DE BLÅ SIDENE
Jeg tok med barna og flyttet inn hos min nye kjæreste. Det skulle jeg komme til å angre på
Av og til kan livet føre deg inn på et sidespor. Eller til et blindspor, slik jeg erfarte. Da er det viktig å tenke igjennom hva som egentlig betyr noe.
Endelig har jeg maktet å ta det siste oppgjøret med mitt eget store feilsteg, som også rammet barna mine. Vi har blitt enige om å legge den tiden bak oss og se fremover.
Jeg har bedt om unnskyldning, og mine to barn har tilgitt meg.
Etter at jeg ble skilt for fem år siden, kom lengselen etter en ny mann og ny kjærlighet. Barna mine var seks og åtte år da jeg bli skilt, og de flyttet med meg.
Jeg savnet ikke eksen min, men ganske snart begynte jeg å savne noen å dele hverdagen med, og det ble til at jeg meldte meg inn på en datingside på nettet. Håpet var å få en ny sjanse til å treffe den rette.
Det gikk ikke lang tid før jeg fikk kontakt med Dagfinn. Han viste interesse for meg og overøste meg med komplimenter. Jeg syntes at han så kjekk ut, og jeg så at vi hadde flere sammenfallende interesser.
Etter at kontakten var etablert også utenfor nettet, kunne vi prate i telefonen i timesvis på kveldene. Det lå en spenning mellom oss, og jeg var forelsket i han allerede før vi møttes første gangen.
Falt pladask
Han bodde i et annet fylke og inviterte meg hjem til seg en helg barna mine var hos faren sin. Jeg var så forventningsfull og spent da jeg satte meg i bilen og kjørte av gårde.
Dagfinn viste seg å være en galant og sjarmerende mann, og jeg tenkte at jeg hadde skutt gullfuglen. Helgen ble helt overveldende. Vi gikk lange turer og pratet om alt. Selv hadde han en voksen sønn, men han var ikke negativ til at jeg hadde relativt små barn.
Etter den helgen møttes vi så ofte vi kunne, og han kom også hjem til meg mens barna mine var hjemme.
De likte ham, og særlig satte de pris på gavene han hadde med seg.
Jeg var så optimistisk og positiv. Dagfinn bodde i et stort hus like ved sjøen, og det var forlokkende å tenke at vi kunne bo der og være en familie. Han hadde båt, og han ga uttrykk for at vi ville få et godt liv sammen med ham.
Sammen med barna ble vi enige om vi alle skulle flytte inn hos Dagfinn. Først var jentene mine uenige og motvillige, men Dagfinn lovet at de skulle få den hunden de alltid hadde drømt om, og det var nok utslagsgivende for at de sa seg villig til å flytte og bytte skole.
Men innerst inne hadde jeg allerede bestemt at det var slik det kom til å bli, så til syvende og sist hadde de ikke så mye de skulle ha sagt uansett.
Jeg kunne jo ikke gå glipp av denne muligheten til å leve ut kjærligheten min til Dagfinn.
Jeg leide ut blokkleiligheten min – og det tror jeg nok nå i ettertid var det mest fornuftige jeg gjorde midt oppi alt.
I god tro tok jeg med barna mine og flyttet inn hos Dagfinn. Jeg så for meg at vi kom til å bli lykkelige alle sammen og at dette var mitt livs sjanse til å få et godt liv, sammen med en mann som ville meg og barna mine alt godt.
Ikke minst ville alt bli lettere økonomisk, ettersom vi nå var to. Da gjorde det ingenting om jeg måtte pendle et stykke til jobben.
Så kom hverdagen
Det første som skjedde etter at vi flyttet, var at Dagfinn stadig utsatte hundekjøpet som han hadde lovet barna.
Han hadde veldig mange unnskyldninger og forklaringer på at det ikke passet akkurat nå. Barna var tålmodige, fordi jeg lovet dem at vi en dag og helt sikkert skulle hente valpen de hadde drømt om.
Dagfinn viste snart en annen side enn den jeg hadde forelsket meg i. Han hadde noen skyggesider som jeg ikke satte pris på. Rett som det var uteble han fra middagen eller andre avtaler, uten hverken å gi beskjed på forhånd eller være tilgjengelig på telefonen.
Sannheten var at han ikke taklet at barna mine var slik de var. Han mente at de var late og annerledes enn andre barn. Dermed hakket han stadig på dem, med en spydig undertone.
Jeg håpet og trodde at alt skulle gå seg til etter hvert, og at det bare handlet om en liten overgangsperiode.
Overfor barna mine tok jeg Dagfinn i forsvar. Jeg skyldte på at han var sliten og at han ikke var vant til å ha barn rundt seg. Slik fikk jeg barna mine til å trå varsommere rundt Dagfinn og være bevisste på hva de sa og gjorde, slik at de ikke skulle irritere ham unødig.
Selv følte jeg meg maktesløs, fordi jeg stadig fortalte Dagfinn at han måtte skjerpe seg og oppføre seg ordentlig overfor barna mine, uten at det var til noe hjelp.
Les også (+) Ingen vet av vi møtes i all hemmelighet
Måtte velge
Daglig måtte jeg forsvare og forklare for barna hvorfor Dagfinn kritiserte dem og var nedlatende, og ikke minst hvorfor valpen uteble.
Etter nærmere et år på vårt nye hjemsted var det eksmannen min som ringte meg og fortalte hvordan barna mine egentlig hadde det. De mistrivdes både sammen med Dagfinn og på sin nye skole.
Min eks sa at barna nå ønsket å flytte til ham.
Jeg ble sjokkert, for jeg følte at det gikk bedre mellom Dagfinn og barna. Men barna hadde fortalt sin far hvordan de egentlig hadde det, og de hadde ingenting positivt å si om vår nye livssituasjon. Ikke minst følte de seg lurt når det gjaldt valpen.
Der og da gikk det opp for meg at jeg var på feil sted. Jeg kunne rett og slett ikke dele livet mitt med en mann som ikke klarte å akseptere barna mine og behandle dem med respekt. Jeg var ansvarlig for barndommen deres, og deres behov måtte gå foran mine egne.
Det var en tøff erkjennelse for min egen del, at jeg nærmest hadde ofret mine barns ve og vel for å være sammen med Dagfinn.
Men jo mer jeg tenkte på det, jo sikrere ble jeg på at det var nettopp det jeg hadde gjort.
Da jeg fortalte Dagfinn at vi skulle flytte ut, kunne jeg se at han ble lettet. Han sa ingenting som tydet på at han ville det annerledes.
Nå har vi endelig flyttet tilbake til leiligheten vår. Og vi har endelig skaffet oss hunden som barna var blitt lovet. Riktignok ikke en valp, men en skjønn omplasseringshund, som i likhet med barna mine hadde behov for et nytt og stabilt hjem fylt av kjærlighet.
Jeg har i hvert fall bestemt meg for én ting: Jeg skal aldri la en mann gå foran mine egne barn igjen. Barna mine kommer først, og min plikt er å gi dem trygge rammer og en god oppvekst.
Dagfinn har vi ikke lenger kontakt med, og heldigvis bor han et godt stykke unna.
Det gjør at vi kan legge dette bak oss og la alt falle på plass i barnas hverdagsliv igjen. Det er her de hører hjemme, med sine venner, fritidsaktiviteter og skole. Og med en mamma som er helt til stede for dem.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 29/09 2020, og sist oppdatert 06/02 2023.
