Kontakten med eks-svigerdatteren ble et større problem enn jeg trodde

Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnet Lene oppdiktet. Det er ikke snakk om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Jeg satte en bukett på lunsjbordet med noen av høstens sene roser. 

Jeg gledet meg til at Julie skulle komme på besøk. 

Jeg hadde på grunn av våre familieomstendigheter ikke sett henne på en stund. Julie hadde vært gift med min sønn, Anders, i åtte år. Allerede ved vårt første møte for mange år siden, visste jeg at jeg likte henne. 

Vi snakket så lett sammen, hadde den samme litt skarpe humoren, og det var som om det ikke var noen aldersforskjell mellom oss. Vi hadde bare en helt naturlig kjemi. Vi hadde også en felles interesse for musikk, og vi begynte raskt å gå på konserter sammen. 

Min mann, som ikke hadde vært Anders' far, hadde dødd noen år tidligere, og Anders interesserte seg ikke for musikk, så jeg var lykkelig for å ha fått en i familien som delte min interesse.

Jeg ble overrasket

Jeg ble med tiden godt klar over at Anders' og Julies ekteskap hadde sine utfordringer. De var begge store personligheter som tok mye plass. 

Det gikk ikke over hodet på meg at det førte til konfrontasjoner, men de fikk også to skjønne barn sammen, mine vidunderlige barnebarn Agnes og Niels, så jeg ble likevel overrasket da de fortalte at de skulle skilles. Overrasket, ja, og selvfølgelig også trist. 

Både på deres vegne og mine egne. Jeg hadde nytt vårt felles familieliv i alle årene, det var alltid livlig og morsomt, og selv om Anders var min sønn, og jeg alltid ville være knyttet til ham, følte jeg også at jeg hadde et sterkt bånd til Julie. 

Dessverre ble deres skilsmisse ikke en av de enkle. De såret hverandre begge kraftig, og jeg prøvde å lytte til og være der for dem begge - og ikke minst barna - selv om jeg godt merket at Anders syntes jeg burde legge avstand til Julie i den perioden.

Jeg hadde derfor heller ikke fortalt Anders at jeg hadde invitert Julie til lunsj, selv om en stemme i bakhodet mitt mumlet advarende om at det godt kunne føre til problemer.

Jeg overhørte dog stemmen, og jeg må si at jeg nøt min dag sammen med Julie. Hun var i ferd med å komme seg etter skilsmissen og var i godt humør. Vi lo og hygget oss i flere timer, og vi avtalte at vi snart skulle gå på konsert igjen. 

Jeg følte meg glad og styrket etter at Julie dro hjem. Det var virkelig få jeg kunne snakke så fritt med som henne. Heldigvis kunne jeg fint beholde mitt gode forhold til min tidligere svigerdatter, selv om hun og Anders hadde blitt skilt, tenkte jeg. Men pipen skulle snart få en annen lyd.

Ny kjæreste

Ikke så lenge etter inviterte Anders meg hjem til seg på middag. Han antydet at det var en han gjerne ville at jeg skulle møte. Jeg visste godt at han hadde begynt å date ganske raskt etter skilsmissen, så jeg hadde nok en følelse av hvor det bar hen.

Den kvelden ble jeg introdusert for Mette, Anders’ nye kjæreste. De hadde faktisk allerede sett hverandre en stund, viste det seg. Hun hadde derfor møtt Agnes og Niels, og som jeg forsto det, var Mette klar til å flytte inn.

Mette var da også søt nok, som man sier når man ikke vet hva man ellers skal mene om folk. Og jeg visste virkelig ikke hva jeg skulle mene om Mette. Hun sa ikke mye under middagen, for hun var en langt mer dempet og tilbaketrukket type enn Julie. 

Hun virket observerende, og det gjorde meg usikker. Flere ganger stoppet samtalen mellom oss opp, og selv om Anders trådte til, var stemningen pinlig. Da jeg senere på kvelden dro derfra, var jeg lettere mystifisert over Anders’ valg, men jeg tenkte at Mette kanskje hadde vært så taus og observant fordi hun var nervøs for å møte sin nye svigermor.

Ingenting å snakke om

Neste gang vi møttes, ble det imidlertid klart: Mette og jeg hadde virkelig ingenting å si til hverandre. Vi var neppe den første svigermor og svigerdatter i historien som hadde stått overfor det problemet, men jeg følte kontrasten til mitt og Julies vennskap veldig sterkt.

En måneds tid senere var jeg i full sving med å arrangere en stor damefrokost. Jeg hadde fylt 60 under pandemien og hadde ikke kunnet feire det. Det ville jeg nå gjøre opp for. Jeg hadde bestilt en buffet, og nå var jeg i gang med å finpusse gjestelisten min. 

Jeg hadde som det mest naturlige i verden tenkt å invitere Julie, og det var først da min gamle venninne, Ulla, spurte om det ikke ville skape en potensiell konflikt med Mette, at det gikk opp for meg at det ikke et øyeblikk hadde streifet meg å invitere Anders’ nye kjæreste. 

Selv om det var tydelig at forholdet deres var seriøst, og at hun nå var en del av min familie.

