Jeg glemte ham aldri. Etter ti år fikk jeg en melding som fikk meg til å skjelve

Jeg ble tidlig alenemamma. Pappaen til barna mine forsvant ut av livet vårt da Sara var ett år og David fortsatt lå i magen min. Jeg kan ikke si jeg ble særlig overrasket, for Isak var en rastløs, reiselysten sjel som ikke var typen til å bli en stødig familiefar.

Forholdet vårt hadde først og fremst vært basert på lidenskap, og selv om jeg hele tiden ønsket at han skulle slå seg til ro med meg, var jeg klar over at han nok aldri ville forandre seg.

Å være alenemor så jeg ikke som noe problem. Jeg elsket barna mine, og jeg elsket å være mamma. Dessuten hadde jeg god hjelp fra foreldrene mine. 

Mamma var med meg den lyse vårdagen da David kom til verden, og siden stilte foreldrene mine opp som barnevakter når jeg hadde behov for det.

Av og til fikk jeg SMS fra en eller annen by i Sør-Amerika eller Asia, og jeg ble alltid varm av lengsel når jeg så navnet hans lyse opp på telefonen. 

Tross alt elsket jeg ham dypt og inderlig, og jeg kunne vanskelig se for meg at jeg skulle falle for en annen mann. Dessuten visste jeg at han elsket meg også, på sin måte.

Sara og David hadde ikke egentlig noen forestilling om sin far. Han sendte alltid gaver til jul og bursdager, og når han en sjelden gang var i Norge, kom han på besøk.

Men jeg tror ikke barna så på ham som en pappa. Han var nok heller som en slags morsom onkel for dem. Mine egne følelser for Isak holdt seg imidlertid like sterke. 

De få gangene han kom hjem, ga jeg meg hen med hele min sjel, og jeg nøt hvert øyeblikk av tiden jeg fikk sammen med ham.

Så gikk det lengre tid mellom meldingene, og besøkene opphørte helt. Jeg savnet ham intenst, men livet gikk jo videre. Jeg konsentrerte meg om barna og lot meg ikke synke ned i savn og sorg.

Da jeg så møtte Martin, innså jeg at jeg faktisk hadde følt meg veldig ensom. Martin var Isaks rake motsetning, ansvarsfull, engasjert og stabil, og han elsket meg dypt og inderlig. 

Selv følte jeg mer vennskap enn kjærlighet. Men behovet for trygghet og en å dele hverdagen med ble avgjørende for meg da Martin foreslo at vi skulle flytte sammen. 

Jeg prøvde å få tak i Isak for å fortelle ham om Martin, men han svarte ikke på meldingene mine. Til slutt begynte jeg å tro at Isak faktisk hadde sluttet å elske meg. 

I et eller annet fremmed land hadde han vel truffet en kvinne som kom til å bety mer for ham enn meg og barna. Det var en smertefull erkjennelse, men den var helt nødvendig for at jeg skulle kunne gå videre med livet mitt.

Les også: (+) Jeg ble forlatt etter 20 års samliv. Men så begynte det å dukke opp rosebuketter

Elsket ham fortsatt

Tiden gikk, og livet gikk sin gang. Barna begynte på skolen, og Martin og jeg kjøpte hus sammen. 

Han var en fantastisk far for Sara og David, og den mannen som før hadde sendt leker fra alle verdens hjørner, bleknet mer og mer i deres minne. 

Men ikke i mitt. Jeg savnet ham mer enn godt var, og av og til fikk jeg svart samvittighet når jeg så all kjærligheten i Martins øyne. Jeg følte meg som en forræder siden jeg fortsatt lengtet så sterkt etter Isak.

Så en dag fikk jeg en SMS fra Isak. Jeg skalv på hendene da jeg åpnet meldingen og takket de høyeste makter for at jeg var alene i huset. 

Jeg ville ikke ha klart å skjule de sterke følelsene som strømmet gjennom meg. Det var nesten ti år siden jeg hadde sett ham, men jeg kunne fortsatt kjenne armene hans rundt meg, leppene hans mot mine.

Og jeg innså at jeg fortsatt elsket ham. Da jeg endelig leste meldingen, fikk jeg vite at Isaks følelser var like sterke. 

Grunnen til at jeg ikke hadde hørt noe fra ham, var noe ganske annet enn jeg hadde trodd. 

Isak hadde nemlig sittet i fengsel i Brasil. Han hadde ikke begått annen forbrytelse enn å gripe inn i en kamp mellom en mann og en kvinne. 

Mannen hadde mishandlet og forgrepet seg på kvinnen, og Isak, som var på vei fra en restaurant og tilbake til båten han jobbet på, hadde sett hva som skjedde, og forsvart kvinnen.

Les også (+): Jeg var supermammaen som gjorde alt. Til slutt sa det stopp

Tvilte ikke

Mannen var en høytstående person i den organiserte kriminaliteten, og han hadde fått mange personer til å hevde at det var Isak som hadde begynt bråket. 

At Isak hadde slått ham ned uten den minste provokasjon. Til og med kvinnen hadde vitnet falskt, og Isak hadde fått en svært streng og urettferdig straff. Nå var han endelig fri. 

Og han ville komme hjem. «Jeg har fått nok av eventyrlivet,» skrev han. «Hvis du fortsatt vil ha meg, kommer jeg til deg i begynnelsen av neste uke.» 

Jeg burde kanskje ha tvilt. Men det gjorde jeg ikke. Allerede samme kveld la jeg kortene på bordet for Martin og fortalte at jeg ville gi Isak en ny sjanse. 

Han ble fortvilet, men tok det likevel penere enn jeg hadde ventet.

– Jeg har vel egentlig skjønt det hele tiden, Mari, sa han, – at du ikke elsket meg på samme måte som jeg elsket deg. Du har ofte virket veldig fraværende. Men jeg er ikke bitter, og jeg ønsker at vi fortsatt skal være venner. Og så håper jeg at jeg fortsatt kan ha kontakt med barna, selv om våre veier skilles.

Nå har det gått to år siden den dagen, og jeg lever sammen med Isak igjen.

Barna har akseptert ham fullt ut, men annenhver helg er de hos Martin, som elsker dem som sine egne. Jeg er fullt klar over at Isak godt kan bli rastløs og ønske seg ut på reise igjen, men hvis det skjer, skal jeg nok takle det. 

Jeg elsker ham dypt og inderlig og har aldri angret på at jeg valgte lidenskapen fremfor tryggheten.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller