Jeg burde ikke ha sjekket telefonen din, men ...

Kjære Anita, kona mi

Nå sitter du der igjen, fullstendig oppslukt i din egen verden. Du enser ikke noen ting rundt deg. Hvem skulle for 15 år siden ha trodd at livet vårt skulle ta en slik vending? 

Du, som var så til stede i øyeblikkene. Du, som likte så godt å snakke og være nær, er blitt fjern og nærmest umulig å få i gang en samtale med. 

Det er ikke ofte vi har en normal samtale eller en diskusjon. Du svarer i hytt og vær. Når jeg snakker til deg, ser du ikke engang opp på meg.

Fra den dagen du ble hekta på sosiale medier, har du vært helt borte. Pekefingeren din går i en evig dans frem og tilbake over skjermen, og du følger med på alt - i andre menneskers liv. 

Én gang gjorde jeg noe jeg ikke skulle ha gjort, som egentlig er et tillitsbrudd. Jeg tok telefonen din og sjekket meldinger du har sendt og fått på Facebook. 

Egentlig angrer jeg på at jeg gjorde det, for jeg fant ut at du hadde meget intim kontakt med en annen. Kanskje var det bare ord, alt sammen, men jeg ble sjokkert og lei meg.

Jeg måtte konfrontere deg. Du sa du skulle kutte all kontakt med vedkommende, og du sa at du aldri skulle drive med sånt igjen. Den gangen kjente jeg bare sinne og skuffelse. Jeg følte meg bedratt og sviktet. Men jeg ville legge det bak meg og tilgi. Jeg tilga.

Hvorfor jeg gikk inn på telefonen din enda en gang, vet jeg ikke sikkert. Jeg ville det egentlig ikke og jeg burde ikke ha gjort det.

Men det var som om jeg visste at du ikke var ærlig med meg. Det stemte. Du er ikke ærlig. 

Jeg oppdaget at du fortsatt hadde kontakt med den andre. Når du elsker noen med hele ditt hjerte, tåler du mye. Når du har to barn med noen, ønsker du å hegne om familielivet. Det var det jeg trodde du kom til å gjøre.

Les også (+): Mannen min, det er ikke din skyld, og det er ingenting du kan gjøre

Bestemte meg for å tåle det

Jeg bestemte meg for å tåle at du flørter med en annen gjennom meldinger. Du vet ikke at jeg vet. 

Fremdeles er du og jeg et par. Men kanskje har vi ikke den fremtiden jeg en gang håpet på. Vissheten om at du har et hemmelig liv, har ødelagt min respekt for deg.

Selv om jeg fortsatt har følelser for deg, har interessen dabbet. Jeg sitter her og skriver nå, mens du sitter på din faste plass i sofaen med telefonen. Snakker du med ham nå? En stemme i hodet mitt sier at det til tross for mine følelser for deg, er over mellom oss. 

Vi, som hadde det så fint, blir kanskje ikke gamle sammen likevel. 

Jeg føler at sosiale medier har ødelagt samlivet vårt. Du kan gjøre som du vil uten at jeg vet det.

Det er ikke så mange år siden vi to hadde det fint sammen. Vi spøkte, flørtet og lo hele tiden, helt til du gradvis forsvant mer og mer inn i din verden. 

Jeg var sikker på at du ville bli lei etter en stund, men nå har jeg egentlig gitt opp håpet. Kanskje er det bare ungene og gammel vane som holder meg igjen. Kanskje elsker jeg deg ikke så høyt som jeg har trodd.

Jeg føler at jeg har mistet min kjæreste til en kunstig verden som bare er et tastetrykk unna. 

Den mannen du flørter med, tror jeg at du aldri har møtt. Du blir bare smigret over alt det pene han sier til deg. Nå er det snart natt, og du holder fremdeles på. 

Jeg vet jo hva du driver med. Du er så opptatt at du ikke engang ser opp og på meg når jeg slukker lyset for å gå og legge meg.

Jeg håper at du leser dette og kjenner deg igjen. Kanskje er det ikke for sent for vår lille kjernefamilie. Det er opp til deg. Men da må du gjøre noe nå.

Lars