Jeg måtte si noe da jeg hørte hva datteren sa i minnestunden

Nå i sommer døde Astrid, farmoren til mannen min. Hun var nettopp fylt 82 år og hadde tilbrakt de siste årene på sykehjemmet, sterkt redusert. Det var trist å se den en gang så sprudlende damen svinne langsomt hen. 

Det verste var kanskje å se hvordan åndsevnene hennes forsvant til det bare var et skall igjen av henne. På slutten hadde hun store smerter, trolig på grunn av kreft.

Astrid hadde tre barn, men det var bare Inge, min svigerfar, som hadde bosatt seg i hjembyen. De to andre søsknene, Olaf og Karin, hadde etablert seg på Østlandet, og begge hadde det travelt med jobb og familie, sydenturer og boligkjøp. Ingen av dem kom derfor særlig ofte hit til Vestlandet, men Astrid var en del hos dem da hun var yngre og sprekere. 

Når vi ymtet frempå at moren var blitt gammel og redusert og at de burde ta seg en tur, svarte de ofte at det var mye mer praktisk at Astrid kom sørover til dem. Men Astrid var redd for å fly, og togturen ville bli altfor slitsom for henne. Derfor var det ikke ofte hun fikk se de to yngste barna sine disse siste årene.

Svigerforeldrene mine tok seg mye av henne de siste årene hun bodde hjemme. De var innom henne hver eneste dag, og i helgene ble det ofte til at hun overnattet hos dem. Jeg vet at dette ikke alltid var så enkelt for Berit, svigermoren min, men jeg har aldri hørt henne si et skjevt ord om Astrid.

Derimot har det vært mye bitterhet mellom henne og søsknene til Inge, særlig overfor Karin, som er en typisk urban dame og rask til å snakke nedsettende om Berits stil, både når det gjelder klær og interiør.

Berit er en klok og omtenksom kvinne, og hun bet kritikken i seg uten å svare. Hun ble den som satt igjen med ansvaret for svigermoren sin, uten å få så mye som en takk fra Olaf og Karin.

De trodde visst at en dame på 80 år som hadde gjennomgått to hofteoperasjoner og i tillegg hadde dårlig hjerte, fortsatt klarte seg selv, så lenge hun kunne bo hjemme.

Les også (+): Plutselig sto han der, 30 år siden jeg så ham sist. Jeg var på ingen måte forberedt på følelsene

Sovnet stille inn

Selv da Astrid lå på det siste på sykehjemmet, måtte Inge mase for å få søsknene til å komme. Olaf kom heller ikke før det var for sent, for han kunne ikke avbryte ferien sin. Og da Karin kom, virket det nærmest som om hun klandret Inge og Berit for at moren var så dårlig som hun var.

Hun mente at de hadde gjort altfor lite når det kom til legene, og at moren skulle ha vært innlagt på sykehus for lengst. Dessuten beskyldte hun de ansatte på sykehjemmet for å gi henne altfor mye smertestillende, slik at hun var sløvet vekk. 

Hverken personalet på sykehjemmet eller vi andre klarte å få henne til å forstå at Astrid virkelig trengte smertestillende, og at kroppen hennes rett og slett var utslitt etter et langt og strevsomt liv.

Karin bråkte og kjeftet og sa til og med at hun skulle kontakte fylkeslegen og gå til sak hvis de ikke kuttet ned på medikamentene. Oppi alt bråket sovnet Astrid stille inn. 

Nå var det mye som måtte ordnes. Og den som tok styringen, var Karin. Stakkars Berit følte seg helt overkjørt i sitt eget hjem. Karin inviterte flere langveisfarende slektninger til å bo hos dem, uten å ta Berit med på råd. Hun bestemte hva de skulle ha til middag og hvor folk skulle sove.

Karin var på sitt verste under minnestunden etter begravelsen. Hun holdt en lang tale, mens hun selv strigråt og snakket om det nære forholdet hun hadde hatt til moren. Det var henne moren hadde ringt til når det var noe – det er jo noe helt spesielt med forholdet mellom mor og datter, som ikke forholdet til en sønn kunne gi, sa hun. 

Hun fremstilte det som om Astrid ikke hadde hatt noen rundt seg, og at de eneste lysglimtene hun hadde opplevd i sitt livs høst, var telefonsamtalene med datteren.

Les også (+) I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet

Fornærmet?

Til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg hadde ikke planlagt å si noe, men nå følte jeg at jeg måtte ta mot til meg. Om jeg lot det være, ville jeg aldri få sjansen igjen. Med bankende hjerte og ustø ben reiste jeg meg og banket forsiktig med skjeen på glasset.

Da alle ble stille, begynte jeg å snakke, og uten at jeg visste hvordan, falt ordene meg i munnen etter hvert. Først sa jeg noen ord om hva Astrid hadde betydd for oss, særlig i de første årene jeg hadde kjent henne, før hun ble åreforkalket og syk. Men så kom jeg til det jeg egentlig hadde på hjertet.

– Til slutt vil jeg på vegne av alle oss som kjente Astrid, både familie og venner, rette en takk til dem som betydde mest for henne de siste årene.

I øyekroken så jeg at Karin kikket forventningsfullt på meg, hun trodde vel jeg skulle rose henne for telefonsamtalene. Så fortsatte jeg.

– Jeg tenker på dem som gjorde det mulig for Astrid å bo hjemme så lenge som hun gjorde, og som besøkte henne nesten hver eneste dag året rundt etter at hun kom på sykehjemmet. Berit og Inge, sa jeg og snudde meg mot dem, – det dere har gjort, står det virkelig respekt av, og det takker vi dere for alle sammen.

Da jeg satte meg ned, var jeg usikker, hadde jeg fornærmet noen? Burde jeg ha tidd stille? Men da vi etter hvert reiste oss fra bordene, så jeg at det var flere som gikk bort til Berit og Inge, og jeg hørte at flere takket dem for det de hadde gjort for Astrid.

Og senere den kvelden fikk jeg vite at Olaf og Karin hadde hatt en lang prat med Berit og Inge, og at de faktisk også hadde takket dem. Kanskje var det ordene mine som fikk dem til å tenke seg om? 

Uansett virker det ikke lenger som om Berit er så bitter på Karin. Hun har klart å legge bak seg det som har vært, og tenker fremover, også når det gjelder forholdet til svigerinnen. 

Og det er vel derfor jeg satte meg ned for å skrive dette. For å minne om hvor viktig det er å ta vare på dem som er igjen når det har vært et dødsfall i familien. Det er jo dem vi skal leve videre sammen med.