Jeg tenkte over det i et par dager, men til slutt kunne jeg ikke forestille meg å holde min lenge ventede bursdagsfeiring uten Julie, og jeg skjøv venninnens påminnelse om Mette til side. 

Jeg kjente jo knapt Mette, og fordi det var en damebursdag, var ikke Anders invitert med, og ingen ville derfor finne det merkelig at Mette var utelatt.

Sønnen min reagerte

Jeg hadde en flott bursdag, men da Anders via omveier hørte om dagen, ble han rasende. Det var nemlig først her det gikk opp for ham at jeg så hans ekskone i sammenhenger som ikke handlet om Agnes og Niels. 

Han ringte meg og lot meg vite at han følte at jeg hadde gått bak ryggen hans, og at jeg sviktet ham, men også Mette, som jeg burde ha invitert, nå som hun var hans samboer. 

Jeg følte på min side at han overreagerte, og at han ikke skulle blande seg i hvordan jeg levde mitt liv, eller hvem jeg inviterte til bursdagen min.

Vi endte i den største krangelen vi noensinne hadde hatt. Etter vi avsluttet samtalen, sendte Anders en sms hvor han skrev at han ikke syntes vi skulle se hverandre den neste tiden. Jeg ville i samme periode heller ikke komme til å se Agnes og Niels.

Jeg var så opprørt og sint at jeg ikke kunne sove, men som dagene gikk, ble jeg mer og mer lei meg. Jeg var faktisk dypt ulykkelig over situasjonen vi hadde endt opp i. Jeg var også flau over min egen del i konflikten. 

Jeg har alltid vært en veldig stolt person, og derfor var det ikke lett for meg å innrømme at jeg faktisk kunne se hvordan situasjonen kunne være sårende sett fra Anders' side. Men det løste ikke problemet mitt: hva skulle jeg gjøre med at jeg var uendelig glad i min eks-svigerdatter, mens min nye svigerdatter ikke sa meg noe?

Jeg måtte velge

Jeg tok kontakt med min venninne, Ulla, for jeg hadde behov for at det var én som ikke hadde noen andel i vår familie. Ulla var ærlig og sa at jeg dessverre måtte velge. Og da det ikke ville være mulig å velge bort Mette uten også å velge bort Anders, hadde jeg faktisk ikke et valg.

Jeg var nervøs da jeg dagen etter ringte til Anders. Jeg var slett ikke sikker på at han ville ta telefonen, men det gjorde han heldigvis. Anders var først taus og forarget, men da han hørte min unnskyldning, begynte han å mykne opp. 

Da han etterpå innrømmet at han nok hadde reagert litt for voldsomt og godt forsto at situasjonen var vanskelig, merket jeg at det falt en stein fra hjertet mitt. 

Det var også i det øyeblikket at det gikk opp for meg hva som var viktigst her. Selv om det ergret meg langt inn i sjelen at jeg måtte legge avstand til Julie, så ville det skape for mange konflikter i vårt familieliv hvis jeg beholdt kontakten.

Jeg inviterte deretter Anders og Mette på middag hos meg, og da de ankom, kunne jeg godt merke at mitt forhold til Mette ikke akkurat hadde blitt mer hjertelig av det som hadde skjedd. 

I dag vet jeg også at jeg dessverre aldri kommer til å få det forholdet til henne som jeg hadde til Julie. Det er et faktum som vi alle etter hvert har forlikt oss med.

Forholdet mitt til Mette har imidlertid blitt bedre med tiden. Jeg kan se at hun gir Anders en ro som han aldri hadde i ekteskapet med Julie, og det har gitt ham rom til å utvikle en mer kjærlig og omsorgsfull side av seg selv. 

Mette og Anders har også fått en liten gutt, og Mette er en god mor for alle tre barna. Hun skaper trygge rammer for familien med sitt rolige vesen. Jeg verdsetter de trekkene hos henne, og jeg setter pris på henne, selv om vi aldri blir nære venninner. 

Vi har imidlertid nærmet oss hverandre, vi utveksler oppskrifter, deler vår glede over barna og holder felles sommerferie i Anders' og hennes sommerhus to uker i året, noe som alltid går knirkefritt.

Hun forsto

Forholdet mitt til Julie lot jeg stille og rolig renne ut i sanden. Jeg tror imidlertid at hun forsto hvilket dilemma jeg sto i. 

Jeg ser henne selvfølgelig når det er merkedager for barna, eller hvis jeg skal hente barna hos henne. Jeg merker fortsatt den umiddelbare hjerteligheten vi alltid har hatt mellom oss, det er jeg glad for, men det gir også et stikk i hjertet av savn. 

Men Julie har kommet godt videre i livet sitt også. Hun har møtt en mann som hun har det godt med, så livet hennes har også gått videre.

Jeg har måttet forsone meg med at alt har sin tid. I dag er jeg glad for at tingene endte som de gjorde, for det ville bare ha skapt en masse trøbbel og splittelse i min familie, som vi kanskje aldri ville ha kommet oss over. 

Det faktum har jeg for lengst erkjent, selv om det var vanskelig å se klart den gangen jeg sto midt i det og ville ha alt. 

Vibeke Dorph er en dansk journalist og forfatter og har i mange år jobbet for alt.dk og danske Hjemmet, blant annet med spørsmål fra lesere.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.