Jeg må velge mellom to menn

Jeg har et forhold til to menn, og jeg har gått i tenkeboksen for å finne ut om jeg noensinne vil klare å velge én av dem. 

De har utrolig mange fine kvaliteter begge to, og jeg elsker dem på hver sin måte.

Asbjørn, samboeren min, er klar over at jeg har et forhold til en annen mann, Erlend. Han sier at han kan tilgi meg, at vi kan jobbe oss gjennom dette og fortsette samboerskapet. Men er det det jeg vil? 

Jeg vet at jeg burde være lykkelig over å ha en så forståelsesfull samboer. Problemet er bare at jeg ikke klarer å gi slipp på Erlend. Han har rørt ved noe i hjertet mitt som gjør det utrolig vanskelig bare å kutte ham ut. Så hva gjør jeg?

De vet begge om hverandre. Det er jeg som må ta valget. 

Jeg traff Asbjørn i studietiden. Han var en litt forsiktig fyr, og det tok tid før jeg forsto hvor mye som gjemte seg bak den noe anonyme fasaden hans. 

For Asbjørn viste seg å være full av gode sider. Fremfor alt var han en klok og forståelsesfull mann som viste mye empati for menneskene rundt seg. Vi ble etter hvert et par, og senere samboere. 

Nå er det fem år siden vi flyttet inn i den fine loftsleiligheten vår. 

Her har vi hatt det fantastisk fint fra første stund, med kvelder fylt av lange, gode samtaler og mye kos.

For ett års tid siden begynte jeg i ny jobb. Dette var en stilling jeg hadde hatt veldig lyst på, og lykken var stor da jeg til slutt fikk jobben. Asbjørn var glad på mine vegne, og jeg fant meg raskt til rette i min nye jobb. Dagene var spennende, med mange nye impulser og nye bekjentskaper. 

Mye endret seg i meg også - på det personlige plan, i denne perioden. 

Jeg følte meg optimistisk og glad og gikk i gang med nye aktiviteter. Jeg begynte å trene regelmessig, jeg svømte og løp i skogen, energien var på topp! 

Jeg kan ikke si at Asbjørn og jeg gled fra hverandre på grunn av mitt nye, aktive liv. Han er et godt menneske som unner alle andre å drive med det de har lyst til. 

Selv satt han stadig på sin vante plass i godstolen og betraktet det hele. Men han kommenterte ofte hvordan jeg blomstret.

Les også: (+) En liten kommentar var alt om skulle til for at mine såkalte «Facebook-venner» angrep meg fra alle kanter

Mer enn vennskap

En dag like før sommeren ble det ansatt en ny mann på jobben. Han het Erlend, og vi fant raskt tonen. 

Snart hadde vi mye med hverandre å gjøre i jobbsammenheng, og vi ble veldig godt kjent. Erlend viste seg å være en herlig, raus og jovial kar. Han hadde noe eksotisk og liksom «levd» over seg.

Siden han hadde reist mye, kjente han kultur- og mattradisjoner fra alle verdens hjørner. En dag spurte han om jeg ville være med og spise på en thailandsk restaurant. 

Det dreide seg om et lite sted med rimelige priser og mye sjel, sa han. For meg falt det naturlig å takke ja til invitasjonen. Jeg skulle uansett i den retningen etter jobb, og sa fra til Asbjørn.

Det ble et svært hyggelig restaurantbesøk, det første av en rekke i samme genren. Erlend kjente nemlig alt som var av interessante spisesteder i byen. 

Ofte helt anonyme steder som de fleste ikke visste om. Etter hvert begynte vi også å trene sammen, Erlend og jeg. 

Siden vi begge gikk regelmessig på treningsstudio etter jobb, fant vi ut at vi like gjerne kunne holde hverandre med selskap, og han meldte seg inn i mitt treningsstudio.

Jeg holdt ingenting skjult for Asbjørn, fortalte ham bestandig alt Erlend og jeg hadde gjort sammen i løpet av dagen. Og Asbjørn var bare glad for at jeg hadde funnet en venn i en kollega. 

Det var jo også slik jeg selv så på Erlend, som en venn jeg kunne dele aktiviteter med. 

Jeg var på ingen måte klar over hva som egentlig var i ferd med å skje. Riktignok var Erlend en kjekk mann, men jeg tenkte likevel aldri på ham som noe annet enn en venn. 

Ikke før den kvelden jeg ble med ham på en premiereforestilling, og vi satt der stille og nokså tett ved siden av hverandre. 

Da plutselig merket jeg at hjertet mitt dunket raskere enn det pleide. Erlend tok hånden min, og jeg lot ham gjøre det. Vennskapet vårt hadde utviklet seg til noe mer.

Etter dette var spenningen mellom oss til å ta og føle på. En ettermiddag tok jeg ham til side og sa at dette ikke kunne fortsette. Jeg hadde jo samboer, og samvittigheten min tilsa at jeg ikke kunne holde noe skjult for Asbjørn. 

Erlend forsto godt mitt dilemma og sa bare at alt var opp til meg. 

Samtidig virket han som en magnet på meg, og jeg nøt hvert sekund vi var sammen. Jeg fortalte Asbjørn hva som var i ferd med å skje. Situasjonen begynte virkelig å tære på meg, og jeg hadde ikke noe ønske om å drive et dobbeltspill.

Les også: (+) På pappas dødsleie møtte jeg en fremmed kvinne. Hun holdt ham i hånden

Valget er mitt

Asbjørn sier at det er vondt å tenke på at jeg er så opptatt av en annen, men vil ha meg tilbake. Han sier vi kan fortsette forholdet hvis jeg vil. 

Erlend, på sin side, sier at jeg må ta det valget jeg selv ønsker, han er villig til å vente.

Så her står jeg altså, mellom to menn. Et valg for livet. To veldig forskjellige menn. Og valget mitt vil bety to svært forskjellige liv. 

Asbjørn, så trygg og stødig, det finnes ikke snillere menneske på denne jord. Vi kjenner hverandre så godt og har opplevd masse sammen. Men vil det bli for kjedelig i lengden? Vil forholdet uansett ta slutt en dag fordi livet med ham vil bli for traust og stillesittende?

Og Erlend, så eksotisk og full av liv. Ikke et kjedelig sekund når han er i nærheten. Men hvor godt kjenner vi hverandre egentlig? 

Jeg vet at det bare er jeg som kan ta dette valget.

Om jeg fortsetter samboerskapet med Asbjørn, betyr det at Erlend og jeg aldri helt får anledning til å finne ut om vi virkelig passer sammen. 

Om jeg bryter med Asbjørn, kan jeg ikke vente at han vil ta meg tilbake om jeg skulle ønske det. Jeg er ikke klar for å ta valget ennå.