Funnet i søppelbøtta fikk meg til å koke av sinne
Jeg ble glad og takknemlig da Emma tilbød at jeg kunne flytte inn hos henne. Det gikk imidlertid ikke lang tid før jeg oppdaget sannheten om Emmas tilbud.
Emma og jeg kom fra samme by og hadde begge flyttet til samme by for å studere.
Alle visste godt hvor vanskelig det var å finne et sted å bo, så da Emma via en onkel skaffet en leilighet og spurte om jeg ville leie det ene av de to rommene, var jeg lykkelig.
Jeg måtte riktignok betale 5 000 kroner i måneden, men det gikk akkurat med studiestøtte, et lån og en hel del kaféarbeid. Jeg hadde et stramt budsjett, men det var likevel så fint. Emma og jeg koste oss sammen. Vi gikk ut – og jeg spiste ellers en hel del pasta med ketchup mot slutten av måneden.
En søndag ettermiddag spurte Emma om jeg ville bli med henne og søsteren hennes og se den nye James Bond og så spise en burger etterpå.
- Det er slutten av måneden. Har du virkelig råd til det? spurte jeg forundret.
- Ja … jeg spanderer brusen til burgeren, Sofia. Kom nå, bli med, tryglet Emma.
Men jeg var blakk og skulle også på jobb, så Emma dro av gårde alene.
Sinnet boblet i meg
Det var et par timer til jeg skulle på jobb, så jeg brukte tiden til å støvsuge inne hos meg selv og rydde opp på kjøkkenet og i gangen vår. Søppelbøtta i gangen måtte tømmes, og da jeg løftet den opp, blafret et stykke papir ned på gulvet.
Jeg tok det opp og så at det var Emmas betalingsoversikt.
Blikket mitt rakk akkurat å fange «Husleie 6 000» før papiret havnet i søppelposen. Da stivnet jeg og måtte se ordentlig etter. Jo da, det stemte: Husleien for leiligheten vår var på 6 000. Jeg skjønte det ikke. For hvorfor skulle jeg da betale hele 5 000 hver måned?
Vreden steg spontant i meg da det gikk opp for meg at jeg i praksis betalte hele husleien! Jeg betalte jo 5 000 kroner, så det var bare 1 000 igjen til Emma. Hva i all verden tenkte hun på?
Hun visste at jeg jobbet som en gal for å få økonomien min til å gå rundt, og vi var jo venner. Lot man virkelig en god venninne betale mer enn tre ganger så mye som en selv for å dele en leilighet? Ikke i min verden.
Jeg gikk ut på kjøkkenet og laget meg en kopp te mens jeg tenkte over det hele. Emma hadde aldri direkte sagt til meg at vi delte husleien likt, men det hadde jeg gått ut fra at vi gjorde, og uansett var forskjellen etter min mening altfor, altfor stor.
Jeg grublet på hvordan jeg skulle gripe saken an. Men selv om det nok ville slå et skår i vennskapet vårt, kjente jeg at jeg måtte få det sagt.
Jeg endte med å gi Emma en mulighet til å forberede seg litt: Da jeg gikk på jobb, la jeg betalingsoversikten på kjøkkenbordet med en lapp vedlagt. «Hei, Emma. Håper filmen var bra. Kom ved et uhell over denne betalingsoversikten da jeg tømte søppelbøtta. Og, må jeg innrømme, fikk litt sjokk da jeg så hva du/vi betaler i husleie. Kan vi ta en prat om det?»
Jeg tenkte at da hadde hun litt betenkningstid.
Det surret rundt i hodet på meg mens jeg var på jobb, og jeg kom til den konklusjonen at med mindre Emma hadde en virkelig god forklaring, ville jeg finne et annet sted å bo. Ellers ville det helt sikkert fortsette å drive en kile mellom oss.
Jeg hadde jo allerede betalt det meste av husleien vår i et halvt år.
Flau
Emma satt ved kjøkkenbordet da jeg kom hjem. Hun så beklemt ut. Jeg satte meg, og hun tok et dypt pust.
– Det er så pinlig, Sofia… Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, annet enn at jeg nok ble litt grådig da jeg fant ut at jeg skulle dele leiligheten med noen. De 5 000 kom av at jeg først hadde tenkt å finne en tilfeldig leieboer. Da du så dukket opp, ble fristelsen til å holde fast ved de 5 000 for stor.
Jeg satt litt før jeg svarte.
– Du har rett. Jeg er virkelig skuffet. Nå tror jeg faktisk det klokeste er at jeg flytter. Hvis vi skal forsøke å bevare en form for vennskap.
Det var temmelig pinlig, men det føltes likevel riktig for meg. Emma avsluttet samtalen med å si at vi selvfølgelig skulle dele husleien likt, til jeg hadde funnet et annet sted å bo …
Nå bor jeg på et studenthjem og har en ikke fullt så stram økonomi. Jeg møter fortsatt Emma, men jeg må innrømme at jeg fortsatt føler meg litt lurt, så inntil videre sees vi ikke så ofte som før.
Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.
Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.