Hvordan kunne mitt liv ha blitt, om det grusomme aldri hadde skjedd?

Til fortidens kjærlighet

Det føles merkelig å sitte her og tenke på et brev til deg, Finn. Det er tretti år siden vi var kjærester, og det er nesten like lenge siden du døde fra meg. Jeg endte opp med å gifte meg og få barn, og jeg har hatt et ok liv. Likevel tar jeg meg i å tenke på deg.

Vi var jevngamle da vi ble kjent med hverandre som 17-åringer på videregående skole. Mens jeg var fra byen, kom du fra et lite sted noen mil utenfor, og det var grunnen til at jeg ikke kjente ansiktet ditt fra før. 

Jeg husker godt hva jeg tenkte da jeg så deg; jeg syntes at du var kjekk og flott.

Da jeg forsto at du også likte meg, gjorde det meg hoppende glad. Du ble mitt livs første og største kjærlighet. Vi var en gjeng på åtte ungdommer som holdt sammen, og du og jeg var uadskillelige. Jeg følte meg gjennomgående lykkelig i de to årene vi fikk sammen.

Du kom rett opp til meg den dagen du hadde kjørt opp og fått førerkortet. Stolt som en hane viste du meg bilen du hadde fått av faren din, og jeg ble gladelig med på prøvetur. 

Vi stoppet på et øde sted og kysset hverandre. Ennå er det som om kroppen min sitrer ved tanken på det kysset.

Fra ett hundre prosent fornøyd og tilfreds til ett hundre prosent i akutt sorg. Det var slik det var da jeg fikk vite at du hadde omkommet i en utforkjøring. 

Samme ettermiddag hadde vi blitt enige om å gå på kino to dager senere. Du skulle bare på helgebesøk til foreldrene dine fordi den ene søsteren din hadde myndighetsdag. Jeg kunne ikke bli med fordi jeg skulle jobbe i en kiosk.

Jeg fikk vite at du var død, at du aldri ville komme tilbake. 

For en ung jente på 19 år er dette uvirkelig. Død? Jeg hadde så langt i livet ikke mistet noen av mine nærmeste. Alle fire besteforeldrene mine levde i beste velgående. 

Du og jeg skulle flytte til Oslo sammen, vi skulle studere hvert vårt fag og leie en hybel, bare vi to. 

Moren min sier den dag i dag at mitt fortvilte hyl fikk hårene til å reise seg på armene hennes. Mitt liv gikk i svart den dagen, og jeg var sikker på at jeg aldri ville kunne bli glad igjen.

Les også (+): Søsteren min sa det var min egen skyld at mannen min hadde gått så langt. Jeg kunne ikke tro det jeg hørte

Sammenlignet alle med deg

Men det er sant at tiden leger alle sår. Etter to år begynte jeg å gå ut med venninner igjen, og jeg smugkikket på andre, unge menn. 

Samtidig tenkte jeg på deg hver dag, og savnet deg. 

Jeg sammenlignet dem jeg møtte med deg, og fordi jeg hadde vært kjæresten din, kunne jeg ikke velge en dårlig mann. Da jeg traff Vidar, forsto jeg at han var et godt kort å satse på. Vi to er gift den dag i dag. Vi er foreldre til to flotte døtre, som jeg elsker over alt på jord.

Jeg er snart 50 år og sitter her og skriver til deg. På bordet foran meg ligger et gammelt og slitt fotografi av deg og meg sammen i gresset. Jeg smiler så lykkelig.

Hvordan ville mitt liv ha sett ut om du ikke hadde dødd fra meg den gangen? Jeg tenker på det, og tusenvis av bilder danser på netthinnen. Jeg ser for meg hvordan det mørke, tette håret ditt ville ha grånet nå. 

Jeg tror at vi to ville ha holdt sammen, vært trofaste og lojale mot hverandre. Vi var sjelevenner og kjærester samtidig.

Finn, du skal vite at jeg tenker på deg fortsatt, selv om jeg elsker mannen min og den tilværelsen vi har klart å få sammen. 

Når jeg er i vår hjemby, pleier jeg å kjøre til din hjembygd, og der går jeg på graven med markblomster. 

Å stå der og tenke på deg gjør godt. Hvordan vi to kunne ha fått det, hva slags liv vi ville ha fått sammen, kommer alltid til å være noe jeg tenker på. 

Det er slik det er når man en gang har elsket noen. Kanskje møtes vi igjen en dag.

Tove