Jeg hadde aldri trodd at dette kunne skje meg

Når jeg tenker på det som skjedde, blir jeg redd meg selv. 

Jeg har kommet til meg selv igjen nå, heldigvis.  Som ung kvinne på 22 år ble jeg gravid med en mann som jeg bare hadde en natt sammen med. Han var ikke interessert i å bli far, men jeg bestemte meg for å bære frem barnet. Han ville betale bidrag, men ikke stille opp ut over det. Jeg ble alenemor.

Da jeg tok mitt livs viktigste valg, visste jeg lite om hvilket enormt ansvar det er å ha barn. 

I perioder var jeg deprimert og utmattet. Det var så vidt jeg fikk økonomien til å gå rundt, og alt snakket om at det ville dukke opp en prins for meg og barnet mitt, ble bare en drøm.

Da lille Julie fylte åtte år, var det fremdeles bare henne og meg. 

Da jeg traff Odd, visste jeg med én gang at det var ekte kjærlighet. Jeg hadde aldri følt noe slikt for en mann. Han var skilt og hadde to barn, de bodde hos ham annenhver helg. At jeg var alenemor for en jente på snart ni år, så han på som en gave.

I løpet av kort tid var min livssituasjon helt annerledes. Jeg hadde lengtet etter en å dele hverdagene med, nå fikk jeg både en mann og to ekstra barn. 

Jeg visste ikke hva godt jeg skulle gjøre for Odd og sønnene hans. Sannsynligvis ble jeg for ivrig.

Insisterte på å flytte sammen

Mye er forandret siden den gang, og det skal jeg fortelle om nå.

Kjæresten min får jeg aldri tilbake. Han hater meg helt sikkert etter alt jeg klarte å finne på. 

I mitt liv nå har jeg en annen mann, som jeg er glad i. Han vet ingenting om min forhistorie med eksen.

Jeg insisterte på at Odd og jeg skulle flytte sammen etter bare noen måneder, og valgte å se bort fra hans tvil. «Når vi vet at det er dette vi vil satse på, er det ikke noe poeng å utsette det», insisterte jeg. Jeg visste at det var Odd og ingen annen for meg, men overså det faktum at han ikke var like overbevist.

Julie og jeg flyttet inn i hans hus. Nå ser jeg at alt begynte å gå i gal retning da vi ble samboere. Jeg var så ivrig etter å lage et perfekt hjem at jeg ikke fikk med meg hans tilbakeholdenhet. 

«Kanskje er dette for tidlig etter skilsmissen min», sa han tvilende. Jeg svarte at alt kom til å gå seg til. «Vi elsker jo hverandre!»

Etter et halvt års samboerskap ba Odd meg om å flytte ut. Han var lei seg og følte skyld fordi han ikke hadde satt foten ned før vi flyttet inn, men han sto fast ved at det ikke kunne bli oss likevel. Han var ikke glad nok i meg.

Det var et sjokk å få en slik beskjed. Jeg gråt og tryglet og gjorde alt jeg kunne for å få ham til å elske meg. 

Da han sto på sitt, tross mine bønner, ble jeg sint. «Du kan ikke utsette datteren min for dette», truet jeg. Det hjalp ikke, det heller. Tvert imot begynte han å holde avstand, og jeg måtte finne meg en leilighet og flytte ut.

Noe skjedde med meg i sorgprosessen. Det var som om jeg ikke klarte å kontrol­lere meg selv. Jeg begynte å ringe og sende ham meldinger til alle døgnets tider. Så begynte jeg å overvåke ham. 

Jeg voktet huset hans i mørket for å se om det var noen fremmede innenfor vinduene, jeg fulgte etter ham i smug, og jeg gikk dit jeg visste sønnene hans var, og spurte dem om faren hadde en ny venninne. 

Jeg gikk langt over streken. Det rare er at den forferdelige tiden varte i mer enn ett år.

Les også: (+) Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden

Ute av stand til å stoppe galskapen

Da jeg fikk høre at Odd var ute med en annen dame, lekte jeg detektiv og fikk sporet henne opp. Jeg ringte til henne og la ut om hvilken sjarlatan og drittsekk Odd er. 

Da det ikke nyttet, skrev jeg en lang mail der jeg fortalte at jeg trodde han hadde forsøkt å misbruke datteren min, og at det var årsaken til at jeg flyttet. Ikke at han gjorde det slutt. 

Det var da det smalt.

En kveld sto Odd utenfor døren min. Han sa at han hadde kontaktet politiet. Hvis jeg ikke sluttet å tyrannisere ham og spre løgner om ham, ville han politianmelde meg. 

«Kjære Elin. Jeg forstår at jeg såret deg, men jeg fortjener ikke dette helvetet du lager», sa han og la til at han visste at jeg innerst inne er et godt menneske.

Da han gikk, la jeg meg på sengen og gråt. Det var som om all sorg og alt det irrasjonelle rant ut av meg den kvelden. Jeg bestemte meg for å bli den gamle, gode Elin. Etter å ha brukt all energi på sorg, sinne og onde tanker begynte jeg å bruke krefter på å se fremover.

Jeg merket at Julie hadde lidd under situasjonen. «Nå er du mamma igjen», sa hun og smilte. Jeg forklarte henne at kjærlighetssorg kan få mennesker til å gjøre dumme ting, og at jeg har vært utrolig dum. 

Så skrev jeg et langt brev til Odd og ba om unnskyldning. Han sa at han tilga meg, utrolig nok, men innerst inne er jeg sikker på at han hater meg – med god grunn.

Heldigvis for meg traff jeg noen måneder senere en hyggelig mann, som har vært ungkar hele livet. 

Han er verdens beste stefar for Julie, og livet er bra. Jeg har lovet meg selv at uansett hva som skjer i fremtiden, skal jeg være klokere enn jeg var da jeg ble forlatt av Odd. 

Jeg skammer meg over at jeg var så ondskapsfull. Håpet mitt er at andre kan ta lærdom av min historie.