Han hadde barn fra før og ville ikke ha flere. Så måtte jeg ta et tøft valg

Da jeg møtte Morten i midten av tyveårene og ble forelsket, måtte jeg ta et viktig valg. Morten var fire år eldre enn meg, og han hadde to barn fra et tidligere forhold. 

Han var veldig klar på at han ikke ønsket seg flere barn, og i forelskelsesrusen godtok jeg det. Jeg kom veldig godt overens med guttene hans og tenkte at jeg ikke trengte å bli mor selv så lenge jeg kunne fungere i en familiesituasjon sammen med Morten.

Jeg opplevde at Morten og jeg levde det perfekte livet. Vi hadde guttene hans hos oss annenhver uke, og da hadde vi fokus på alt rundt familielivet. Vi dro på turer, vi spilte spill, spiste middager sammen og fulgte opp barna på deres fritidsaktiviteter. 

Den uken skaffet vi aldri barnevakt, og vi takket nei til fester. 

or Morten var dette viktig, han ville virkelig være til stede for barna mens de var hos ham. For ham ble det helt feil å dra på fester og bruke søndagen til å ligge fyllesyk på sofaen mens barna var rundt ham. 

Det var mye jeg beundret Morten for som pappa. Han var streng på en fin måte, og barna var så tillitsfulle og harmoniske. Han forklarte alltid guttene hvorfor han sa nei, og han trengte aldri å skrike eller krangle for å få dem til å forstå hva han mente.

Morten og jeg hadde vært sammen i seks gode år, og vi snakket om at tiden var inne for å gifte oss. Mens vi snakket om bryllup og fremtiden vår videre, kjente jeg et savn som kom snikende i meg, og samtidig en tvil om jeg skulle gifte meg. 

Jeg ønsket meg barn. Og jeg tenkte veldig ofte på det, uten å fortelle det til Morten. 

Jeg visste hva han kom til å si uansett, og det var at jeg tok et valg den gangen jeg satset på ham. Jeg hadde rett. Da jeg begynte å ta opp temaet barn, avfeide Morten det med en gang og sa kort at det var uaktuelt for hans del.

Lengselen etter å bli mor ble mer og mer påtrengende, og det gjorde at jeg til slutt bestemte meg for å gå fra Morten. 

Om jeg så måtte dra til Danmark og bli gravid med en donor, visste jeg at jeg var nødt til å følge lengselen og drømmen om å bli mor. Jeg var allerede over 30 år og følte at jeg hadde dårlig tid.

Jeg gjorde slutt på forholdet vårt, egentlig mot min vilje, fordi det var Morten jeg var glad i, og han var mannen i mitt liv. 

Han gråt da jeg fortalte at jeg hadde skaffet meg et nytt bosted og begynte å pakke ned sakene mine. Det var en tøff avgjørelse.

Les også (+): Alt sto i hans navn og jeg hadde ingenting da han forlot oss. Men det skulle bli mye verre

Savn og tvil

Da jeg hadde flyttet inn i leiligheten, kom tvilen og savnet etter Morten allerede den første kvelden. Jeg tvilte på om jeg hadde tatt det riktige valget, og satt oppe hele natten og skrev ned tankene mine mens tårene rant. 

Jeg var så knyttet til Morten og guttene hans, og det gjorde vondt i hele meg å tenke på at jeg ikke skulle ha noe mer med dem å gjøre. 

Samtidig visste jeg at jeg måtte gå for det jeg ønsket mest av alt, å få et barn.

Følelsene mine ble dratt mellom tanken på et fremtidig barn og kjærligheten til Morten. For den var oppriktig og sterk.

Etter et par uker hadde jeg roet meg ned. Jeg snakket med venninnene mine som for lengst var blitt mødre, og jeg snakket med foreldrene mine. Alle mente at jeg skulle følge lengselen min, for en dag ville det bli for sent, og da kom jeg til å angre.

Jeg bestemte meg for å se an situasjonen i ett års tid, i tilfelle jeg kom til å møte en mann og forelske meg.

Sannsynligheten for det var minimal fordi jeg hele tiden tenkte på Morten, men jeg håpet at et under skulle skje og at en ny mann kunne få meg til å glemme ham.

Morten tok ikke kontakt med meg, slik jeg hadde bedt ham om. Skulle jeg gå videre, måtte vi være ordentlig fra hverandre og helt uten kontakt. 

Det var vanskelig, for det kom mange ensomme kvelder hvor jeg verket av lyst til å ringe ham, i det minste for å høre hvordan han hadde det.

Jeg gikk ut sammen med venninnene mine av og til og prøvde så godt jeg kunne å flørte med andre menn, men jeg endte alltid opp alene. Ingen kunne måle seg med Morten uansett om jeg la godviljen til.

Fire måneder etter bruddet følte jeg meg litt bedre og trodde at jeg hadde fått en slags kontroll over følelsene mine. Jeg ønsket meg fortsatt barn, men nå lurte jeg på om jeg kanskje kunne bli lykkelig uansett, bare jeg fikk Morten. 

Likevel – jeg fortalte det ikke til Morten. Jeg var redd han hadde funnet seg en ny kvinne – en som kanskje hadde barn fra før og ikke ville ha flere. Jeg våget ikke kontakte ham.

Les også (+) Min sønns nye kjæreste var hans 12 år eldre lærer fra videregående

Savnet meg

Jeg satt og så på en film da det ringte på døren. Overraskende nok var det Morten som sto utenfor, med en blomsterbukett i hånden. Han hadde tårer i øynene og spurte om han kunne få komme inn.

Den kvelden fikk jeg den sterkeste kjærlighetserklæringen jeg noen gang har fått. 

Morten sa at han aldri hadde savnet et menneske så mye før og at han elsket meg over alt på jord. Han ville ha meg tilbake, og han ville at vi skulle få et barn sammen.

– Jeg har hatt veldig god tid til å tenke og vurdere hele situasjonen, og jeg har kommet frem til at jeg ikke ønsker å leve uten deg, sa han.

Jeg ble dypt rørt over alt han sa. Vi gråt og pratet om hverandre, og hele opplevelsen føltes som en drøm. 

Jeg hadde aldri i verden trodd at han ville komme etter meg og si at han ville ha et barn sammen med meg.

Jeg er for lengst tilbake hos Morten og guttene, og jeg er seks måneder på vei. Vi venter en datter, og det er stor stas for oss alle.

Morten har ikke sagt et eneste negativt ord om at han endret mening i etterkant. Han viser derimot stor interesse for både meg og graviditeten, så jeg tror på hans ord når han stadig sier at dette er riktig for ham også, og at den lille jenta vi venter, er et ekte kjærlighetsbarn.