Han er mannen i mitt liv, men jeg makter ikke mer

I går møtte jeg Tore igjen, cirka 11 år etter at vi møttes for første gang. I natt sov jeg lite, for tankene mine kvernet rundt Tore.

– Jeg tenker så ofte på deg, sa han lavmælt da vi skiltes. Og jeg sa det samme til ham. Vi er jo så glad i hverandre. Men hva hjelper det? Vi kan ikke være sammen likevel. 

Vi er begge skilt og gjør som vi vil. Fortsatt er vi single, og vi tenker på hverandre hver eneste dag. 

Vi unner hverandre alt godt, og vi liker at den andre ringer. Jeg kjenner meg trygg når han ringer. Så er jeg fortsatt i hjertet hans, og han har ikke funnet seg ny dame, tenker jeg. 

Og jeg tror han er tilfreds med at jeg fortsatt lever alene.

Så hvorfor er vi ikke sammen? Jeg har ikke noe enkelt svar på det. I natt tenkte jeg at kanskje skulle vi prøve på nytt? Men det har vi gjort tre–fire ganger før. 

Og hver gang har vi vært sikre på at vi skulle få det til. Likevel har det endt med forlis. Til begges fortvilelse. Vi har grått oss gjennom brudd og gjenforeninger. 

Vi kler hverandre, sier venner og bekjente. Og vi mener faktisk det samme. Men det er kanskje utenpå? Er vi for ulike inni oss?

Jeg liker teater, kino, konserter og litteratur. Han elsker motorsport, travløp og tennis. 

Jeg liker fjellturer og det å utfordre meg selv, Tore liker ikke å gjøre noe som setter ham på prøve.

Jeg heller mot venstre politisk, mens han er mer mot høyre. Men er det ikke bare å respektere forskjellene? Jo, vi har trodd på det også. 

Men jeg mener at Tore hele tiden prøvde å overbevise meg om at han hadde rett, og han mener det samme om meg. Av og til var det slik at det å se nyheter sammen, ble en plage. For vi så ulikt på det som ble servert.

Da han ønsket å dra til Sydens sol og varme, bare for å slappe av, ønsket jeg å oppleve landets kultur og det å farte utenfor allfarvei. 

Så hvorfor kan vi ikke bare gjøre det litt på hver vår måte, tenker dere kanskje? Jo da, vi har prøvd det også. Men da satt jeg på lokalbussen med dårlig samvittighet for å la ham være alene igjen på stranden. 

Mens han ikke greide å nyte solen og varmen, fordi han var redd for hva jeg kunne bli utsatt for. Da vi møttes igjen på ettermiddagen, var stemningen trykket, og det endte med at vi anklaget hverandre. 

Etterpå fikk vi begge dårlig samvittighet, og prøvde å gjøre det godt igjen.

Les også (+) Jeg kommer til å fortsette å lete etter deg. Det du gjorde mot meg er utilgivelig!

Brudd og gjenforening

Tore snakker i store bokstaver og er stri. Han firer ikke på sine prinsipper. Sannheten skal frem, koste hva det koste vil. Hans sannhet, vel å merke! 

Jeg er også sta og vil få lov til å mene hva jeg vil. 

Men jeg mener at det er unødvendig alltid å si ting rett frem. Så jeg holdt ofte inne med min mening. Men irritasjonen ble lagret inni meg et sted, og lysten på nærhet til Tore minsket, samtidig som jeg ville ha ham. Så endte det med brudd og gråt.

Etter en stund ble det gjenforening med tilgivelse og tårevåte kyss, der vi begge sa at vi elsket hverandre, og at vi hadde lært leksen vår. For vi hadde begge lidd under savnet av den andre. 

Etter en slik gjenforening opplevde vi noen fine måneder med nærhet og fortrolighet. Så begynte ulikhetene å dukke opp igjen. Og jeg begynte å lengte etter mer tid alene. 

Jobben min krever at jeg gir mye av meg selv, og jeg har ansvar for mange under meg, og da jeg kom hjem, opplevde jeg at Tore tappet meg for det som var igjen av overskudd.

Mens han på sin side hadde en jobb der han ikke trengte å bruke seg selv. Jeg mente at han ikke forsto mitt behov for alenetid. Bruddet var uunngåelig. Og sorgen likeså. Men det var også lettelse, fordi jeg slapp å forstille meg.

