Jeg har tatt mitt livs viktigste valg. Døtrene mine på fire og seks skal bo hos barnefaren

Moren min har vært hos meg i kveld, og sammen har vi pakket ned stort sett alt av leker og klær til mine to døtre på fire og seks år.

De skal flytte til faren sin i løpet av helgen, og jeg kjenner at jeg er lettet for at jeg endelig har klart å ta den avgjørelsen.

Eksmannen min er innforstått med at det jeg står foran nå, kan ta tid, og han har møtt meg med forståelse og omsorg. Han vet at det jeg skal jobbe med, handler om grunnen til at vi ble skilt, derfor syntes han også at det er viktig at jeg får ryddet opp i meg selv og bearbeidet fortiden min.

Jeg har en historie med meg fra et tidligere forhold hvor jeg ble utsatt for vold og psykisk trakassering. Det varte i tre år, og jeg kom meg til slutt ut av det ved å oppsøke krisesenteret. 

Jeg hadde planer om å anmelde ham, men jeg torde ikke og ville legge alt bak meg. Jeg var så preget av det i ettertid at jeg holdt meg unna menn i flere år. Jeg snakket mye om det til venner og familie og trodde etter hvert at jeg hadde fått det på avstand.

Marerittene kom sjeldnere, og det hjalp også at min tidligere samboer flyttet fra byen og jeg følte meg fri til å bevege meg ute uten å tenke på at han plutselig kunne dukke opp.

Så møtte jeg Stein, og tilliten jeg følte til ham, var såpass sterk at jeg åpnet meg og fortalte om alle de vonde opplevelsene. Han lyttet, gjorde meg trygg og var tålmodig. 

Han forsto at jeg var traumatisert og at det var enkelte ting som fortsatt preget meg. Jeg skvatt av brå bevegelser, jeg ble redd hvis han hevet stemmen, og jeg trengte alltid å ha døren til soverommet åpen, som en mulig fluktvei hvis jeg ble redd. 

Stein var snill, omtenksom og forståelsesfull, og det gjorde at jeg satset alt på ham.

Les også (+) Mamma og pappa boikottet bryllupet mitt. Så skjedde det som er enda mer absurd

Angstanfall

Vi giftet oss og fikk barn. Jeg følte endelig en ro og en lykke i livet. Men etter fødslene mine ble jeg sårbar igjen. 

Marerittene kom tilbake, og jeg fikk humør­svingninger som gikk utover Stein og barna. Stein ba meg om å oppsøke hjelp, men jeg sto fast ved at det var stressede småbarnssituasjonen med for lite søvn som gjorde meg ustabil. 

Jeg tenkte hele tiden at det ville gå seg til. Det ble mye krangling mellom Stein og meg, for han var også sliten. Ekteskapet vårt fungerte ikke lenger, og etter å ha kjempet for å få det til å fungere igjen, ga vi opp.

Det ble skilsmisse, og Stein ønsket at barna skulle bo hos ham. Det nektet jeg. Jeg mente at jeg var godt skikket som mor, og at delt omsorg ville være til alles beste.

Jeg merket raskt at jeg ble enda mer utålmodig overfor barna etter at Stein flyttet ut. Jeg merket også at jeg hadde et stort behov for å ligge på sofaen og hvile meg, selv når barna var hos meg. 

Jeg følte meg nedstemt, og jeg hadde mareritt om fortiden. Det var noe som ikke var bearbeidet nok, og som innhentet meg. Innerst inne visste jeg at jeg burde få hjelp, men jeg orket ikke å gripe fatt i det. Jeg håpet at det skulle ordne seg. 

Men alt jeg bar på, skulle ut på sitt vis, og det endte med voldsomme angstanfall som skremte meg skikkelig. Jeg gråt mye og kjente på angsten for å dø. 

Det var da jeg ringte mamma og gråt så voldsomt at hun kom med en gang. Barna var hos Stein, og mamma sa at nå var tiden inne for at jeg tok meg selv på alvor og oppsøkte hjelp. 

Hun tok grep og bestilte time hos fastlegen min, og da jeg kom dit, fikk jeg henvisning til en psykiater.

Les også (+): Kjære datter, dette må du vite om eksmannen din

Trenger terapi

Jeg skjønner at jeg trenger tid og rom for å gå i terapi og ha fokus på meg selv. Derfor må jeg beskytte barna mot det jeg skal igjennom. 

Det ligger så mange traumatiske episoder lagret i kroppen og sjelen min, som jeg må få løsnet opp og snakket ut om. Og jeg tror ikke selv at jeg egner meg til å ta vare på to små barn mens jeg gjennomgår dette. 

Det oppdaget jeg da jeg hadde min første time hos psykiateren i forrige uke. Jeg gråt gjennom hele timen og kjente samtidig på en enorm lettelse, for det var godt og trygt å være der og få utløp for alt innvendig. 

Tanken på at jeg endelig skulle få hjelp, ble så overveldende at ordene strømmet ut av meg mens jeg gråt. Derfor lar jeg Stein overta ansvaret for barna våre. 

Han vet at jeg skal gå i terapi fremover, og han er innstilt på å hjelpe til. Han syntes det er fint at jeg er i gang og får den hjelpen jeg burde ha hatt for lenge siden.

Jeg har innsett at fortiden er noe som vil innhente meg hvis jeg ikke rydder opp i det indre kaoset jeg bærer på. Skal jeg bli en god mor, er jeg nødt til å forholde meg til all smerte som vil komme frem.

Jeg får ofte bilder av ulike voldshendelser inne i hodet, og jeg gleder meg virkelig til å få dette bort og bli fri.

Så fort jeg har kommet på plass i meg selv igjen, skal jeg ha delt omsorg for barna, det er avtalen mellom Stein og meg. Så nå har jeg tatt mitt viktigste valg og lar barna flytte ut, med overnattingssamvær når jeg har ork til det. 

Jeg må ta ansvaret for meg selv i første omgang. Skal jeg fungere som mamma og være den rolle­modellen jeg ønsker å være fremover, må jeg begynne inni meg selv og forsone meg med alt jeg har vært igjennom tidligere. 

Det har jeg ikke klart på egen hånd, og nå er jeg mer en klar for å dele alt med en som er profesjonell og kan hjelpe meg til å få meg selv og livet mitt tilbake. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller