Kjære datter. Jeg forstår at du er bitter over at du ikke fikk vokse opp sammen med meg  

Til min kjære datter!

Jeg skriver dette brevet til deg, min kjære datter Linda, i håp om at du skal forstå meg bedre. 

Du er så forferdelig bitter overfor meg fordi du ikke fikk vokse opp sammen med meg. Jeg forstår disse følelsene, fordi du ser at din halvsøster fikk det du drømte om.

Samtidig vil jeg få deg til å se at det som skjedde den gangen, var til det beste for deg. 

Jeg var bare 20 år gammel da jeg ble gravid med deg, uten å ha en barnefar å lene meg på. På dette tidspunktet hadde jeg hatt et utagerende liv, med mye festing og rot.

Jeg var en umoden, ung kvinne, som ikke hadde en eneste plan for fremtiden, og som var i opposisjon til foreldrene mine.

De var naturligvis bekymret for det ufødte barnet, fordi de kjente meg og min manglende ansvarsfølelse. 

Det er ikke til å legge skjul på at jeg i denne tiden forsøkte mye som ikke var bra. Du kan selv tenke deg hva jeg drev med på det jeg selv mente var et uskyldig plan. 

Så ble du født, og mine foreldre var til stede og tok deg i armene sine. De, som har vært ordentlige og flotte mennesker bestandig, så alvorlig på meg og sa: «Nå må du bli voksen, Turid. Hvis ikke må vi ta vare på Linda!» 

Jeg forsto raskt at jeg ikke var kapabel til å gi deg den hverdagen du trengte.

Barneskrik og amming skremte meg. At jeg fikk bo hjemme og hadde god hjelp, var ikke til særlig trøst. 

Jeg hadde en uro i meg, som ikke forsvant. I dag ser jeg at jeg fremdeles var et barn selv, aldeles uskikket til å bli mor. 

Da jeg bestemte meg for å reise til USA for å jobbe der i ett år, tok jeg ikke deg med.

Du fikk din barndom hos mormor og morfar. Er det noe jeg tenker har vært riktig i mitt liv, så er det denne avgjørelsen. Da jeg lot dem fostre opp deg, gjorde jeg endelig noe ansvarlig og voksent. 

Jeg vet at du fikk en god barndom med trygge og gode rammer. Din mormor og morfar elsket deg. At de var eldre enn alle de andre foreldrene og litt gammeldagse i dine øyne, kan jeg ikke benekte. 

Men de var bunnsolide og fulle av varme. De ga deg det jeg ikke ville ha klart å gi deg. 

Men jeg ble voksen etter hvert, jeg også. Når jeg var hjemme i Norge på ferier, møttes vi to. 

Les også (+) Pappa gjorde min bror omtrent arveløs. Og jeg gjorde nesten en forferdelig feil

Valgte å ikke la deg flytte

Da du var tolv år, kom jeg hjem med din halvsøster, som fikk vokse opp hos meg. Jeg ante ikke da hvor voldsomt inntrykk dette gjorde på deg, for du viste det ikke.

Selv trodde jeg at du var fornøyd og innforstått med at du skulle fortsette å bo der du bodde, fordi du gikk på skolen og hadde vennene dine der. 

Gjennom årene har jeg forsøkt å være en mamma for deg også, men på avstand. 

Jeg lovet min mor ikke å blande meg for mye inn, fordi hun mente at det kunne gjøre deg forvirret, så jeg maste ikke om at du skulle komme til meg. 

Jeg valgte å la deg være i dine omgivelser av hensynet til deg – ditt beste. 

Da jeg kom tilbake til Norge i fjor, var mormor alvorlig syk og vi gikk inn i en spesiell og sårbar tid. Hun døde, og på et vis mistet både du og jeg mammaen vår. 

Det var i denne tiden at du begynte å bli sint på meg. Da jeg ville trøste deg, ville du ikke la deg trøste. «Du kan ikke komme nå og tro at du skal være moren min», sa du.

Jeg forstår hva du mener. Jeg forstår din bitterhet. Nei, jeg kan ikke komme nå og gjøre krav på noe som helst. 

Men en gang for 23 år siden ga jeg deg livet. Dessverre var jeg den gangen en umoden jente, som ikke hadde det som skulle til for å være en god mor. 

Jeg er lei for det, kjære datter, og du skal vite at jeg er like glad i deg som i din lillesøster. 

Jeg er ikke mer glad i henne fordi hun vokser opp hos meg. Jeg håper at du en dag kan forstå.

Din mamma, som endelig er blitt voksen