Han løy for meg fra dag én. Likevel velger jeg å bli i ekteskapet

Han hadde hatt viktige roller i norsk næringsliv og han hadde en doktorgrad. Han kjente innflytelsesrike personer og kunne masse om ting jeg ikke hadde kunnskap om.

Å bli fascinert av Jakob var helt naturlig. Og da han lovet meg å ta meg med til en rik venn, som hadde et slott på en øy i Det karibiske havet, var det ingen vei tilbake. Jeg var bergtatt.

Når mennesker er flinke til å overdrive og lyve, tar det tid før du ser hva som skjer. Det er min erfaring. Kanskje var jeg naiv og dum, men jeg sa ja til å gifte meg med kjæresten min etter å ha kjent ham i mindre enn et halvt år.

«Går dere ikke litt fort frem?» fikk jeg spørsmål om. Men jeg så ingen grunn til å vente. Han var mannen med stor M, og jeg tenkte at jeg fikk kapre ham før muligheten forsvant.

Den første skuffelsen var bryllupet. Så stort som min vordende mann gjorde alt, var jeg sikker på at vi kom til å få en spektakulær fest. I stedet sa han til meg at han ønsket å ­feire dagen bare sammen med meg. «Jeg vil være alene med kvinnen jeg elsker», sa han, og hvilken forelsket kvinne tolker slike ord negativt?

Det endte med at jeg kjøpte en fantastisk brudekjole, og vi dro til Tinghuset i Oslo og ble viet der, bare han og jeg.

Bryllupsnatten tilbrakte vi på et helt vanlig hotell. Jeg stusset den gangen på valget av hotell, men overfor venner og familie lot jeg som om vi hadde bodd kongelig og sa at vi hadde hatt det fantastisk.

I og for seg var det sant, for Jakob er en romantisk mann. Han hadde tatt champagne med på rommet, og vi lå i sengen og drakk mens vi hygget oss, bare vi to.

«Neste år drar vi til Reidar», lovet han. Reidar var den rike vennen han snakket så mye om, og de to hadde forretninger sammen, som dreide seg om eiendommer «for fremtiden». At det lå store penger i deres eventyr, forsto jeg med én gang.

Historiene var for utrolige

Selv om historiene hørtes for utrolige ut og det ikke var en sammenheng mellom vår hverdag og Jakobs store ord, fortsatte jeg å tro på ham. Jeg fortalte vennene mine om prosjektene hans, jobbtil­budene som strømmet inn og samtalene han hadde med store samfunnsaktører.

At jeg selv ikke så disse personene, regnet jeg som helt naturlig. Jeg var gift med en viktig mann, som satt i møter og var travel fra morgen til kveld.

«I dag snakket jeg med NN. Han er en venn med kong Harald», kunne Jakob komme hjem og si. Jeg ble glad av å høre slikt og følte at jeg var heldig som hadde en mann med så mange fine kontakter.

Vi bodde i leiligheten til Jakob, som han eide fra før. Den var helt ok, men vi planla å bygge et stort hus. I flere år hadde han hatt kontakt med en arkitekt, som jobbet med en helt spesiell bolig.

Da jeg spurte om å få se hvordan det skulle bli, smilte han og kysset meg på kinnet. «Noen hemmeligheter og overraskelser må jeg få ha», sa han.

Jeg ble gravid og alt var ren glede. «Det hadde vært fint å flytte inn i huset før vi blir foreldre», sa jeg forsiktig.

Han begynte med en lang forklaring om et arkitektfirma som slet fordi hans arkitektforbindelse hadde blitt alvorlig syk av kreft. «Det blir kraftig forsinket, men han er den eneste jeg vil bruke, så vi får bare vente til han er tilbake», fikk jeg beskjed om.

Jeg ser at jeg burde ha sett at han sannsynligvis ikke snakket sant, men i stedet ga jeg den samme forklaringen videre til mine nærmeste – og jeg ble trodd. Jeg vet ikke helt når det skjedde, men gradvis gikk det opp for meg at mannen min løy for meg om små ting.

En ting som også gjentok seg, var at han fortalte meg om sjalusi og misunnelse blant vennene mine. «De sier så mye rart om oss», fikk jeg høre. Jeg klarte ikke helt å tro at det var slik, for det var min opplevelse at de unte meg å få det bra.

