De blå sidene
Hun har gjort alt for å ødelegge meg og barna. Kanskje hun aldri vil slutte å forfølge meg
Å forelske seg i Marte var ingen sak, det skjedde i løpet av et øyeblikk. Jeg ble fanget i nettet til en psykopat.
Noen mennesker har ingen grenser for hva de kan gjøre mot andre. Jeg er redd jeg har fått barn med en slik kvinne. Nå velger jeg å fortelle historien min, i hovedsak for å advare andre mot personer som er smarte og manipulerende.
Avdekker du slike personlighetstrekk, så kom deg bort, og få for all del ikke barn med vedkommende!
Jeg var en fraskilt, enslig far da jeg møtte Marte. Hun var to år eldre enn meg og hadde ikke barn fra før. Hun sjarmerte meg i senk. Ikke bare var hun pen, men også smart, lattermild og kunnskapsrik. Hun gikk raskt inn i rollen som fantastisk reservemor for min ni år gamle sønn, Odin, og han forgudet henne.
Etterpåklokskap er i grunnen bare leit. Jeg burde ha forstått at ting gikk altfor fort, og at kjæresten min var altfor ivrig og pågående.
I stedet satte jeg pris på det og lot meg overtale til å flytte sammen med henne og få barn. Vi ble foreldre til lille Maja, verdens skjønneste prinsesse, den datteren jeg hadde drømt om å få. Vi ble en familie på fire, og livet mitt føltes komplett – akkurat da.
Hadde jeg sett meg tilbake med et litt kritisk blikk, hadde jeg sett at min samboer hadde sine sider. Under svangerskapet hadde hun vært krevende og vanskelig. Jeg la ikke vekt på dette, men sa til meg selv at det var hormonene som løp løpsk, og at hun ville bli seg selv igjen når barnet vårt kom til verden.
Det som skjedde, var at hun fikk en fødselsdepresjon. Den som måtte ta hele ansvaret og mate babyen dag og natt, var meg. Jeg fikk sykmelding og var borte fra jobben i tre måneder. I denne perioden var Marte høyt oppe og langt nede.
Hun begynte å legge sønnen min for hat fordi jeg måtte følge ham opp, og hun hakket og skjente på ham til enhver tid. Jeg forsto at det skjedde noe jeg ikke visste om, for han ble redd henne. Men når jeg spurte, ville han ikke si hva det var.
Hans biologiske mor reiste fra oss og så ham bare i ferier, så det var viktig for meg at han følte seg trygg.
Gradvis gikk det opp for meg at jeg hadde slått meg sammen med en ustabil person som var ond og manipulerende. Marte fortalte meg historier om Odin som jeg ikke helt klarte å tro på. Hun sa at han hadde holdt puten over ansiktet til Maja da hun skrek, for å få henne til å slutte, og at det var grunnen til at hun hadde låst ham inne på rommet.
Da jeg spurte ham om det, bare hikstet han: «Jeg gjorde det ikke, pappa!» Noe var galt. Noe var forferdelig galt.
Men Marte er en smart dame, og hun visste å blidgjøre meg igjen. Jeg lot meg lure og overliste, gang på gang, og måned etter måned gikk på denne måten. Jeg var frustrert fordi det var så mye turbulens og så lite ro, men sa til meg selv at alt ville bli bedre hvis jeg bare var tålmodig.
Urimeligheten hun la for dagen, veltet alt. Hun forventet at jeg, som var i full jobb, skulle ordne alt hjemme. Og uansett hva jeg gjorde, var hun ikke fornøyd. Det var ikke måte på hvor udugelig jeg var som mann.
Når jeg ikke klarte å tilfredsstille henne i sengen heller, fordi jeg rett og slett ikke tente på henne mer, innså jeg at noe måtte gjøres. «Det er slutt», sa jeg.
Bare den som selv har forlatt et smart og manipulerende menneske, vet hva det vil si å bryte med dem. De erfaringene jeg gjorde, og som jeg fortsatt sliter med, rangerer høyt på ektremskalaen.
