Leserne forteller
Foreldrene mine sviktet totalt. Det var bare én person som forsto at noe ikke stemte
Jeg vokste opp med to foreldre ikke klarte å være foreldre, og det kunne ha gått veldig, veldig galt.
I alle år etter at jeg ble voksen, har jeg med stor interesse lest alt jeg kommer over om løvetannbarn. Barn som har klart seg, til tross.
Sist leste jeg historien om en voksen kvinne, som så det som sin oppgave å ta vare på moren, som ble slått av faren. Slike historier gjør et kolossalt inntrykk på meg fordi jeg selv vet hva omsorgssvikt gjør med et barn.
Begge mine foreldre hadde vært gift og var skilt da de møtte hverandre, og ingen av dem hadde ansvaret for de barna de hadde fått.
Kanskje burde dette ha fått andre til å tenke at det var veldig lite lurt at de fikk et barn sammen, men det fikk de, og den jenta var meg.
Både mamma og pappa kom fra såkalt «fine» familier, og fordi faren min jobbet i en familiebedrift, så alt bra ut fra utsiden. Det er utrolig hvor lett det er å lure andre så lenge du går pent kledd og bor i et ok hus.
Jeg ble født inn i et hjem med to foreldre som drakk for mye. I begynnelsen jobbet mamma, men det sluttet hun etter hvert med, og forklaringen alle andre fikk, var at hun slet med kronisk migrene.
Pappa gikk på jobb hver dag, men kom hjem og drakk sammen med mamma. I helgene var de stadig på fest, og når de kom hjem sent på natten, kranglet og sloss de.
Når jeg tenker på hvor alkoholisert mamma var, er det i grunnen utrolig at hun likevel klarte å sende meg av gårde til skolen i rene og pene klær.
Jeg var en stille, flink og veloppdragen jente, som gled inn i klassemiljøet på en god måte, så jeg tror ikke at noen merket hvor vondt jeg egentlig hadde det.
En person så likevel mer enn andre, og det var moren til min beste venninne.
«Vil du spise middag med oss, Kristin? Jeg har laget altfor mye», sa hun.
Fordi hun sa at hun hadde for mye, torde jeg å si ja takk, og det var ofte de eneste middagene jeg fikk fordi mamma lå halvfull på sofaen og ventet på at pappa skulle komme hjem fra jobb.
Alkoholmisbruk
Da jeg ble større, begynte jeg å forstå at mammas to barn fra første ekteskap ikke ville ha noe med henne å gjøre. De bodde hos faren og var sint på henne.
I dag vet jeg at dette skyldtes svik og alkoholmisbruk i deres oppvekst også. Pappa hadde også to barn, men heller ikke de kom på besøk til oss.
Han hadde imidlertid kontakt med dem gjennom firmaet hans far eide og drev. Meg var de ikke interessert i.
Hvorfor meldte ikke de tidligere ektefellene fra til barnevernet da mamma og pappa fikk meg? Hvorfor tok ikke besteforeldrene mine grep og reddet meg?
Dette har jeg spurt meg selv om mange ganger. Det var mange som visste hvor lite ansvarlige de var, men ingen gjorde noe.
«Vi kunne ikke blande oss inn, og vi forsto heller ikke hvor ille det var», er forklaringen jeg har fått i ettertid, men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at de kunne gjort noe som gjorde min hverdag bedre.
Min barndom var et sant helvete innenfor hjemmets fire vegger. Selv om jeg ikke ble slått, var livet utrygt.
Jeg ble ikke sett, fikk ikke omsorg eller ble fulgt opp, og jeg kunne aldri ha venninner hjemme på besøk. Jeg var den eneste i min klasse som ikke fikk ha bursdagsfest.
Det lå i meg som en naturlig refleks at jeg måtte skjule hva som skjedde hjemme.
«Mamma har migrene», sa jeg, hvis lærere eller andre spurte om hvorfor hun ikke kom.
«Pappa måtte jobbe», var setningen jeg sa for å beskytte ham.
Barn er lojale mot sine foreldre, og jeg bar med meg en frykt for at barnevernet skulle komme og hente meg.
Les også (+): Våre voksne barn tok seg stadig til rette i huset vårt. Så skjedde det som fikk begeret til å renne over
Min største redsel
Mamma sa til meg en gang at om jeg sa noe stygt om henne og pappa, fikk vi ikke være sammen mer. At vi ikke skulle få være sammen, ble min aller største redsel, og derfor smilte jeg og lot som om jeg hadde det bra.
Utallige episoder har brent seg fast i min hukommelse: Jeg våknet av at moren min skrek om hjelp, og da jeg kom på badet, satt hun der med blod som rant fra tinningen.
Pappa sa at hun hadde ramlet mot vasken og at jeg måtte gå og legge meg.
«Ikke vær redd, alt kommer til å gå bra med mamma», forsikret han.
Jeg hadde respekt for faren min – han var en mann alle hørte på. Selv om jeg så at han var full og hørte at han snøvlet, gjorde jeg som han sa.
Ofte lå jeg med pekefingrene inn i ørene i håp om å stenge ute lyden fra festen i stuen hjemme hos oss. Jeg lå slik til jeg resignerte og dro dynen over meg.
Neste morgen ryddet jeg opp i rotet etter foreldrene mine. De sto sjelden opp før langt ut på formiddagen når det var helg.
Moren til venninnen min sto utenfor og tutet, og jeg fant frem turntøyet og ble med på turnstevner mamma og pappa aldri kom for å se på.
Det var hun som plastret såret hvis jeg slo meg. Det var hun som heiet på meg, og når jeg gjorde det bra, ga hun meg en sjokolade som premie.
Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg ble bedt til venninnen min for å overnatte, og hver gang kjente jeg at det bredte seg en deilig og varm følelse i kroppen min.
Foreldrene til bestevenninnen min var kjærlige og snille mot hverandre og barna, og de smilte og lo og hadde det hyggelig.
Når jeg var hjemme, hendte det at jeg lå og drømte om å flytte til den normale familien. Jeg ba til Gud om at min mamma skulle bli lik den mammaen jeg likte best.
Hun het Rita, og jeg vet i dag at hun ante at noe var veldig galt hjemme hos oss, men hun var ikke sikker, og fordi hun så på faren min som veldig vellykket og flink, torde hun ikke tenke tankene helt ut.
Jeg husker at hun ofte spurte meg om jeg hadde det bra, og om mamma hadde det bra. Da sa jeg at jeg hadde det fint, men at mamma hadde vondt i hodet.
Ordet migrene hadde jeg hørt så mange ganger at jeg gjerne brukte det, det hørtes alvorlig ut.
«Stakkars, det må være fryktelig smertefullt», svarte hun. Jeg nikket.
Det jeg husker som vondest i hverdagen, var ensomheten jeg følte når jeg satt alene på rommet mitt på kveldene, eller foran TV-en med mamma sittende i en stol og pappa halvsovende i sofaen.
Selv om jeg hadde dem, var jeg helt alene, de hadde lite eller ingen ting å gi meg.
Les også (+): Vi var besteforeldre, hadde hus og hytte. Plutselig ville han ha skilsmisse
Løvetannbarn
Jeg var et løvetannbarn, uten at noen forsto det, og som voksen er jeg først og fremst grenseløst takknemlig fordi jeg også opplevde normalitet.
Jeg lærte hvordan familier kan ha det, og den ballasten formet meg. Jeg bestemte meg for at jeg ville ha en vanlig familie når jeg ble voksen.
For meg ble Rita «den ene», den personen som ga meg håp og kraft om å få et bedre liv.
Da jeg ble 18 år gammel, flyttet jeg hjemmefra, og fra da av hadde jeg bare sporadisk kontakt med mamma og pappa. De fortsatte å konsumere alkohol hver dag, samtidig som de fremsto som «fine».
Bestevenninnen min og jeg mistet kontakten med hverandre da vi gikk ut av videregående skole, men noen år senere fant vi hverandre igjen. Det resulterte i at jeg fikk flere gode samtaler med Rita, som gjorde en stor forskjell for meg som barn.
Hun vet nå hvordan livet var hjemme hos meg. «Jeg følte at noe ikke stemte, men torde ikke helt å stole på følelsen», har hun sagt.
Det har gått bra med meg. Jeg er gift med en avholdsmann, er selv avholds og er blitt mor til to skjønne barn. De får sin barndom i en helt vanlig familie med kjærlighet, oppfølging og omsorg.
En dag når de er blitt store nok, skal jeg fortelle dem om hvordan min oppvekst var.
Jeg har valgt å se på erfaringene som en ressurs, for overalt hvor jeg går har jeg et våkent øye. Ved den minste mistanke om at barn ikke har det bra hjemme, skal jeg varsle de riktige instansene, uten tvil.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 19/04 2024.
