Jeg ble utsatt for psykisk terror av min nye sjef - og måtte gjøre noe jeg aldri hadde gjort før

Denne beretningen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Det er ikke snakk om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Det hele gikk for alvor galt da jeg en hel dag hadde vanskelig for å få tak i min nye sjef, Linda. Linda hadde bare vært sjefen min i tre måneder, og jeg var blant annet ansatt til å være hennes sekretær. 

Skrivebordet mitt sto utenfor glassburet hun satt i, så jeg kunne ikke unngå å se når hun kom og gikk, denne spinkle, alltid velkledde kvinnen, som var 10 år yngre enn meg.

De første ukene hadde Linda vært vennlig og imøtekommende, men nå hadde jeg begynt å få en følelse av at hun unngikk meg. I hvert fall hadde hun fått en dårlig vane med aldri å fortelle meg hvor hun gikk.

Akkurat den dagen det gikk galt mellom oss, hadde Linda vært uvanlig etterspurt. Derfor printet jeg ut en liste med de tingene hun skulle ta stilling til, og som jeg skyldte folk svar på, og la den på skrivebordet hennes før jeg gikk hjem. Neste morgen lå listen på skrivebordet mitt, og over den sto det med store, røde bokstaver: ”Så finn ut av det selv!”

Paff

Jeg ble helt paff og satt litt og hentet pusten, før jeg nervøst gikk inn til Linda og spurte hva hun mente med det? Linda så opp med hevede øyenbryn.

- Ja, beklager tonen, men du må altså bli litt mer selvstendig hvis du vil beholde jobben din, Tove. Ta noen beslutninger selv. Det er ikke nok at du er god til å sette kommaer, vel?

- Men… mye av dette kan jeg jo ikke beslutte på dine vegne?

- Noe av det kan du, hvis du begynner å bruke hodet.

Gjennom mine 15 år i firmaet hadde jeg vært sekretær for fire forskjellige sjefer og aldri fått den slags kritikk før. Tvert imot hadde jeg alltid fått ros for å være både profesjonell og selvgående.

Likevel bet jeg de sårede følelsene i meg og begynte å sile hardere i hva jeg spurte Linda om, men jeg fikk fortsatt flere kritiske kommentarer fra henne. Da hadde jeg vært for vennlig i en e-post til en kunde, og neste gang for kjølig.

Reaksjon

Samtidig hadde jeg nok å gjøre hjemme. Mannen min hadde det selv travelt på jobben, og sønnen min hadde nettopp vært gjennom en sykdomsperiode der han satt i rullestol med et brukket bein. Sammen med søsteren min hadde jeg også lenge kjempet for å få en sykehjemsplass til min sterkt svekkede mor. Så jeg følte meg presset fra alle kanter.

Reaksjonen kom en dag da jeg skulle på kurs i tre dager. Plutselig klarte jeg, til min egen overraskelse, ikke å pakke kofferten min. Fortvilet ringte jeg til min søster, som også er min beste venninne. 

Jeg fortalte at jeg var forvirret og følte meg veldig uvel. Min søster skyndte seg over, og da hun kom, lå jeg og gråt i sengen.

- Du gledet deg sånn til å bo på hotell og få litt ny kunnskap. Noe må ha skjedd, ellers reagerer du ikke sånn, sa hun.

Innerst inne visste jeg godt at det handlet om Linda. Jeg hadde sagt til alle at jeg elsket jobben min, men på grunn av henne hadde jeg begynt å hate den. Når jeg nå skulle være sammen med kollegene mine i tre dager, følte jeg ikke lenger at jeg kunne unngå enten å lyve eller avsløre hvor ille jeg hadde det.

Min søster overtalte meg til å melde meg syk, og de neste tre dagene lå jeg i sengen.

Etter helgen klarte jeg å kjempe meg tilbake på jobb, men jeg hadde det forferdelig. I tillegg til mine vanlige oppgaver, som hadde økt i omfang, begynte Linda nå også å be meg om å utføre en del private oppgaver for henne. 

Jeg skulle hente klærne hennes fra renseriet, bestille en gave til svigermoren hennes, bestille catering til en fest hjemme hos henne og alt mulig annet som ikke hadde noe med jobben min å gjøre. Men jeg våget ikke å si nei, for folk snakket i krokene om at det var en ny nedbemanningsrunde på vei.

Syrlige kommentarer

I tillegg kom det at Linda stadig oftere gikk uten å gi meg beskjed. Så når folk spurte etter henne, ante jeg ikke hvor hun var, og forsøkte etter beste evne å dekke over henne. Og likevel kom hun fortsatt ofte med grove hentydninger om at jeg var dum.

- Jeg vet ikke om det er klokt alltid å overlate til deg å skrive referat fra avdelingsmøtene. Jeg synes du går glipp av flere av konklusjonene, sa hun syrlig til meg en dag da hun var på vei ut til lunsj.