Da jeg ba om megling, møtte hun til samtalene og kom med usannheter og løgner om meg og min person. Hun sa at jeg ikke var skikket til å være far, at hun hadde vært nødt til å ta vare på sønnen min, og at hun ikke vurderte meg som skikket til å ha omsorg for datteren vår, ikke engang annenhver helg.
Jeg koblet inn psykologer og familiekontor, og da det ikke brakte oss videre, tok jeg saken vår til retten. Hun vred vår historie bort fra sannheten, og jeg innså at jeg var best tjent med et forlik når det gjaldt daglig omsorg for Maja. Vi endte opp med 50 prosent hver.
Før dette kaoset hadde jeg et plettfritt rykte, både som far og ellers. Jeg ble sett på som en ansvarlig mann. Marte fortalte historier om meg på en så smart og utspekulert måte at fagpersoner ble i tvil om hva som var rett.
I byen vi bodde i, spredte hun rykter om meg. Familien hennes engasjerte seg og kunne ringe meg opp til alle døgnets tider for å si at de ikke stolte på meg som far til Maja.
Maktesløsheten jeg har følt, lar seg ikke beskrive med ord. Nå ser jeg at min ekssamboer er en ondt menneske. Det var gode grunner til at hun ikke hadde hatt noen langvarige forhold bak seg.
Det rare er at hun har en betrodd jobb med mye ansvar. Det gjør at hun blir sett på som ressurssterk, også som mor. «Han vil bruke mot meg at jeg fikk en fødselsdepresjon,» har hun sagt flere ganger.
Jeg har aldri brukt det mot henne. Det som har bekymret meg, er hennes manglende grenser og hensynsløshet. Jeg så hva hun gjorde mot sønnen min og er redd for hva hun vil kunne finne på overfor datteren vår.
I år er det tre år siden jeg ble far til Maja, og det er mer enn halvannet år siden jeg reiste fra Marte. Siden da har hun gjort alt hun kan for å ødelegge mitt liv og min anseelse.
Les også (+) Sannheten om pappa kostet meg familien
Det siste hun gjorde, var å anmelde meg for seksuelle overgrep mot vår lille jente. Jeg har visst at hun er skruppelløs og burde ikke latt dette gå innpå meg, men sannheten er at dette kjennes ødeleggende. Jeg er så full av fortvilelse at jeg ikke vet hva jeg skal si.
At politiet henla saken uten engang å avhøre meg, sier litt om situasjonen. Dette burde ha gjort meg glad, men slik er det ikke. Hvordan kan jeg bli glad, når barnet mitt står midt i en grusom «krigssone», og faren hennes blir beskyldt for forferdelige ting?
Jeg er lei meg, og jeg angrer på at jeg fikk barn med en gal kvinne. Det er min skyld at Maja har fått en slik mor. Så langt har jeg ikke klart å beskytte henne godt nok.
Jeg har snakket med en psykolog som sier at moren til mitt barn sannsynligvis har en dyssosial personlighetsforstyrrelse, at hun er en miks av en narsissist, psykopat og en sosiopat. Jeg vil understreke at «diagnosen» er stilt ut fra hva jeg har fortalt, psykologen har ikke selv hatt noen samtaler med henne. Rett skal være rett.
En gang for mange år siden så jeg filmen En hunndjevels bekjennelser, og jeg trodde at historien ikke kunne være annet enn vill fantasi. I dag tenker jeg at jeg møtte på en som minner om kvinnen i filmen.
Jeg er redd hun aldri vil slutte å forfølge meg, at hun vil fortsette å forsøke å ødelegge livet mitt, og at hun ikke gir seg før hun har lyktes.
Jeg har bestemt meg for å kjempe til siste slutt for mine barn. De trenger meg. De trenger empati og trygghet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 14/04 2021, og sist oppdatert 19/04 2021.