Tore på sin side, mente at bruddet mest skyldtes meg, og at han ofte hadde følt seg tilsidesatt. Etter noen måneder søkte vi mot hverandre igjen. 

Jeg prøvde å si til meg selv at nå måtte jeg ikke glemme hva jeg mislikte hos Tore, og hvorfor det gikk galt sist. Men jeg ble dratt mot Tore. Jeg var rett og slett forelsket i ham. 

Han var, og er fortsatt, akkurat min type. Høy og kjekk. Dessuten liker jeg menn som ikke snakker meg etter munnen. Det irriterer meg, men jeg må få lov til å ha egne meninger.

Så fulgte det uker der vi gradvis nærmet oss hverandre igjen. Vi snakket om vanskelighetene, prøvde å lage oss kjøreregler for hvordan vi kunne unngå et nytt brudd. 

Lettelsen var stor og god da vi igjen lå i hverandres armer og lovet hverandre evig troskap. Men havariet var et faktum etter ti måneder.

Nå har vi vært fra hverandre i halvannet år, men vi har hatt mer eller mindre regelmessig kontakt. Det har gått opp og ned i forhold til hva jeg har tenkt om mine følelser for Tore.

Til tider har jeg overbevist meg selv om at det kun er vennskapelige følelser jeg har til ham. Men innerst inni hjertet mitt har jeg nok visst at det faktisk er mer enn som så.

Les også (+): Jeg elsker min utro ektemann, men det er det ingen som forstår

Ingen løsning?

I går var jeg innom hans nybygde og lekre hus. Og jeg kjente at tårene presset seg på. Jeg er jo så glad i ham. Og jeg er nesten 100 prosent sikker på at han er like glad i meg. 

Men like sikker er jeg på at vi fortsatt er altfor ulike. Eller har vi forandret oss i retning av hverandre? Jeg vil gjerne tro det, men kan ikke tillate meg å gjøre det. Og jeg tror ikke at Tore våger å satse på et nytt forsøk.

Jeg vet at bruddene har tæret hardt på ham psykisk. Så hva er løsningen for oss? Tenk om noen kunne ha fortalt oss det? Eller er det ganske enkelt ingen løsning på vårt problem? Hva hvis Tore finner seg en ny dame? Hvordan vil jeg reagere på det? Vil jeg da endelig slippe taket? 

At jeg selv skal finne en ny mann, har jeg liten, eller ingen tro på. Jeg vil jo bare ha en som ser ut som Tore, men som er mer lik meg selv, elsker teater og tenker litt mer i de baner jeg tenker.

Det tror jeg er et håpløst prosjekt. Kan jeg forandre meg og bli mer lik Tore? Nei, det tror jeg er like dødfødt. 

Jeg ser Tore for meg mens jeg skriver dette. Vet at han har tenkt mye på meg siden i går. Det er jeg sikker på. Kanskje grubler han på de samme tingene som jeg gjør? Forresten, det tror jeg ikke. 

Han har nok bestemt seg en gang for alle at han ikke vil satse mer på meg.

Han tør ikke. Han mener at jeg har fått mange nok sjanser. Og kanskje har jeg det? Jeg mener at vi kunne hatt det bra hvis det bare ikke var for at vi var så forskjellige. 

Og ingen har skylden for det. Vi er som vi er, og i et forhold slipes man jo i kantene og kan tilpasse seg til et visst punkt. For oss er det punktet kanskje for langt fra hverandre?

Vi vil gå på hver vår kant, tenke på hverandre, ønske at vi fikk til å leve livet sammen, men samtidig være sikre på at vi ikke får det til. Men ikke så sikre at tanken på å lykkes blir helt borte? 

Jeg håper nesten at Tore finner seg en ny dame, en som han får det til sammen med. Samtidig frykter jeg det. Da må jeg kutte ut drømmen om å lykkes sammen med den jeg elsker. Og da vil jeg kanskje åpne opp for andre menn? 

Jeg vet ikke. Men akkurat nå kan jeg ikke gjøre annet enn å tenke på Tore, mitt livs elskede – som jeg ikke makter å dele livet mitt med. Jeg må sette et punktum.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller