Jeg er blitt en melkeku for min mor og søster

Mamma ringte meg en time før jeg skulle kjøre til henne. Hun ba meg om å stikke innom kjøpesentret og skaffe noen varer hun hadde glemt å kjøpe selv. For å unngå diskusjon sa jeg ja, men jeg kjente at irritasjonen steg. 

Jeg har fått nok. Det skal nok både mamma og søsteren min, Minda, snart merke.

I dag la jeg kvitteringen på det jeg hadde kjøpt, på stuebordet da jeg dro, og jeg sa kort at vi fikk gjøre opp neste gang jeg kom innom. Mamma så spørrende på meg, men sa ingen ting. Og jeg har notert meg beløpet og skal kreve pengene tilbake.

For fem år siden var jeg i samme situasjon som Minda er nå. Jeg var alenemor for Lars i fire år og slet økonomisk. Faren hans forlot oss da gutten var ett år, og jeg måtte ta ansvar for alt på egen hånd. Det var en tøff overgang, og utenom minstefradraget var det ikke mye hjelp å få fra barnefaren. 

Derfor hadde jeg to jobber, og jeg hadde ordnet meg slik at en venninne og jeg byttet på å passe hverandres barn. Hun hadde også to jobber, og slik fikk vi det til å gå rundt når det gjaldt inntekt og barnepass.

Jeg vet akkurat hvordan det er å snu på hver krone. Jeg har handlet klær på Fretex, og jeg har kjøpt møbler på loppemarked, ting jeg har pusset ned og malt. Det ble en sport å klare seg med lite penger, og fordi jeg hadde venninner i samme situasjon, var hverdagen slett ikke så ille.

Les også (+) Vi skulle skilles etter 50 år. Men så skjedde det noe

I en annen liga

Det året Lars fylte fem år, møtte jeg Kristian. Det var store kontraster mellom oss, og jeg vurderte lenge om han var den rette for meg. Kristian hadde god råd, bodde i eget hus og hadde en livsstil som var langt fra min. Han hadde ikke barn og hadde aldri behøvd å leve på min måte.

Jeg følte meg ille til mote hver gang han ba meg ut på restaurant og med den største selvfølgelighet betalte for meg. Jeg følte også at vi tok imot for mye når han ga gutten min dyre leker og ting han ønsket seg.

Men til tross for ulikhetene hadde Kristian og jeg mye til felles. Vi hadde samme form for humor og lo mye sammen. Vi hadde også mange felles interesser og likt syn på vik­tige samfunnsspørsmål. 

Jeg følte en god ro når han var i nærheten, og jeg følte meg tryggere etter hvert som jeg forsto at han beundret meg for min økonomiske sans og evne til å klare meg, selv om han var vant til å kjøpe det han ville. Han hadde arvet mye fra besteforeldrene sine og var selv snart ferdig jurist.

Jeg møtte Kristians foreldre og var temmelig nervøs ved første møte. Innerst inne var jeg redd for at de helst ønsket at Kristian fant en kvinne uten barn og med god utdannelse. 

Men jeg møtte to flotte, fordomsfrie og åpne mennesker, som kunne fortelle at de så hvor forelsket Kristian var, og at de hadde gledet seg til å møte meg og Lars.

På den tiden hadde moren min møtt veggen og var blitt uføretrygdet. Jeg støttet henne så godt jeg kunne, og da inntekten hennes ble redusert, hjalp jeg henne økonomisk. 

Fordi Kristian bidro med mat og tok seg av noen regninger nå og da, lot jeg noe av lønnen min tilfalle mamma. Hun var flink til å fortelle meg hvor mye hun slet, og jeg syntes synd på henne.

Først ett år etter at vi ble et par, bestemte Kristian og jeg oss for å bo sammen. Jeg flyttet inn i huset hans og fikk frie hender til å pusse opp rommet til Lars. Ett år senere giftet vi oss og hadde et hyggelig, lite bryllup for de aller nærmeste.

Kristian er raus og snill av natur. Han liker at menneskene han er glad i, har det bra.

Les også: (+) Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Det jeg så i nabohagen, endret alt

Glad for å hjelpe til

Jeg sluttet i en av jobbene jeg hadde for at vi skulle få mer tid sammen. «Jeg vil at du skal ha litt fritid. Jeg har økonomi bra nok til at du kan ha det godt uten å slite deg ut», sa han og kvalte protes­tene mine med kyss.

Jeg var glad for at jeg nå kunne hjelpe moren min, og jeg gjorde det med glede i begynnelsen. Hver helg dro jeg til butikken og kjøpte inn masse godt pålegg til henne, og jeg ga henne gavekort på kjøpesentret nå og da. Og da hun plutselig trengte en ny støvsuger, fikk hun den som en gave fra oss.

Så ble Minda skilt og havnet i et økonomisk uføre på grunn av det. Kristian og jeg hjalp henne med regninger i tre måneder, slik at hun skulle komme seg på fote. Forutsetningen var at hun virkelig gjorde noe med situasjonen sin selv også, noe hun bedyret at hun gjorde. Men det kan ikke ha vært grundig nok, for et halvt år senere var hun der igjen for å be om økonomisk hjelp. Vi hjalp henne nok en gang.

