Endelig skulle jeg få møte pappa. Det ble et sjokk
Jeg var stadig mer bitter på mor fordi hun nektet å fortelle meg om faren min. Men så en dag fikk jeg en uventet e-post. Endelig skulle jeg få kontakt med min ukjente familie!
Da jeg var liten, var jeg alltid misunnelig på vennene mine som hadde en far i livet sitt. Min egen far, som jeg aldri hadde møtt, bodde langt, langt vekk, i Sør-Amerika.
Spørsmål til moren min om den mystiske faren min, som jeg kun hadde sett et par bilder av, kom på rekke og rad, men mor var avvisende.
Hun pleide å avfeie med å si at hun rett og slett ikke husket så mye om ham og tiden deres sammen.
Jo eldre jeg ble, jo større konflikt skapte dette. Jeg ble bitter på henne for at hun ikke ville fortelle meg mer om min egen far, og jeg klandret henne for at forholdet deres hadde tatt slutt.
Innen jeg var 18, var det såpass konfliktfylt at jeg valgte å flytte ut. Mor og jeg kunne nærmest ikke ha en samtale uten at det endte i krangel.
Men én dag skulle alt forandre seg, da jeg fikk en uventet melding på Facebook.
Den mystiske meldingen var fra fetteren min i Sør-Amerika, som hadde sporet meg opp.
Jeg var ekstatisk over å motta meldingen, og før jeg visste ordet av det, hadde jeg ikke bare jevnlig kontakt med fetteren min, men også med mine kusiner, onkel og tante, som alle bodde i Sør-Amerika.
De virket veldig interesserte i å lære meg å kjenne.
Etter et par måneder bestemte jeg meg for å stille det store spørsmålet. Hadde de en e-post der jeg kunne kontakte faren min? Han var nemlig ikke på Facebook.
Jeg fikk e-postadressen, skrev et langt brev og ventet nervøst på svar. Til slutt kom det, og jeg var overlykkelig!
Ikke bare fikk jeg svar fra faren min, men han inviterte meg til Sør-Amerika for å besøke ham og resten av familien!
Jeg takket selvfølgelig ja! Til tross for at mor og jeg hadde lite kontakt på denne tiden, ringte jeg henne for å fortelle den store nyheten.
Reaksjonen hennes var negativ.
Egentlig burde jeg vel ha visst det, men jeg ble likevel skuffet. Hun nærmest tryglet meg om ikke å reise og virket overhodet ikke lykkelig på mine vegne.
Unte hun meg virkelig ikke et forhold til min egen far? Jeg la på i sinne og hadde så godt som ingen kontakt med henne i perioden frem til jeg reiste.
Les også (+): Vi fikk hakeslepp av vår sønns avsløring etter bryllupet. Til slutt måtte vi ta en tung beslutning
Et skuffende møte
Snart var den store dagen kommet, og jeg var i ekstase da jeg satte mine føtter på søramerikansk jord. Enda gladere ble jeg da jeg så en stor familie med en plakat med mitt navn på, som ventet på meg på flyplassen.
Jeg fikk møte onkelen og tanten min, fetteren og kusinene mine, og vi klemte som gamle kjente. Men det var én person som manglet.
– Hvor er faren min? spurte jeg.
Han måtte jobbe, forklarte de.
Etter å ha tilbrakt dagen med min onkel og tante, som jeg kom kjempegodt overens med, ble jeg avlevert hos faren min.
Jeg fikk nærmest sjokk da jeg så huset hans. Det var en stor og flott villa, og visstnok hadde han også en penthouseleilighet nærmere byen der han stort sett bodde.
Dette var en stor kontrast til de kårene jeg var vant med hjemmefra. Som alenemor hadde ikke min mor mye å rutte med. Faktisk hadde jeg måttet takke nei til et skoletilbud i England fordi det ble for dyrt.
Jeg var utrolig nervøs da jeg ringte på døren hans.
Da jeg hørte skrittene som nærmet seg, så jeg for meg at han kom til å hoppe av glede når han fikk se meg, og omfavne sin ukjente datter.
Men realiteten var helt annerledes. Han åpnet døren, introduserte seg med fornavnet sitt og strakk ut hånden for å hilse på meg.
Så viste han meg til rommet der jeg skulle bo, sa at han måtte jobbe og forsvant kjapt inn på kontoret sitt.
Jeg så ham ikke resten av kvelden og ble sittende alene på rommet mitt og følte meg veldig uvelkommen og ukomfortabel.
Men jeg sa til meg selv at vi kom til å være mer sammen når han ikke måtte jobbe så mye, kanskje til helgen.
Jeg tok dessverre grundig feil. Under oppholdet mitt i Sør-Amerika så jeg faren min bare ved et par anledninger. Han tilbrakte mange netter i leiligheten nærmere byen, og jeg bodde i huset sammen med halvbroren min, Hugo, og fars nye kone.
