samtale i natten

Jeg mistenkte at han var forelsket i en annen, men fikk sjokk da han fortalte hvem det var

Serena trodde hun var lykkelig gift, men så forelsket mannen hennes seg i en annen.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: Getty Images (Illustrasjonsbilde)
Sist oppdatert

Det er ikke bare i Norge folk ønsker å betro sin historie. Serena møtte jeg til middag hos venner i en italiensk landsby. Midt imot oss satt to menn, som presenterte seg som samboere. Tonen var lystig og varm under de tre rettene med solid, italiensk bondekost. Først under desserten avslørte Serena:

– Carlo er faren til de to døtrene mine.

Hun nikker mot den ene av de barske mennene på den andre siden av bordet.

Hun hadde fortalt om jentene sine, studentene på 18 og 20.

– Carlo og jeg var gift, betror Serena meg.

– Og så viste det seg at han likte en annen langt bedre enn meg …

Under et ferie på Sicilia med familien ble han stupforelsket i Massimo. Hun ser mot den solbrune mannen ved siden av Carlo.

– Den gangen ante jeg ingenting. Jeg vet nå at også Carlo trengte tid til å fordøye følelsene han kjente på. Det tok ett år før vår hverdag ble totalt forandret.

Avsløringen

Betroelsen kommer overraskende. Kanskje aller mest fordi Serena virker gladere enn de fleste. Hun har, som vennene bemerker, «et indre lys, et som gleder alle». Hun virker også godt forlikt med de to mennene.

– Hvordan fikk du vite det?

– Jeg skjønte at noe hadde skjedd, jeg mistenkte at han var forelsket. Men jeg ante jo ikke at det var en mann, sier hun.

– Carlo er en real mann. Han fortalte det selv. Det var svært tungt for ham. Sånn sett har det aldri vært vonde følelser mellom oss. Han sa: «Jeg elsker deg og våre nydelige jenter, Serena». Han beklaget på forhånd det han måtte fortelle meg.

– «Helt siden tenårene har jeg hatt mistanke om at jeg er mer tiltrukket av menn enn kvinner, men det var forbudte følelser, og jeg fortrengte dem. Først da jeg møtte Massimo, ble sannheten om meg selv forløst. Jeg har strittet imot, men det går ikke lenger. Jeg er homofil, Serena!»

– Selv om jeg følte med ham, ble jeg knust.

Hun beskriver følelsene i tiden etterpå som «et garnnøste en katt har lekt med».

– Jeg slet voldsomt med å løse opp trådene. Først sjokket, deretter gråt jeg i dagevis, og så fulgte det å fortelle jentene at pappa skulle flytte.

– Hvordan reagerte de?

– De var for små til å forstå hvorfor. Den yngste var bare to år. De ble fryktelig lei seg.

Faren hennes ble veldig opprørt.

– Pappa forsto at det var vanskelig for Carlo, men siden han først hadde giftet seg og fått barn, mente han at valget var tatt, at Carlo burde bli hos oss.

Serena tror at det er tyngre å akseptere en situasjon som dette i hennes land enn vårt.

– Jeg vil påstå at det å være homofil ennå ikke er like akseptert i mitt land. I hvert fall ikke på mindre steder som vår landsby. Personlig har jeg alltid vært åpen for ulike legninger, men plutselig handlet det om min egen mann. Jeg fikk en sår følelse av ikke å være nok.

Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet

Vennskapet

Carlo flyttet ut av deres felles hjem og inn i nabolaget med tanke på døtrene.

– Det var en hensynsfull gest, som gjorde at jentene kunne se oss begge hver dag. Den eldste av jentene begynte å spørre om hvorfor vi trengte to hus. Det var før Massimo flyttet inn.

– Hvordan reagerte barna på det?

– Jentene ble glad i ham. Han er en omsorgsfull og fin kar. Barn er tilpasningsdyktige. Verre var det med våre felles venner og naboer som hvisket og tisket om oss.

Serena sier hun gjorde sitt beste for å støtte ektemannen.

– Vi har alltid hatt et sterkt vennskap. Det ønsket vi å bevare.

– Hadde du overskudd til det?

– Hadde jeg et valg? Vi har barn sammen – og jeg vil for alltid elske ham.

Hun smiler mykt.

– Hadde du mistanke om at han kunne være homofil?

Hun sperrer opp de grønne øynene.

– Overhodet ikke! Se på ham! Har du sett en barskere mann?

Stemmen er fylt av kjærlighet.

– Å få vite at mannen min var homofil var smertefullt, men det var også svært vanskelig for ham, sier hun forståelsesfullt.

Vennene deres ønsket å stille opp for henne, men ble opprørte da hun sto støtt på hans side.

– Det gjorde det hele enda mer utfordrende, for både barna og oss voksne.

Les også (+) Vi visste ikke hvor mye mamma hadde ofret for vår skyld

Lærerikt

«Har du mistet forstanden! Han har jo bedratt deg – med en mann!» sa vennene opprørte.

Invitasjonene til selskaper sluttet å komme.

– Vi ble begge «persona non grata», to utskudd. Det verste var at barna ble dratt inn i det. Flere dører ble stengt for dem. De fikk ikke lenger lov til å komme hjem til venner å leke.

Hun understreker at det å være selvmedlidende er noe hun helst unngår, men sier at «der satt jeg med smerten og sjokket, og opplevde at hverdagen slik vi kjente den, brått smuldret opp. Carlo derimot fant styrke i sin forelskelse».

– Hvordan kom dere dit dere er i dag?

– Vi tok tiden til hjelp og lærte mye underveis, blant annet hvem som er ekte venner og ikke. Vi lærte også ikke å bli opprørte over alle som ikke forsto. På sikt vil jeg si at det som skjedde, har gjort oss mer empatiske og kloke. I dag er jeg langt mer åpen for annerledeshet, at de færreste av oss passer inn i et A4-format.

Carlo og Massimo er fremdeles lykkelige sammen.

– De er flotte rollemodeller for jentene våre, som er mer åpne enn mange jevnaldrende. I ettertid ser jeg det som et pluss at de vokste opp med en far som sent i livet innså at han var homofil. Barna har lært ikke å dømme andre.

Serena, som selv er enslig, er i dag godt fornøyd med livet.

– Mine aller beste venner er Carlo og Massimo. De er hundre prosent til stede for jentene og meg.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Denne saken ble første gang publisert 02/05 2023, og sist oppdatert 03/05 2023.

Les også