Mens jeg anstrengte meg for å huske alt på jobben, begynte jeg å glemme ting i privatlivet mitt: Nøkler, avtaler, handlelisten. Jeg fikk en følelse av at bunnen holdt på å gå ut av meg. Jeg var også mer gretten og sov veldig dårlig.

En dag på vei ut på toalettet på jobben ble jeg svimmel og falt om rett foran personalavdelingen. Jeg var bare borte et øyeblikk, men det var nok til at personalsjefen oppfordret meg til å dra hjem og slappe av. Da jeg kom inn døren hjemme, brøt jeg igjen gråtende sammen. 

Det samme skjedde da jeg senere skulle fortelle mannen min om hva som hadde skjedd. Og denne gangen klarte jeg ikke å stoppe.

- Du må til legen, jeg kjører deg dit i morgen, sa mannen min sjokkert. Han hadde aldri sett meg i den tilstanden før.

Legen sa at jeg helt tydelig var stresset. Hun snakket lenge med meg og ga meg en sykmelding på foreløpig halvannen måned. Hvis det ikke var nok, måtte jeg komme tilbake og få mer.

Det meste av de neste seks ukene tilbrakte jeg foran tv-en. Jeg orket ingenting. Innimellom ble jeg redd for at mannen min ville gå sin vei. Han hadde vært vant til å være gift med en glad og aktiv kone. 

Nå gikk jeg rundt med bustete hår og gjorde bare et minimum. Etter halvannen måned tvang jeg meg selv til å tenke på å begynne på jobb igjen.

En av kollegene mine, Susanne, kom innom en ettermiddag for å oppdatere meg. Hun fortalte at Linda også hadde vært i ferd med å drive min vikar til vanvidd. Og at det for øvrig nettopp var blitt sagt opp fire i en avdeling ved siden av vår.

Full av angst

Neste dag våknet jeg igjen med angsten rullende rundt i kroppen og gråt meg gjennom dagen. Jeg fikk en sykmelding på en måned til og begynte samtidig hos en psykolog.

Psykologen overbeviste meg om at jeg selvfølgelig ikke skulle tilbake til arbeidsforhold som var så ødeleggende for meg. Jeg måtte i stedet kontakte personalsjefen og snakke med ham om hva som skulle til for at jeg skulle klare det.

Det krevde mange tilløp. Men hva var egentlig det verste som kunne skje? At de sa meg opp? Ville jeg ikke heller det enn at jeg skulle gjennom dette helvetet én gang til?

Jeg ringte til personalsjefen, Jan, som hadde jobbet i firmaet i mange år, men som jeg ikke hadde snakket så mye med. Han var umiddelbart forståelsesfull og inviterte meg til å møtes ute i byen. Vi snakket en stund om alt som hadde skjedd, etter at jeg hadde segnet om foran skrivebordet hans.

- Hvordan kan det ha seg at det gikk så langt? spurte han undrende.

Jeg fortalte ham om problemene jeg hadde hatt i privatlivet mitt og antydet forsiktig at kjemien heller ikke var den beste mellom meg og Linda. Faktisk var det nok best om man kunne finne en annen jobb til meg, sa jeg.

Ba meg være ærlig

- Linda sier ellers at hun gleder seg til å få deg tilbake, sa Jan og så på meg og fortsatte: - Jeg tror ikke du har fortalt meg hele sannheten, Tove. Jeg vet fra andre at Linda er dårlig til å gi beskjed og gi tilbakemelding, og at hun kan være vanvittig hard. Skapte det også problemer for deg? Jeg lover deg at det ikke kommer til å gå ut over deg på noen måte at du er ærlig.

Langsomt fikk jeg fortalt hvor usikker Linda fikk meg til å føle, og hvor hardt hun snakket til meg. Personalsjefen nikket og så granskende på meg. - Alt det har jeg også hørt fra andre, sa han til slutt til min store lettelse.

Et par dager etter ringte han og sa at jeg ville få et nytt arbeidsområde, og allerede første dag tilbake på jobben hørte jeg at Linda var blitt sagt opp. Noen sa at hun hadde hatt et alkoholproblem. 

Andre sa at hun ikke hadde vært oppgaven voksen. Jeg får nok aldri vite hele sannheten.

Jeg fant meg med en gang til rette i mitt nye arbeidsområde. I dag er det to år siden, og jeg har ikke hatt et eneste tilbakefall. Men jeg har lært å passe bedre på meg selv og være raskere til å si fra.

Før i tiden var jeg typen som kunne synes at folk var for bløthjertede og ga opp for lett. Slik er det ikke etter at jeg fikk Linda som sjef. I dag har jeg blitt mye flinkere til å ta hensyn til meg selv. 

Jeg er heller ikke så autoritetstro som jeg var en gang. Så en sjef får ikke lov til å kjøre rundt med meg på den måten en gang til, det er helt sikkert.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.