Jeg gjorde det jeg kunne for å hjelpe en venninne. Sviket hennes vil jeg aldri glemme

Jeg hørte om henne fra en av mine andre venninner. «Du må bare møte Thea», sa hun. «Hun er en helt utrolig jente.» Siden det ikke fantes mange på vår alder i småbyen hvor vi bodde, var nye bekjentskaper alltid velkomne.

Derfor ble Thea invitert til stamstedet vårt en fredag etter jobben, og hun som nyinnflyttet virket henrykt over sjansen til å bli kjent med jevnaldrende.

Thea og jeg fant fort tonen. Vi hadde samme form for humor og mange felles interesser, og etter som ukene gikk var vi mer og mer sammen. 

Jeg var lykkelig over å ha truffet henne, for i lange tider hadde jeg drømt om en bestevenninne som jeg kunne dele alt med. Og nå var hun der.

En søndag noen måneder senere møtte hun blek og dratt opp på kafeen hvor vi hadde avtalt å spise. Borte var det glade smilet og glimtet i øynene. 

Jeg kunne se at hun ikke hadde det godt.

«Jeg er i trøbbel», sa hun. «I skikkelig trøbbel.» Før hun flyttet til vår by hadde hun nemlig drevet butikk som gikk konkurs. Hun skyldte penger, mange penger, og kreditorene ringte og maste og truet. 

Hun hadde bedt om utsettelse til 1. april, men det nyttet ikke. «Den dagen får jeg forskudd på arven etter bestefaren min og kan betale det jeg skylder», sa hun for­tvilet.

Vi satt en stund i stillhet før hun med tårer i øyekroken spurte om jeg kunne låne henne litt, slik at hun kunne betale noe og slippe å være så redd. Det var bombesikkert at hun fikk pengene sine 1. april.

Jeg behøvde ikke tenke meg lenge om. En god venninne trengte hjelp. Hun ville gjort det samme for meg, tenkte jeg da jeg gikk i banken for å ta ut sparepengene mine. 

30.000 kroner som var samlet opp gjennom flere år og skulle brukes til ny bil og etterlengtet ferietur. Senere på dagen hentet Thea beløpet hos meg, og hun var så glad og lykkelig at jeg ikke engang tenkte på å få underskrift på det hun nå skyldte meg.

Les også (+): Jeg vet godt at han har elskerinner, men jeg velger å lukke øynene

Nummeret var ikke i bruk

Som vanlig var vi mye sammen i ukene som fulgte, men en dag jeg ringte henne på mobilen, fikk jeg melding om at den ikke var i bruk. 

Så ringte jeg til jobben hennes, og der sa de at hun var reist nordover fordi faren hennes var syk. I omgangskretsen vår hadde heller ingen sett Thea den siste tiden, hun hadde rett og slett bare dratt sin vei.

Jeg begynte å bli engstelig, men trøstet meg med at hun sikkert snart ga livstegn fra seg. 

Det gjorde hun ikke, hun var som sunket i jorden. Dermed måtte jeg prøve å opp­spore familien hennes, og etter å ha fått det nye telefonnummeret hennes, fikk jeg tak i henne en kveld på telefonen.

«Jeg beklager, men alt er så vanskelig akkurat nå. Du skal få pengene dine, og jeg ringer deg senere», var alt hun sa før røret ble lagt på. Hva var skjedd med henne? Stemmen hadde vært kald og avvisende og helt ulik den glade og blide jenta jeg kjente. Noe måtte være forferdelig galt.

Endelig, en av de første dagene i april, kunne jeg puste lettet. Det kom en SMS fra Thea der hun takket for lånet og fortalte at det hun skyldte, var satt inn på kontoen min. 

Men gleden ble kortvarig. Ingen penger kom, det var bare å innse at alt var løgn og fanteri.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

«Et klassisk bedrageri», sa advokaten min, som raskt fant ut at Thea var kjent av politiet. 

De siste årene hadde hun flyttet fra kommune til kommune, skyldte masse penger til både private og institusjoner og var et kjent navn for inkassobyråene.

Jeg var blitt lurt trill rundt, sveket og bedratt av en jeg trodde var min beste venn. Og jeg som alltid hadde spart og vært forsiktig med penger, satt ribbet tilbake.

 Tårene rant av fortvilelse og raseri. Politiet henla saken, de hadde ikke kapasitet til å etterforske den. Advokaten anbefalte meg å oppsøke Thea og i hvert fall få en underskrift på at hun skyldte meg penger.

Broren min, som reiste mye i Nord-Norge, klarte etter mye strev å få henne til å skrive under på et gjeldsbrev. Thea hadde vært lei seg og lovet å betale, fortalte han. 

Les også (+): Jeg var supermammaen som gjorde alt. Til slutt sa det stopp

Ringte og skrek

Men ikke lenge etter ringte hun meg og skrek i røret at de pengene skulle jeg aldri få, fordi jeg hadde lagd så mye trøbbel for henne! Maken til frekkhet, det var ikke til å tro. Hvem hadde lagd trøbbel for hvem?

Så begynte kampen. Med konfliktråd hvor hun ikke møtte, og med tvangsinndriving som ikke førte frem.

Og hva med meg? I tillegg til å ha mistet tryggheten med sparepenger i bakhånd, er jeg blitt mistroisk til nye menn­esker.

Og jeg har mistet troen på at samfunnet er der for å hjelpe. Er det noen de hjelper, må det være de kriminelle. Det mener iallfall jeg. Så der står saken, nå to år etter.

Jeg har aldri tenkt å gi opp, jeg vil ha tilbake sparepengene mine, og summen er blitt større nå. Jeg kan kreve rente på lånet, og i tillegg må Thea dekke omkostninger jeg har hatt til advokat. 

Nei, jeg gir ikke opp, selv om jeg i svarte stunder er redd for at hele saken er umulig.

Min trøst oppi alt dette er at jeg iallfall kan se meg selv i speilet hver dag. Min samvittighet er ren. Jeg gjorde det jeg kunne for å hjelpe en venninne. 

Sviket hennes gjør at når hun ser seg i speilet, står det skygger bak henne. Skyggene til alle dem hun har bedratt. Og det kan ikke være noen god ballast å ta med seg videre på livsveien.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller