Jeg er redd for at min egen far skal finne meg

Det er to dager siden mamma ringte og fortalte at hun har hørt at faren min er ute av fengselet. Siden da har jeg hatt mareritt om nettene, slik jeg hadde for mange år siden. 

Han drakk og var voldelig i oppveksten min og jeg har ingen gode minner om ham.

Jeg drømmer om at han kommer seg inn i leiligheten min midt på natten og at han slår meg. Jeg kjemper for livet, men pappa er sterkest. Idet jeg er i ferd med å dø, våkner jeg, våt av svette.

Mor og jeg har hatt mange gode og trygge år nå fordi han har sittet inne. At han er ute igjen gjør meg redd, og jeg klarer ikke å tenke på stort annet.

Det er snart 20 år siden mor og far ble skilt, men jeg husker godt hvordan det var da vi var en familie. Når jeg lukker øynene, kan jeg se bildene for meg. Pappa som var voldelig mot mamma. Pappa som lå full på sofaen og brølte hver gang han ville at hun skulle gjøre noe for ham.

Jeg husker at jeg sto i døråpningen til stuen og så at mamma blødde neseblod. Pappa sto foran henne og sparket borti ryggen hennes. Da løp jeg inn på rommet mitt og gjemte meg i skapet.

Mamma var også redd for faren min. Hun har fortalt at han var snill og grei da hun møtte ham, men så var han utsatt for en ulykke. Etter det slet han med smerter og hodepine og livet hans raknet. Ulykken førte til at han ble lunefull og bitter. 

Det var umulig å forutse humøret hans. Han kunne være blid, men «skye over» på et øyeblikk, og da skulle det ikke mye til før han ble sint.

Etter hvert ble han uføretrygdet og det var et nederlag for ham. Han ble gående hjemme, det gjorde ham enda mer bitter og vanskelig. De dårlige dagene hans kom tettere og temperamentet hans ble ustyrlig og voldsomt.

Han var sint på alt og alle, han rakket ned på alle de vellykkede menneskene på TV og i aviser. Han hatet byråkratiet og forbannet hele det norske systemet. 

Men det var mamma det gikk hardest ut over når han var sint.

Les også: (+) Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden

Våknet av at politiet kom

Jeg var ni år da jeg våknet av et rabalder fra stuen. Jeg listet meg bort til trappen og fikk se politiet som hentet faren min med makt. Han sparket vilt fra seg og TV-en og en lampe gikk i gulvet. Jeg så fra vinduet at han hadde håndjern på og ble satt i politibilen.

Det var en voldsom opplevelse, og jeg husker at jeg banket på vinduet for å vinke til faren min. 

Selv om jeg var redd ham, kom også lojaliteten min frem. Barn kan være nesten skremmende lojale mot sine foreldre. «Ikke vær slem mot pappaen min», ropte jeg til politimennene.

Mamma kom opp på rommet mitt, holdt hardt rundt meg og fortalte at pappa måtte i fengsel fordi han hadde gjort noe fryktelig galt. «Hva da, mamma? Kommer han i fengsel fordi han har slått deg?» spurte jeg. «Pappaen din har gjort noe enda verre», sa mamma og strøk meg over håret. Mer ville hun ikke si.

Pappa hadde brev- og besøksforbud ganske lenge, men da forbudet opphørte, ble jeg tatt med til fengselet av kameraten hans. Jeg husker besøket som veldig skremmende. Jeg husker nøklene og de svære, tunge fengsels­dørene, og hvor fælt det var å se pappa igjen.

Han var så annerledes. Han hadde skjegg og håret hans var langt og pistrete. Han ville klemme meg og ha meg på fanget, men jeg var helt stiv av skrekk. Han var som en skummel fremmed for meg, og etter å ha vært på besøk et par ganger nektet jeg å være med. 

Alt i meg strittet imot, selv om de voksne mente jeg måtte holde kontakten med faren min.

Jeg har hatt mange vonde drømmer om pappa i fengsel og jeg har hatt mareritt om at jeg også ble sperret inne og tvunget til å være der sammen med ham. 

I dag vet jeg at mamma opplevde ekteskapet som en sammenhengende krise. Selv om vi var kvitt plageånden vår da pappa kom i fengsel, følte hun skam, var redd for folkesnakk og ville beskytte meg. 

Derfor syntes hun det var like greit at all kontakt mellom meg og faren min opphørte. 

Hun fjernet også alle bildene av ham i fotoalbumene og hengte aldri opp bildene av oss som familie på veggen igjen.

Senere har mamma fortalt at hun taklet dårlig det som skjedde den gangen, og jeg husker at jeg bodde hos mormor og morfar en måneds tid. Det var tid som mamma trengte for å få grep om livet sitt igjen.

Hadde gode venner til hjelp

Hun hadde gode venner som hjalp henne. Også jeg var mye sammen med dem i helger og i ferier. Uten det gode nettverket vårt tror jeg ikke det ville vært lett å glemme eller fortrenge det som hadde skjedd. Med nye opplevelser og impulser kom også alt med pappa på avstand.

Mamma fikk innvilget skilsmisse, og vi flyttet til en annen by. Jeg fant meg godt til rette, fikk nye venner og trivdes. 

Mamma forandret seg også. Hun ble gladere, så bedre ut og jobbet for at hun og jeg skulle ha det så bra som mulig. 

Faren min var helt ute av bildet, og han var et ikke-tema hjemme. Jeg maste mye i perioder, hadde mange ubesvarte spørsmål om hva pappa egentlig hadde gjort, men mamma sa stadig at hun ikke ville snakke om det, og at hun hadde lagt fortiden bak seg.

Ingen i familien vår og ingen av mammas venner ville snakke om faren min heller, og familien til pappa hadde vi ingen kontakt med etter at han kom i fengsel. 

Marerittene jeg hadde slitt med, ble gradvis borte, og jeg klarte etter hvert å leve et normalt liv.

Jeg var 12 år da mamma fikk en kjæreste. Året etter flyttet de sammen, og før jeg var 14 fikk jeg en liten bror. Trygve var en god farserstatning, og minnene om min egen far ble mer og mer fjerne.

Først da jeg var 15 år, fikk jeg vite at faren min hadde slåss og stukket en mann til døde med kniv. Pappa var drapsmann. Det var en grusom sannhet å forholde seg til. I tillegg var han siktet i en omfattende narkosak og for vinningsforbrytelser.

Hodet mitt var fullt av nye tanker og nye spørsmål. Jeg tenkte på familien til mannen som døde, og jeg fikk på nytt en sterk vemmelse for faren min. 

Mamma hadde få svar, hun orket ikke å forholde seg til det og sa bare at hun ikke visste noen ting. 

Hun hadde aldri tatt kontakt med den avdødes familie og mente at det ikke var noe hun kunne lastes med. 

Ikke ønsket hun å bli koblet til det faren min hadde gjort heller, for deretter å bli dømt av folkesnakket. Derfor hadde hun valgt å flytte.

Etter hvert som jeg ble eldre, ble også mamma litt mer åpen om hvordan hun hadde det i ekteskapet, og hvordan hun opplevde at faren min plutselig ble satt i fengsel og dermed ble borte fra familien. Overfor henne ga han ikke uttrykk for annet enn at han var hjemme mens hun jobbet. 

Men det viste seg at han hadde vært en del av et kriminelt miljø. 

Les også (+) Han gikk fra meg da datteren vår ble født. Nå sto han her og trodde han kunne være en del av familien

Aldri fortalt det til noen

«Jeg var vel ekstra uoppmerksom fordi jeg hadde nok med å overleve fra dag til dag og skjerme deg best mulig», sa mamma.

 Derfor hadde hun fått sjokk den kvelden politiet kom for å hente ham. 

De siste årene hadde hun tenkt mye og slitt med traumer om at det like gjerne kunne vært henne han hadde drept i et av sinneanfallene sine, eller i verste fall meg.

Jeg har aldri fortalt venn­innene mine sannheten om faren min. De har bare fått vite at jeg har en far et annet sted, og at vi ikke har kontakt. 

Hele tiden har jeg forsøkt å skyve fra meg vissheten om at han en dag ville slippe fri.

Nå er tiden her, og jeg kjenner meg utrygg og redd. Han er riktignok faren min, og jeg vil gjerne tro at han aldri vil komme til å gjøre meg noe vondt. 

Men jeg kjenner ham ikke, husker bare det jeg har sett og opplevd av raseri og vold. 

Jeg er redd for at han vil oppsøke meg, og at han deretter ikke vil la meg være i fred. Jeg er redd for å møte ham ansikt til ansikt, redd for at han skal kreve at vi skal ha kontakt. Drømmene mine gjenspeiler tankene mine.

Mamma innrømmer at hun også er engstelig for hva han kan finne på. Men hun håper at han nå har nok med seg selv, og at han har forsonet seg med at vi ikke ønsker noen kontakt med ham. Men jeg ser på øynene hennes at hun ikke tror det hun forsøker å bero­lige meg og seg selv med.

Telefonen min er registrert på samboeren min, og i dag kjøpte jeg sikkerhetslenke som vi skal feste til døren. Jeg tenker det verste, men vet jo ikke hvordan faren min er og tenker i dag.

Kanskje han har endret seg og blitt et bedre menneske? Eller kanskje han er full av hevntanker og føler seg sviktet av mamma?

Denne redselen og usikkerheten er tung å leve med. Og jeg ønsker så inderlig at min redsel er ubegrunnet, at livet mitt kan fortsette slik det er nå. Jeg håper at faren min har sonet sin straff og tatt lærdom av det som har skjedd.