Samtale i natten
Jeg løy om alt. Alltid. Nå må jeg ta straffen
Lena søkte en virkelighetsflukt. Det førte til at hun ble en dreven løgner. – Å lyve ga meg lenge en følelse av frihet, forteller hun. En dag ble summen av dem for tung å bære.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
– Jeg synes det er rart at folk stoler på sin såkalte innebygde løgndetektor? sier Lena (54).
– Du vet, magefølelsen som sier deg om andre prater sant eller ikke. Jeg er nemlig overbevist om at de fleste av oss er gode til å lyve. Det er i hvert fall jeg!
Ennå finnes det ikke snev av dårlig samvittighet å se i de vakre, rene trekkene.
– Det sies at øvelse gjør mester. Det gjelder også å lyve. Sosialpsykologisk forskning viser dessuten at alle i snitt lyver én ti to ganger om dagen i samtaler med andre, sier hun.
Lena er i dag psykolog.
– Det er også fakta at de mest drevne av oss blir roligere i kroppen og har færre bevegelser under løgnen. Ergo er det ikke lett å avsløre en løgner. Alle har trodd meg!
Hun understreker at innledningen er nødvendig for å forstå henne.
– Som små lærer vi at det er feil å lyve. Senere at det er forskjell på løgner, at det også finnes hvite. Som å si at du ser godt ut, når det ikke er sant. Mine foreldre mente djevelen fikk oss til å lyve. At det var moralsk forkastelig! Ulovlig kan jo også en løgn være.
Selv kaller hun seg en dreven løgner, men understreker at hun aldri har gjort noe straffbart.
– Hvorfor lyver jeg konstant? spør Lena seg selv. Denne gangen med et sukk.
Hun har flere teorier til svar.
Den første løgnen
Hennes første minne om å lyve høres uskyldig ut.
– Ingen løgn har vært mer skamfull enn min første, sier hun.
Hun var seks år og på besøk hos en nabo.
– Naboens gjester hadde dagen før vært på Cirkus Arnardo. De fortalte hvor festlig det var og jeg lyttet storøyd. Mine foreldre var uføre og hadde ikke råd til sirkus. Den ene gjesten henvendte seg mot lille, tynne meg og spurte: Fikk du sett sirkuset?
Ansiktet mitt ble knallrødt! Jeg minnes den skamfulle følelsen av ikke å ha råd og nikket. Verre ble neste spørsmål: Hvor satt du? Det hadde kun vært én forestilling i byen vår.
Lena diktet opp en seteplassering og løp deretter hjem.
– Den kvelden hadde jeg grusomt dårlig samvittighet! Å lyve var for meg en stor synd. Jeg pådro meg feber og ble borte fra skolen i flere dager.
Hun beskriver barndommens Lena som ekstremt følsom.
– For meg ble det slitsomt stadig å føle på samvittigheten.
– Fordi du løy ofte?
– Nei, nei, den gangen reagerte jeg bare sårbart på alt mulig. Jeg følte meg hverken snill eller flink nok og trengte en fantasiflukt fra virkeligheten. Det var slik det startet. Jeg løy til barn og voksne jeg møtte om at foreldrene mine var skikkelig kule, at de hadde tatt seg fri fra jobbene sine og stadig reiste verden rundt.
– Trodde de deg?
– Det var i hvert fall ingen som sa noe annet, svarer hun.
– Kanskje fordi jeg var ganske morsom og populær? Jeg slet aldri på skolen.
Hun slår ganske enkelt fast et faktum.
– Men du løy for vennene dine?
– Ja, etter hvert ble det mange av dem, men jeg gjorde ingen vondt, understreker hun.
– Kjente du på samvittigheten?
– Den merket jeg stadig mindre av og opplevde det som lettelse.
Med årene gikk hun altfor langt med å lyve.
Et velstående, kjærlig hjem
Hun slår fast at det ikke ga henne bedre selvinnsikt å studere psykologi.
– Det er vanskelig å hjelpe seg selv. Nå får jeg hjelp hos en annen psykolog. Det er på høy tid! Terapien har hjulpet meg å bli ærlig.
Vi smaker begge på ironien ved at hun bruker nettopp det ordet.
– Før du utdyper hvor langt ærligheten spenner: Hvordan utviklet løgnene seg?
– Da jeg studerte utenlands, trodde alle mine venner at enebarnet Lena kom fra det mest kjærlige, velstående hjem. Alle mine ønsketenkninger ble til løgn.
Også mannen min ble fortalt det samme. Mor og far døde før jeg møtte ham. Sånn sett var løgnen trygg. Først i nyere tid har summen av disse løgnene tatt kvelertak på meg.
Hun skyver det halvlange, blonde håret bak ørene, gjentatte ganger, nervøst.
– Har du delt dette med mannen din?
– Jeg trener på å fortelle ham det meste, men ..., nøler hun.
– Bør jeg fortelle at jeg har vært utro? Jeg vil jo ikke miste ham!
Destruktiv
Hun mener å ha en destruktiv side.
– Jeg har aldri ønsket å såre min kjære, Marcus, men med handling har jeg gjort det. Han er så trygg, kjærlig og stødig. Tenåringen i meg slet med å ta imot kjærligheten og gjorde opposisjon. Uten hans viten har jeg ligget med andre på forretningsreiser. Flere.
– Uten dårlig samvittighet?
– Vel, den kom langsomt tilbake. Den friheten jeg i starten opplevde ved å lyve har de siste årene gitt meg følelsen av å være skitten.
– Hva blir neste steg nå?
– Altfor mye som er sopt under teppet og det trenger å bli luftet, men jeg er som nevnt usikker på om det er nødvendig å fortelle absolutt alt.
– Hva har du fortalt til mannen din?
– Han kjenner til den virkelige barndommen min og flukten vekk fra realitetene. Jeg fortalte ham at det å lyve ble en del av meg. Han møtte meg ikke med skepsis, men forståelse og omsorg.
– Og utroskapen?
– Han er en gammel mann og det vil gjøre ham vondt ...
Hun trekker pusten dypt.
– Dessverre kan jeg ikke forandre fortiden, men jeg er et bedre menneske nå. Er det ikke mer rettferdig å skåne ham og selv leve med byrden av dårlig samvittighet?
De blå, spørrende øynene fylles av tårer.
– Jeg angrer sånn, sier hun tungt.
– Samvittigheten er et flott kompass å ha for å styre seg selv på rett vei i livet. Viktigheten av det innså jeg altfor sent. Jeg er for første gang glad for å ha kompasset tilbake på plass.
Denne saken ble første gang publisert 10/06 2020, og sist oppdatert 10/06 2020.
