Hvorfor kan du ikke forstå at jeg vil ditt beste, kjære datter

Til min hjemmeboende datter

«Du maser hele tiden, jeg er dritt lei av å høre på deg!» Bang, og så slamret du døren igjen bak deg og du var borte, kjære datter. 

Igjen står jeg oppgitt og lei meg etter krangling mellom deg og meg. Hvorfor kan du ikke forstå at jeg vil ditt beste?

Du er blitt 21 år, Birgit, og du bor fremdeles hjemme, fordi du ikke jobber eller går på skole. 

Jeg må være så ærlig å si at det er blitt en belastning for meg at du er her og fremdeles forventer å få den oppvartningen barn får av sine foreldre. Du er blitt voksen! 

Men du skal vite at det ikke er tanken på min egen tid og egne egoistiske ønsker som får meg til å mase på deg. Det er av hensyn til deg at jeg forsøker å jage deg ut i et liv som gir mening.

 Å finne seg en jobb eller å gå på skole gir mening. Du hadde følt deg så mye bedre om du hadde kommet i gang med noe. Å drive dank er farlig. 

Min mor pleide alltid å si at latskap avler latskap, og nå ser jeg at det er sant fordi du ikke engang rydder klærne etter deg.

Du, som nekter å gå til NAV og har blanke dager, gidder ikke engang å sette glass og tallerkener i oppvaskmaskinen etter deg.

Jeg vet fra mitt liv at det å jobbe gir en følelse av å mestre og dermed bidrar til å gjøre deg tilfreds og glad. 

Du er sur hele tiden og slenger ut at det er min skyld at du ikke smiler eller finner noe å gjøre. 

«Hadde det ikke vært for deg hadde jeg hatt anledning til å tenke på hva jeg vil med livet mitt!», sa du en gang. 

Du later til å tro at jeg er årsaken til at du har blanke dager og sover til langt på formiddagen hver dag. 

Du tar feil, og når skal du endelig se det? Jeg har forsøkt å la deg være i perioder, i håp om at det skal føre til noe konstruktivt, men ingenting er skjedd.

Hver gang har det endt med at jeg til slutt ikke klarer å se at du bare ligger på sofaen og ser på meningsløse tv-serier, at du bruker to timer foran speilet for å se bra ut, at du kommer slentrende hjem etter venninnebesøk lenge etter at jeg har lagt meg. 

Les også (+) Vi hadde en hemmelighet i familien. Så skjedde det en ulykke som forandret alt

Du har ingen forpliktelser

Mens jeg jobber og sliter, lever du som en dronning og har ingen forpliktelser. Det skal ikke være slik og derfor «klikker» jeg! 

«Du må få henne ut av huset, da går virkeligheten opp for henne. La jenta klare seg selv», sier Jon. Han har vært kjæresten min i ett år, og det er på grunn av deg, Birgit, at vi ikke er blitt samboere. 

Han har gitt klar beskjed om at du skal ut før han flytter inn. Han synes det er helt unaturlig at du bor hos meg, så voksen som du er blitt. 

Jeg er enig med ham, men klarer ikke å jage deg ut. Jeg vil at du selv skal forstå hva som må til.  Så jeg maser, og jeg kommer til å fortsette å mase, og det er bare fordi jeg vil ditt beste. 

Du og jeg har vært alene i 15 år, og jeg har skjemt deg bort. Kanskje er det årsaken til at du i dag ikke har initiativet og motivasjonen til å gå inn i noe som krever deg. 

Iblant sier jeg til meg selv at jeg har sviktet som mor. Du skulle ha blitt stilt flere krav til. I to år nå har jeg unnskyldt deg med at du er ung og umoden. 

«Det er vanskelig å være ung i dag og møte så mange forventninger», har jeg sagt. Utad har jeg tatt deg i forsvar. Inni meg er jeg fortvilet. 

Jeg unner deg et godt liv, en hverdag med innhold, og det har du ikke per i dag. Jeg skriver dette brevet mest for å rydde opp i egne tanker. 

Sannheten er at jeg er en svak mor som ikke klarer å gi deg et ultimatum: «Finn noe å gjøre eller flytt!»

All fornuft sier at det er dette jeg må klare å gjennomføre. Bare så du vet det, jeg jobber med min egen styrke og kraft i forhold til disse tingene. 

Klarer jeg det ikke, er jeg stygt redd jeg ødelegger fremtiden din. Det er i kjærlighet at jeg har skrevet disse ordene.

Din mamma