Jeg hadde en natt med sjefen. Neste dag kom den skuffende beskjeden

Det hele startet ganske uskyldig. Et klapp på hånden, klemmen han ga meg etter forretningsmiddagen, smilene, blikkontakten vår under kjedelige møter.

Jeg hadde følt meg tiltrukket av Morten fra første stund jeg begynte i jobben. Han var kjekk, med veltrent kropp, kraftige skuldre og stilige klær. Men jeg var voksen nok til ikke å vise hva jeg følte. Dessuten hadde jeg alltid foraktet sekretærer som ligger med sjefene sine.

Etter en stund skjønte jeg at han også var tiltrukket av meg. Vi snakket aldri om det, men det var alle disse små tegnene, og noen ganger følte jeg at luften formelig dirret av seksuell spenning mellom oss. Morten var ikke bare kjekk å se på, han var også svært sympatisk og sjarmerende.

Jeg ble ansatt som hans personlige sekretær etter at jeg hadde vært vikar i firmaet i en måned, og vi jobbet utrolig godt sammen.

 Jeg visste jo at han var gift. Han bar alltid giftering, og han hadde bilde av både kona og de fire ungene på skrivebordet.

Til tross for spenningene mellom oss, gikk det nærmere tre år før det skjedde noe mer mellom oss.

Jeg hadde vært med ham på utallige seminarer og kongresser i inn- og utland, da han spurte om jeg kunne assistere ham under et to ukers seminar i USA. Så lenge hadde jeg aldri vært sammen med ham sammenhengende før.

«Du må vurdere om du orker dette. Det kan bli ganske hardt med både kvelds- og helgejobbing. Noen ferie blir det ikke», advarte han meg. Det var ikke nei i min munn, og tre uker senere var vi på vei til New York.

Det er klart jeg var spent på hvordan det ville gå, både forretningsmessig for firmaet og på det personlige planet. Jeg visste jeg ville få stort ansvar, og jeg måtte være høyst representativ hele tiden.

Derfor hadde jeg tatt en skikkelig handlerunde før vi reiste. Både kjoler, drakter og all verdens tilbehør hadde stått på innkjøpslisten min, så jeg var godt utstyrt både for møter og mer selskapelige sammenkomster.

Morten ga meg komplimenter for min gode mak, og han var helt over seg av begeistring da vi en kveld var ute til middag med noen forretningsforbindelser. Det var en av de siste kveldene våre der, og hele seminaret, så langt, hadde gått over all forventning. Den kvelden skjedde det.

Vi satt i baren på hotellet vårt og tok en drink etter nok en vellykket middag. Stemningen var svært god mellom oss, og vi snakket om hvor flott alt hadde gått.

Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet

Det første kysset

«Du kler den kjolen fantastisk godt, Cathrine. En vakker innpakning på en vakker kvinne», sa han plutselig, mens han bøyde seg frem og så meg inn i øynene.

Jeg klarte ikke å la være, så jeg kvitterte med å fortelle ham hvor kjekk jeg syntes han var i sin mørke dress. «Tusen takk», sa han, og kysset meg lett på munnen. Jeg må nok ha sett litt forfjamset ut, for øyeblikkelig trakk han seg tilbake og sa han var trett etter en lang dag og ville legge seg.

Men i heisen opp til rommene våre var trettheten som blåst bort, for da kysset han meg slik jeg i disse tre årene hadde drømt om at han skulle kysse meg.

Vi fikk en vidunderlig natt sammen. Kroppen hans føltes så god mot min. Jeg hadde ikke dårlig samvittighet i det hele tatt, og hodet mitt var blåst for alt som het morgendag.

Men da jeg så ansiktsuttrykket hans neste morgen, forsto jeg at denne magiske natten ikke var noe som kom til å gjenta seg,

Vi holdt en strengt profesjonell linje de to travle dagene som var igjen, men heldigvis fikk vi snakket ut siste kvelden, før vi reiste tilbake til Oslo. Han gjorde det klart at det som var skjedd, måtte være en engangshendelse. 

«Jeg liker deg svært godt og er tiltrukket av deg, men kjærligheten er et valg, og jeg kommer aldri til å forlate kona og familien min», sa han fast.

Det var ikke lett for meg å si at jeg var enig i dette valget hans, men jeg gjorde det, og respekterte ham for det han sa.

To år har gått siden kjærlighetsnatten i New York. Fremdeles er jeg forelsket i sjefen min, men jeg viser det ikke. Forholdet vårt er varmt og vennskapelig, og vi jobber fortsatt svært godt sammen.

Les også (+) Vi skulle skilles etter 50 år. Men så skjedde det noe

Drømmer om barn

Min beste venninne mener jeg driver med selvplaging, som ikke prøver å få en annen jobb. Noe rett har hun, og jeg vurderer fordeler og ulemper ved å være hvor jeg er. 

Jobben min er interessant og selv­stendig. Jeg får reise mye og treffer mange interessante mennesker. Dessuten tjener jeg godt. 

Men selv om jeg ramser opp alle disse fordelene, vet jeg med meg selv at samværet med Morten er den største fordelen ved jobben. Og den største ulempen.

Sårheten og til dels smerten jeg føler ved å vite at han aldri blir min, blir jeg ikke kvitt, fordi vi ses daglig. 

Jeg kommer heller ikke ut av forelskelsen, og jeg blir ikke interessert i noen andre så lenge jeg hele tiden sammenligner dem med Morten.

Snart fyller jeg 36 år. I over fem år har jeg slitt med min håpløse forelskelse. Ofte skulle jeg ønske det var blitt et barn ut av den ene natten vi hadde sammen. Min biologiske klokke tikker. Jeg drømmer om barn, som de fleste kvinner gjør, men problemet er at hittil er Morten den eneste mannen jeg har ønsket meg barn med. 

Jeg er ikke så naiv at jeg tror Morten ville gått fra kona si og slått seg sammen med meg, dersom jeg var blitt gravid den gangen. Det ville jeg aldri ha bedt ham om heller. 

Men for meg ville det vært fantastisk å ha noe av Morten nær meg hele tiden, vårt barn, vårt kjærlighetsbarn.

Jeg vet jeg er dyktig i jobben min. Fra Morten ville jeg sikkert få de beste attester, og det ville nok ikke bli så vanskelig å få en lignende, godt betalt jobb. Likevel nøler jeg med å søke meg ut av firmaet. Jeg orker ikke å tenke fremover, jeg lever i nuet, lever for hver dag jeg får være i nær­heten av Morten.

Jeg trøster meg med at Morten og jeg har et slags samliv, fordi vi tilbringer så mange av døgnets timer sammen. Han ser mye mindre til sin kone enn han ser til meg.

Min ulykkelige forelskelse i Morten og natten med ham, har lært meg å være mer tolerant og vidsynt. 

Tidligere hadde jeg bastante, dømmende holdninger til kvinner som «la seg etter» gifte menn. Spesielt fordømte jeg kvinner som gikk til sengs med sjefen. Nå har jeg gjort det selv, og jeg er blitt adskillig spakere i mine uttalelser.

Det behøver slett ikke være kald beregning at en sekretær går til sengs med sjefen sin. Det trenger ikke ha noe å gjøre hverken med penger eller makt. Det kan ganske enkelt være, som i mitt tilfelle, av kjærlighet.