Ett år gikk, og det ble ingen tur til en karibisk øy. Da jeg sa at jeg ønsket å reise dit, sa han at de ikke passet å ta med et lite barn. I årene som fulgte, kom det hele tiden nye grunner til ikke å dra.

Jeg hadde hverken sett eller hørt noe til fantastiske Reidar, bare fått med meg at min mann snakket med ham på telefonen.

Jeg ble fortalt at prosjektet der nede var forsinket på grunn av byråkrati og «umulige mennesker». Jakob kunne sitte og legge ut om hvor håpløse de innfødte var, hvor lite de forsto og hvor oppgitt han var. «For vi sitter jo på eiendommer verdt millioner av kroner», la han til.

Alle trodde at det var sant, men på ett tidspunkt kom tvilen min på plass. Hvorfor reiste vi aldri ned og hvor ble det av det fine huset vi skulle bygge og bo i? Gradvis innså jeg at alt var et luftslott – at jeg hadde en mann som diktet sitt eget liv. Kanskje i så stor grad at han faktisk trodde på det selv.

En ekte lystløgner

I dag vet jeg mye om lystløgnere. De reagerer med raseri hvis du stiller direkte spørsmål om det du tror er løgn. En som lyver, prøver å forsvare seg ved å gjøre temaet ubehagelig å nærme seg. Dette ble min manns taktikk.

«Tror du at jeg lyver? Hva er det du prøver å si – at jeg ikke snakker sant?» Jakob hylte til meg da jeg stilte kritiske spørsmål, og det endte med at jeg la ­ballen død, gang etter gang.

Midt oppi alt var jeg glad i ham, kjente at jeg elsket ham. Mannen min var en øm og varm person, raus på klemmer og nærhet, gode ord og kjærlighetserklæringer. Når han og jeg satt tett sammen og han ikke skrøt om små og store ting, glemte jeg lystløgnene.

Jeg er en monogam kvinne og så ikke for meg å forlate ham. Faktisk har det ikke vært et tema til dags dato.

I år har vi vært gift i ti år. Vi er foreldre til to gutter og bor fremdeles i leiligheten hans, som jeg har fått vite at han fikk av sin mor som forskudd på arv for lenge siden. Huset vårt var en drøm som vi slett ikke hadde hatt råd til, men det snakker vi ikke om.

Overfor andre har Jakob sagt at han tapte «store summer» på et prosjekt, der oppdragstageren til slutt døde av kreft. Jeg vet at dette ikke er sant, men lar være å si noe. Jeg har også oppdaget at alle karrierehistoriene om forfremmelser var oppspinn. Jakob er en helt alminnelig selger i et stort firma og har hverken gjort det ekstremt bra eller veldig dårlig.

Hvorfor orker jeg å bli hos ham, vil mange sikkert undre seg. Noen ganger har jeg vært dypt fortvilet, men likevel blir jeg. Det skyldes at mannen min ikke er ond eller slem, selv om han lyver om både ubetydelige og store ting.

Det er min oppfatning at han kanskje ikke merker løgnene selv – de bare kommer. Det er som om han vil imponere alle hele tiden, og jeg tror at han stadig vekk glemmer hva som er virkelig.

«Du trenger ikke å være rik eller vellykket for min del», har jeg sagt hundrevis av ganger, men på det området når jeg ikke inn. Jakob er Jakob og han skryter på seg ting. I lang tid har jeg forsøkt å få ham til å innse at han har en tvangslidelse som han kan få behandling for, men det vil han ikke høre på.

Det rare er at jeg likevel elsker ham. Jeg synes synd på ham fordi han må lyve for å gjøre seg interessant for andre. Årsaken er jo at han egentlig føler seg veldig liten. Det er mindreverdighetskomplekser som får ham til å pynte på alt rundt eget liv.

Livet som kone til en som ham er ikke bare lett, men jeg holder ut. Jeg drømmer om at han en dag innser sitt problem og søker hjelp. Nå har han i det minste forstått at jeg ikke «kjøper» alt han forteller.

Det har dempet ham kraftig når bare han og jeg er sammen, og det gir håp for fremtiden. Når jeg merker at familie og venner rundt oss reagerer, blunker jeg lurt til dem uten at Jakob ser det.

De vet at jeg ser, og jeg er sikker på at de forstår at det ikke finnes noe vondt i ham. Han bare trenger å bli sett og hørt.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.