeg skulle ha ham selv om han var gift.

I over ett år flørtet jeg med ham, men han holdt avstand. Han gjorde det klart for meg at han ikke var av den utro typen. Men jeg ga meg ikke. Jeg var pågående med komplimenter og passet på å være i et strålende humør hver gang han var i nærheten. 

Jeg var singel, og jeg ønsket meg en mann. Det var han jeg ønsket meg.

På et seminar med jobben åpnet det seg en mulighet. Han var nokså beruset på kvelden, og jeg benyttet anledningen til å forfø­re ham. På den måten tråkket han over en grense, selv om han sa rett ut at han angret dagen etter, og at jeg bare måtte glemme at det hadde skjedd.

Les også (+): Vi er seks venninner som drar på hyttetur sammen hvert år. Årets sjokkavsløring kan ha ødelagt alt

Fikk det som jeg ville

Tre uker senere slo jeg til igjen. Da visste jeg at kona hans var bortreist, og jeg foreslo rett ut at vi skulle mø­tes hjemme hos meg.

Jeg lovet full diskresjon og sa med kla­re ord at han ikke hadde noe å tape. Alt skulle bare være deilig og avslappende.

Han kom. Og jeg fikk det som jeg ville. Vi innledet et forhold, og han falt for meg etter hvert. Til slutt ble vi avslørt av kona hans. Jeg var taktisk og har aldri fortalt ham at jeg plantet skjerfet mitt i bilen hans en gang han kjørte meg hjem fra jobben. 

Ved en annen anledning passet jeg på å lage det klassiske leppestiftmerket på skjorten hans. 

Alt jeg ønsket, var jo at han skulle skille seg, så jeg kunne få ham for meg selv. Dermed ble han kastet ut av kona etter 15 års ekteskap. Og han kom rett til meg og ble boende.

I begynnelsen var han fortvilet og kjente på skyldfølelsen sin. Mens jeg var overlykkelig og overbeviste ham om at dette var det beste som kunne skje oss. Derfor stelte jeg ekstra pent med ham og forholdet vårt.

Den sterke forelskelsen min ga meg også overskudd til å stå sammen med ham mot kona. Hun var bitter og sint, lagde problemer angående samværet med barna og spolerte avta­ler. 

Jeg var så lykkelig over å dele da­gene med ham at jeg aldri tenkte på hva jeg egentlig hadde gjort. Jeg ofret det faktisk ikke en tanke at jeg hadde ødelagt en fa­milie og fra­tatt barna en far i hverda­gen.

Jeg har det grusomt vondt nå, men jeg innser at jeg fortjener det. Jeg gjorde jo selv akkurat det samme mot eksen hans. Men den gangen kjente jeg ikke til den smerten som river inni hele meg, slik jeg opplever nå.

Dette er første gang jeg er blitt forlatt etter at jeg er blitt voksen, og det svir. Even flyttet ut for ni da­ger siden, og jeg vet at han dro rett til henne, sin nye kvinne.

Jeg har dyp kjærlighetssorg. Matlysten er borte, og alt jeg kla­rer å tenke på, er Even. Samtidig kjenner jeg sterkt på nederla­get. Det siste jeg har lyst til, er å se andre i øynene.

Les også (+): Søsteren min sa det var min egen skyld at mannen min hadde gått så langt. Jeg kunne ikke tro det jeg hørte

Gjør fryktelig vondt

Jeg fikk mye motstand fra fa­milie og venner da jeg uten blygsel ødela et ekteskap, men jeg bare feide det bort og sa at Even og jeg var som skapt for hverandre, og at vi derfor måtte ha hverandre.

Jeg vet at de aller fleste mener jeg har fått som fortjent. 

Derfor orker jeg ikke engang å gå på jobb, selv om jeg ikke lenger jobber i samme firma som Even. Jeg har fått sykmelding fra legen, og jeg trenger tid for meg selv. 

Normalt er jeg en sterk kvinne, men å holde en sosial maske slik det er nå, det kla­rer jeg ikke. Tårene mine ligger der hele tiden og presser på. Jeg vil at Even skal angre og komme tilba­ke til meg. Mitt høyeste ønske er at alt skal bli som det var.

Bitterheten min er sterk, men jeg anstrenger meg virkelig for å holde meg i ro. Jeg ringer ham ikke og sender ikke tekstmeldinger. 

For jeg husker at han sa noe om at eksen hans lagde enda mer avstand den gangen hun var pågående med brev og telefoner. 

Jeg er livredd for å ødelegge en eventuell sjanse, i tilfelle han finner ut at han har gjort et feil valg med denne kvinnen. Nå skriver jeg mail på mail til ham, som jeg aldri kommer til å sende. 

Men jeg må få ut fø­lelsene mine; få dem ut og sortere dem. 

For jeg er knust innvendig og ser mørkt på fremtiden uten ham i livet mitt. Samvittigheten min er heller ikke god å leve med. 

For nå forstår jeg jo hvilken smerte jeg må ha påført eksen hans, den gangen jeg kun hadde tanke for meg selv og mine behov.

På samme måte som den nye kvinnen nå har tatt fra meg mannen jeg elsker. Jeg ha­ter henne. Og ha­tet gjør også fryktelig vondt.