Ba om økonomisk støtte
Hugo, som var 14 år gammel, og jeg kom godt overens, og fra ham fikk jeg vite mye om min far – blant annet at han eide et stort firma. Det var tydelig at han hadde veldig god råd, og at han skjemte bort Hugo.
Jeg følte meg misunnelig fordi jeg selv hadde hatt så lite i oppveksten. Jeg irriterte meg over mor som ikke hadde spurt ham om økonomisk støtte.
Han hadde jo hatt mulighet til å hjelpe oss, og siden han var så sjenerøs med Hugo, ville han vel ha vært like sjenerøs med oss, tenkte jeg. Jeg bestemte meg for at jeg skulle spørre ham om hjelp til skolepengene i England.
Det var jo drømmen min å studere der. Jeg tok det som en selvfølge at han kom til å være mer enn villig til å hjelpe. Jeg var jo tross alt hans datter.
Men så feil kan man ta.
Da jeg forklarte vår økonomiske situasjon der hjemme, svarte han at det var veldig vanskelig å overføre penger fra Sør-Amerika til Norge.
Han nevnte noe om at man måtte reise til ambassaden og fylle ut masse papirer, og at det hadde han ikke tid til.
Da jeg foreslo at vi kunne gjøre det med én gang – han hadde jo tross alt fri den dagen – ble han veldig oppskaket og hissig.
Til slutt sa han rett ut at det ikke var tiden det sto på, men at han rett og slett ikke ville gi hverken meg eller min mor noe penger.
Jeg følte meg helt forferdelig – verdiløs og uelsket. Han var jo veldig sjenerøs med Hugo!
Jeg måtte bare konkludere med at han rett og slett ikke ville vite av den norske delen av familien sin. Jeg følte meg veldig avvist.
Les også (+): Jeg var utro og flyttet inn til min nye kjæreste. Så skulle barna mine komme på besøk
Endelig åpnet mor seg
Samme dag ringte jeg mor, etter flere måneder uten kontakt, og brøt ut i gråt da jeg fortalte henne alt.
Om hvordan faren min overhodet ikke virket interessert i å lære meg å kjenne. Om hvordan han heller ikke så ut til å bry seg om at vi hadde det tøft økonomisk. Og om hvor avvist jeg følte meg.
Hun trøstet meg og sa plutselig:
– Ja, nå husker jeg det. Nå husker jeg hvordan det var.
Hun fortalte at det var deler av hennes historie med far som hun rett og slett hadde fortrengt fordi hun hadde vært så ulykkelig, og at han hadde vært både verbalt og fysisk aggressiv mot henne.
Det var derfor hun hadde vært så kort med meg når jeg spurte om ham. Hun hadde ikke visst hva hun skulle svare.
Skulle hun fortelle meg sannheten, at faren min egentlig ikke hadde vært så snill og ikke hadde vist noen interesse for å bevare kontakten med oss?
Det knuste hjertet mitt å høre alt dette, men likevel var jeg glad for at hun var ærlig.
Endelig kunne jeg forstå hvorfor hun ikke hadde villet at han skulle ha en plass i livet mitt.
Det viste seg også at hun hadde spurt ham om hjelp økonomisk, men at han hadde avslått dette. Det eneste jeg ikke forsto, var hvorfor han hadde invitert meg.
Men dette fikk jeg snart en forklaring på. Det var tanten og onkelen min som hadde insistert på at jeg skulle få komme til Sør-Amerika. Far hadde kun gitt etter, det hadde aldri vært hans idé.
Da jeg fikk vite dette, bestemte jeg meg for å dra hjem, selv om det var tidligere enn planlagt.
Da jeg ankom Norge, følte jeg kun lettelse for å være langt unna min far, som hadde gitt meg så utrolig mye sorg og skuffelse.
Og da jeg så mor på flyplassen, løp jeg lykkelig mot henne. Vi klemte hverandre som om vi ikke hadde sett hverandre på flere år.
I dag har jeg ingen kontakt med faren min, men jeg har kontakt med resten av min søramerikanske familie, og de betyr utrolig mye for meg.
Jeg angrer ikke på at jeg reiste dit, selv om møtet med far ble en vond skuffelse. For da jeg endelig fikk se hva slags mann han er, sluttet jeg å lengte etter å ha ham i livet mitt.
Endelig forstår jeg også at mor bare ville beskytte meg da hun avfeide alle mine spørsmål om far.
I dag er mitt forhold til mor bedre enn noensinne, og jeg savner ikke en far slik jeg gjorde i barndommen.
Jeg føler at jeg har det bedre uten ham.
Jeg har en fantastisk mor og en fantastisk onkel og tante i Sør-Amerika, samt fire flotte fettere og kusiner, og det er mer enn nok for meg!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
