DE BLÅ SIDENE
Jeg gikk i både kvinnefellen og luksusfellen etter bruddet. Da jeg møtte Olav, var jeg livredd for at han skulle få vite om min hemmelighet
Livet mitt var så skakkjørt da vi møttes at jeg trodde han ville forlate meg om han fikk vite sannheten. Jeg kan aldri takke Olav nok for det han gjorde for meg.
Nå i vår skal endelig lysthuset på plass, det som min samboer Olav og jeg har drømt om så lenge.
Vi ser for oss lange, lyse kvelder rundt bordet sammen med venner og familie. Og jeg kjenner en stor glede innvendig. Dette er så spennende, og vi har snakket om det veldig lenge.
Olav skal snekre det selv, med litt hjelp av en kamerat, og tegningene ligger klare. Selv har jeg vært på ulike bruktmarkeder og gjort flere interessante og spennende funn som kommer til å sette preg på innredningen.
Det er lenge siden jeg har kjent på en slik glede, både over å ha spart penger på bruktfunnene mine, og over å ha planlagt en så stor investering.
For er det noe jeg alltid har hatet, så er det alt som har med planlegging, penger og økonomi å gjøre.
Lente meg på andre
Jeg vokste opp i et hjem hvor det aldri ble snakket om penger. Allerede da var mitt forhold til penger og sparing ikke-eksisterende. Fikk jeg penger mellom hendene, brukte jeg dem opp med en gang.
Vi hadde så vi klarte oss under oppveksten, men jeg husker også at jeg overhørte mine foreldres bekymrede samtaler om regninger. Og at de fikk låne penger av andre frem til neste lønning.
Selv flyttet jeg hjemmefra og rett inn til kjæresten min, Geir. Han var den som styrte økonomien vår, og jeg fikk penger av ham til å handle mat og klær for.
Vi hadde god råd, for Geir hadde sitt eget firma og tjente godt.
Min egen jobb som butikkarbeider ga såpass lite inntekt i forhold til hans, at han sa at jeg kunne bruke dem på meg selv, som lommepenger.
Dermed ble jeg tidlig vant til å bruke penger uten å tenke. Vi giftet oss og fikk to barn. Både Geir og barna fikk alltid det de trengte, men jeg var også raus med meg selv.
Jeg utviklet et behov for dyre kremer og sminke, og jeg likte selvsagt å kle meg pent. Dette, sammen med frisør- og massasjetimer, fikk pengene mine til å forsvinne raskt. Men da hadde jeg Geir, og hvis det var krise, overførte han noen ekstra penger til meg.
Slik hadde jeg levd i over 20 år da ekteskapet vårt tok slutt. Geir hadde møtt en annen kvinne og hadde bedratt meg over tid. Det var den vanskeligste perioden i livet mitt, hvor jeg slet med å avfinne meg med min skjebne.
Alt i meg strittet imot den kommende skilsmissen, og jeg skaffet meg en advokat som fikk mest mulig ut av Geir og firmaet hans.
Jeg kalte det penger for tort og svie, fordi han fratok meg både verdigheten og livsgrunnlaget mitt.
Jeg flyttet fra et stort hus og inn i en blokkleilighet og følte at jeg tapte både egenverdien og anseelsen min. Selvtilliten sank til bunns.
Dermed gjorde jeg som jeg alltid har gjort: Jeg flyktet inn i shoppingen.
Pengene jeg hadde på kontoen raste ut, uten at jeg hadde oversikt. Jeg handlet interiør, klær og reiser. Jeg trengte å vise omverdenen at jeg fortsatt hadde en slags posisjon, selv om jeg innerst inne visste at dette handlet om mine følelser og ikke hva andre tenkte og trodde om meg.
Lukket øynene
Det gikk så langt at jeg brukte opp alle midlene mine og begynte å ta opp kredittlån, som jeg ikke hadde råd til å betale. Jeg hatet disse purringene og inkassokravene som stadig lå i postkassen min, så jeg gjemte alle brevene i kjellerboden.
I det store og hele følte jeg meg som et offer for omstendighetene, for at Geir hadde gått ifra meg og fordi ingen hadde lært meg å forvalte pengene mine.
For meg var penger noe andre tok seg av, og som kun ga meg enten lykke eller vondt i magen og en rekke bekymringer som jeg ikke ønsket å forholde meg til.
Da jeg møtte Olav og vi innledet et forhold, kviet jeg meg for å fortelle ham sannheten om min privatøkonomi. Jeg oppdaget raskt at Olav hverken strødde om seg med penger eller hadde noe særlig til overs for andres sløsing.
Han var en bunnsolid mann med sterk integritet. Og jeg følte meg vel sammen med ham på alle plan – utenom det som hadde med penger å gjøre.
Les også (+) Jeg må glemme ham. Jeg er jo gift!
Avslørt
Sammen med Olav kjente jeg virkelig på den dårlige samvittigheten jeg hadde på grunn av min umodenhet og mine uansvarlige sider.
Ville han elske meg og fortsatt ha meg hvis jeg fortalte sannheten? Vi snakket om fremtiden og om å flytte sammen. Skulle det bli noe av, var jeg nødt til å legge alle kort på bordet.
Jeg utsatte det lenge, men til slutt oppdaget han det selv. Han var hos meg og gikk ned i boden min for å se etter noe verktøy før jeg fikk sukk for meg.
Der fant han flere poser med uåpnede regninger, som han bar med seg da han kom opp igjen.
Jeg gråt, jeg gikk i forsvar og skyldte på alle andre enn meg selv, jeg gjorde alt jeg kunne for at Olav skulle syntes synd på meg.
Heldigvis var ikke dette nok for at Olav skulle gå fra meg. Isteden insisterte han på at vi skulle rydde opp i dette sammen og at han skulle hjelpe meg.
Jeg har aldri følt meg så liten som da Olav satte seg ved siden av meg og ba meg sortere alle de ubetalte regningene mine. Jeg følte meg naken og forsvarsløs i det øyeblikket jeg lot ham få innblikk i hvor galt fatt det var med meg.
Olav var streng, men også hjelpsom. Han tilbydde seg å betale ned gjelden min, på to betingelser: Jeg måtte lære meg å styre økonomien min, og deretter måtte jeg lage en nedbetalingsplan for å betale tilbake til ham alt det han la ut for meg.
For meg var det som å lære et helt nytt språk, men Olav ga seg ikke. Vi brukte mye tid på å gå igjennom det mest elementære i en hverdagsøkonomi, hvor alt jeg tjente ble satt inn i et enkelt budsjett. Og for aller første gang fikk jeg min egen sparekonto.
Etter hvert oppdaget jeg en glede over å styre mine egne penger og kjenne på en helt ny følelse, som jeg aldri hadde kjent før. Jeg kjente opplevelsen av økonomisk frihet som vokste i takt med sparekontoen min.
I dag kan jeg planlegge og spare til det jeg ønsker meg. Det gjorde jeg aldri tidligere.
Olav står ved min side, og jeg har full åpenhet om hvordan jeg tenker og handler. For jeg kan ikke lukke øynene lenger, hvis jeg skal være sammen med ham.
Derfor gleder jeg meg ekstra over lysthuset vi nå har spart til, begge to. For første gang kjenner jeg en følelse av å fortjene noe, nettopp fordi det har vært en prosess å få dette til.
Jeg har virkelig fått en ny frihet, både mentalt og økonomisk, og ingen vet hvor mye dette betyr for meg. Ingen, utenom min kjære Olav.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 29/09 2020, og sist oppdatert 25/06 2022.