Jeg snakket med Kristian og sa at jeg følte at familien min var en belastning, men han bare blåste av det og mente at vi skulle være glad for å kunne hjelpe til. Likevel kom den dårlige samvittigheten, for det er Kristian som jobber mest og tjener de pengene min mor og søster nyter godt av. Og da vet heller ikke han hvor mye ekstra jeg har gitt dem uten å si noe til ham. Jeg synes det er pinlig å fortelle ham det.

Både mamma og Minda vet at jeg har en mann med god økonomi, og de har for lengst oppdaget at han har problemer med å si nei. Det har gått opp for meg at de begge utnytter det, de har ingen skrupler med å be om økonomiske bidrag fra oss.

Minda og mamma bruker Kristian og meg som melkekuer. Dette har jeg følt på en stund og har bestemt meg for å sette grenser.

Sist var det vaskemaskinen til mamma som gikk i stykker. «Det er jo så dyrt å ta opp lån til den slags», gråt hun i telefonen. Det endte med at jeg dro ut og kjøpte en maskin til henne, men jeg hørte knapt en liten takk da den var på plass. Det irriterte meg, for jeg visste at hun hadde ventet at jeg skulle stille opp.

Det har vært utallige episoder som jeg til nå har latt passere. Jeg har lagt ut til gaver vi alle i utgangspunktet skulle ha spleiset på. Jeg har «lånt» dem penger i blakke perioder, og jeg har betalt regninger som har forfalt. De betaler meg aldri tilbake.

Innimellom har jeg nevnt at de skylder meg penger, og får da til svar at det skal jeg nok få tilbake når de har penger. Noe de tilsynelatende aldri har. Og merkelig nok glemmer de hver gang at de har lånt av meg, og tiden bare går.

De siste par årene har mamma grått over sine høye strømregninger. Jeg har bidratt med å betale halvparten, for jeg vil jo ikke at min egen mor skal fryse. Jeg innser at jeg gjør både mamma og Minda en bjørnetjeneste. De blir passive og hjelpeløse fordi de ikke behøver å ta ansvar for egen økonomi. 

At mamma ber meg om å ta med noe fra butikken, er blitt en vane. Jeg har brukt tusenvis av kroner på å handle til henne i løpet av de siste årene. Det er penger jeg aldri ser igjen.

I tillegg vet jeg at Minda ved flere anledninger har kjøpt seg nye klær når hun har klaget over alle regningene. Det er nok en enkel løsning, vil jeg tro – å kjøpe klærne først, for så å finne ut at hun ikke har penger igjen til utgiftene. Til nå har hun fått både nye klær og regningene sine betalt i tide.

Les også (+): Mamma ble blek og stille da hun møtte Eva. Pappas hemmelighet kom til å bli avslørt

Skal vise frem regnskapet

Til bursdager og til jul har de dyre ønsker. Sist ønsket Minda seg et digitalt kamera, men da valgte jeg å finne på noe helt annet til en langt lavere pris. Jeg innser at både Kristian og jeg har skyld i at de har utviklet seg på denne måten, og det er også derfor jeg går inn for å endre på det.

Det var aldri meningen at det skulle bli slik, for jeg kan ikke påta meg å forsørge min familie slik jeg til nå har gjort. Og det har vært med Kristians penger, selv om vi som ektepar har felles økonomi.

For tiden noterer jeg ned hver eneste krone som går til dem, det er blitt summer ut av det på bare fire uker. Mamma er den som har fått mest, og jeg rødmer litt for meg selv over hvor mye jeg egentlig bidrar med. Litt her og litt der, nå og da – det blir fort penger av slikt. 

Jeg har satt en tidsfrist. Om et par uker kommer jeg til å presentere mitt uhøytidelige regnskap for dem. I tillegg skal jeg nevne alle de store tingene vi har hjulpet dem med etter at Kristian og jeg ble sammen, samt alle de gangene jeg har betalt spesielle gaver på egen hånd.

Jeg er lei av at de stadig trenger hjelp til noe, lei av at hver eneste samtale handler om penger de ikke har, ting de trenger eller ønsker seg. Samtidig klarer de å gi meg skyldfølelse over at jeg er så mye bedre stilt enn dem. 

Men jeg har også vært gjennom år med slit og masse jobbing for å få det til å gå rundt. Det synes jeg Minda også burde anstrenge seg litt mer for å klare. Hun har det langt mer lettvint enn jeg hadde det den gangen.

Fra nå av skal det bli slutt på at Kristian og jeg blir utnyttet. Jeg må få sagt dem hva jeg mener om dette, for jeg føler meg ikke verdsatt annet enn som melkeku. 

Det er alltid snakk om penger, og jeg er gruelig lei av det. Forholdet oss imellom må komme i balanse, ellers trekker jeg meg unna av ren irritasjon.