En reddende engel sikret julegleden

– Jeg pleide å grue meg til jul, åpner Karianne (60). 

– Idet julestjerner og skinnende lys kom på plass i gater og butikker, gikk jeg rundt med konstant mage­knip, kvalm og uvel. En nådeløs visshet om at «nå kommer noe fælt til å skje!» 

Av erfaring visste hun det.

– Slik var det gjennom hele min barndom, og det gjorde meg annerledes, rar – sett i forhold til barn flest. Jeg la jo merke til at de andre i klassen gledet seg til denne høytiden. 

– For meg var julen den verste tiden på året. 

Selv om den nette damen med fargerike klær og rødt hår kom smilende og kvikk til praten, virker det som minnene henter tilbake et sorgtungt modus. 

Du har sikkert som meg fanget opp at hun sa «pleide». Ergo har noe forandret seg. Selvsagt ønsker vi å vite hva, eller hvorfor, men la oss først spørre: Hva fryktet Karianne hver jul?

– Begge mine utad svært ressurssterke foreldre likte «en god fest», og for dem var den best med store mengder alkohol. Spesielt pappa ble svært ugrei når han drakk, han forandret totalt personlighet. Den ellers litt sjenerte faren min ble både grov i målet og brutal fysisk. Han la aldri en hånd på meg, som er enebarn, men mamma fikk gjennomgå. Å være vitne til at hun ble slengt «veggimellom», kunne få meg til å kaste opp. Jeg var konstant redd for at hun skulle dø, og sov knapt gjennom hele desember. Fordi jeg påtok meg å passe på henne. 

– Hun, derimot, slukket sine sorger ved å drikke enda mer.

Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet

Barnevernet

Karianne følte seg dypt sviktet av foreldrene.

– Den gangen hadde jeg ikke ordene til å beskrive følelsene med, men jeg reagerte ved ikke å ønske dem god jul. For eksempel når vi på skolen fikk som oppgave å lage julepynt eller skrive julekort til våre foresatte, nektet jeg å delta.

– Hvordan reagerte dine lærere på det? 

– Det burde ha reist et rødt flagg, ikke sant? svarer hun ved å spørre.

– Jeg vil tro at det var nokså åpenbart at jeg bar på en hemmelighet. Men, nei, ingen stilte spørsmål eller viste at de var bekymret for meg. Jeg har en teori om hvorfor …

Hun lar ordene henge i luften. 

– Hvorfor? 

– Mine foreldre tilhørte det såkalte øvre sosiale lag og var kjent for sine «gamle penger». Jeg tror ikke barnevernet våget å nærme seg en familie som vår. Ja, det er en sterk påstand, men jeg tror virkelig at familier i det sosiale laget på en måte er beskyttet. 

– Ville det ha hjulpet deg om de hadde grepet inn? 

Hun rikker hodet tenkende fra den ene til den andre siden – med snurpede lepper.

– Tja, barnevernet virker jo skummelt. Jeg ønsket å bli sett, at en eller annen sang ut at det som skjedde, slett ikke var i orden, men helst at det kom fra mamma. At hun skjerpet seg og passet på meg. Å bli hentet av barnevernet ville nok ha skremt meg og gjort vondt verre. Jeg ville ha blitt enda mer bekymret for mamma.

Les også (+) Han løy for meg i fire år. Sannheten gjorde meg kvalm og redd

Ble alkoholiker

Under juletreet hos familien til Karianne var alltid haugen med pakker ruvende. 

– Mamma og pappa var jo også snille og rause. Jeg manglet aldri noe rent praktisk.

– Var det mulig å prate med dem om alkoholen når de var edru?

– Jeg våget ikke det. De hadde en svært tettpakket timeplan. Når vi først hadde kvalitetstid sammen, nøt jeg hvert minutt og ville ikke ødelegge ved å gjøre dem opprørte. For jeg visste at hver gang noe plaget mamma og pappa, var deres løsning å skylle det bort med en drink. Det bare toppet seg i julen, da de gikk inn i høytiden ved å holde mange selskaper.

I fjor døde den siste av foreldrene, moren. 

– Jeg fikk aldri pratet med dem om de vonde minnene. Akkurat det var ikke deres skyld. Jeg begravde dem for meg selv. Først da mamma ble gravlagt, dukket de opp i bevisstheten min. 

– Hvordan har de likevel preget deg? 

– Ved at jeg selv ble alkoholiker, svarer hun ærlig.

– Jeg utsatte mine tre barn for det samme helvetet - stadig å se moren sin på fylla. 

Tårene triller nå nedover de bleke kinnene.

– Heldigvis har de en pappa som er fantastisk. Han ga meg utallige sjanser, som jeg skyllet vekk. Til slutt satte han foten ned, ba om skilsmisse og fikk foreldreretten til barna. 

– Lenge syntes jeg fryktelig synd på meg selv, og drakk enda mer, men så skjedde det noe som endret alt. Jeg har en annen mann å takke for det, sier hun hemmelighetsfull. 

Julen for fem år siden kjørte Karianne inn i et tre i nabolaget. 

– Ja, jeg var bedugget, eeehhh, svært full, innrømmer hun.

Reddende engel

Det ble en oppvekker. 

– Det var like ved en barneskole. Tenk om jeg hadde truffet et barn i stedet! sier hun skremt.

Karianne fikk en klekkelig bot, mistet førerkortet og satt noen uker i fengsel. 

– Mannen som først kom til åstedet, holdt kontakten med meg. Knut var edru på tiende året og ønsket å hjelpe meg. Vår bakgrunn viste seg å være temmelig lik. Vi forstår hverandre. 

– Takket være ham har jeg nå vært edru siden ulykken, forteller hun smilende og stolt. 

– Barna mine, som i dag er voksne, har tilgitt meg. Det har tatt tid for dem å stole på meg, men endelig er vi der at denne julen skal vi feire under samme tak, hele flokken. Barn og barnebarn. Vi har alle så mye å ta igjen, sier hun beveget. 

– Knut har ingen barn, men er varmt tatt imot av mine. De vet at han er min reddende engel. 

Hun får ikke omskrevet barnas oppvekst, men satser nå på barnebarna.

– Jeg har lovet å gi dem alt hva mine barn manglet, og jeg stortrives som en edru, pålitelig og morsom bestemor. Vi skal bake pepperkaker og glede oss til jul.