Jeg lot elskeren flytte inn med meg om min sønn. Ingenting ble som jeg hadde tenkt

For tre år siden var jeg i en svært vanskelig livssituasjon. Moren min, som hadde vært min trofaste støttespiller i alle år, døde etter lengre tids sykdom. Jeg følte meg ensom og forlatt uten henne.

Min lille sønn Ole var mye syk, noe som slet på både ham og meg. Etter utallige undersøkelser og sykehusinnlegg­elser fant legene ut at han var hyperallergisk.

Mor hadde alltid pleid å trå støttende til for å avlaste meg når det ble for ille. Det var derfor ekstra hardt at Ole plutselig ble veldig syk og måtte innlegges på sykehus igjen like etter at mor døde.

Legene mente han hadde spist noe han ikke tålte, enda så påpasselig jeg var med dietten hans. Men jeg hadde ham jo ikke under oppsyn 24 timer i døgnet, så det hendte at han fikk en godbit av velmenende naboer og venner.

Jeg følte meg fullstendig tom og utslitt, og jeg hadde problemer med å holde meg på bena og takle alle problemene som raste inn over meg på løpende bånd.

Året før gikk Oles far og jeg fra hverandre. Forholdet hadde aldri fungert. Otto var mer opptatt av å drikke enn av sønnen sin og meg, og vi hadde til tider hatt det svært vanskelig. 

Men det verste var at Ole begynte å bli redd faren sin. Når han satte i gang med bråket sitt, hendte det stadig oftere at Ole fikk akutt astma­anfall. Til slutt innså jeg at dette kunne jeg ikke leve med, så jeg pakket sakene våre og flyttet.

Les også (+): Mannen min forlot meg og barna. Jeg var knust, men drømte bare om å få ham tilbake. Så tok livet mitt enda en uventet vending

Møtte en gift mann

Midt oppi alt kaoset møtte jeg Morten en kveld jeg hadde fått barnevakt og gått ut med en venninne. Jeg likte ham med det samme. Han var kjekk og sympatisk, og det virket ikke som han var nedsyltet i problemer.

Riktignok innrømmet han at han var gift, men det var ikke nok til å gi meg kalde føtter. Jeg var sultefôret på nærhet, komplimenter og oppmerksomhet, og han ga meg alt sammen. Så da han antydet at han gjerne ville «noe mer» – om enn fullstendig uforpliktende – klarte jeg ikke å si nei. Jeg følte rett og slett at jeg trengte ham.

Morten var verdensvant og sjarmerende og hadde evnen til å gi meg selvtilliten og livsgleden tilbake. Egentlig passet det meg bra med et uforpliktende forhold. Jeg ville ikke dra Ole inn i noe nytt ennå, så det fungerte fint å ha Morten litt på si’.

Han la ikke skjul på at jeg ikke var den første elskerinnen han hadde hatt, og at det han ønsket seg, var hyggestunder, humor og elskov. Jeg trodde at det var akkurat det jeg ønsket meg også.

I begynnelsen var forholdet vårt veldig romantisk. Vi gikk på kino og restauranter langt unna, der ingen kjente oss. Det var spennende. Morten hadde et yrke hvor han reiste mye, og han var alltid tilgjengelig på mobiltelefonen. 

Det ga oss en frihet som vi benyttet flittig i begynnelsen. Etter hvert begynte han å komme hjem til meg etter at Ole hadde lagt seg. Jeg var så opptatt av meg og mitt at jeg ikke tenkte på at Ole kanskje ikke alltid sov når han kom.

«Hvem er den mannen som kommer om kvelden?» spurte han en dag. Jeg ble fullstendig perpleks. Sa noe om at det bare var en venn jeg hadde. «Skal han flytte hit?» spurte han og virket bekymret. Jeg beroliget ham med at det ikke kom til å skje.

Det var ikke mye Morten sa om familieforholdet sitt, men han hadde gjort det helt klart at han ikke kom til å forlate kone og barn. Hans kone var «psykisk svakelig», som han sa. Hun ville ikke tåle en skilsmisse.

Selv maste jeg aldri om et fastere forhold. Jeg var glad for de stundene jeg hadde sammen med ham. De ga meg alt jeg trengte. Jeg krevde aldri noe mer av ham enn det han var villig til å gi.

Nå i ettertid innser jeg at det var et svært overfladisk forhold. Vi snakket aldri om vesentlige ting. Alt skulle bare være «hyggelig». Og det gikk jeg med på.

Antagelig var det derfor han holdt fast på meg. Han fortalte nemlig at forholdet til den forrige elskerinnen hadde tatt slutt da hun truet med å bli gravid for å få ham for seg selv. Det ville aldri falle meg inn å forlange noe slikt.

Jeg hadde så dårlig selvbilde at det ikke streifet meg at noen kunne elske meg for min egen skyld og være villig til å satse på et liv sammen med meg.

Da forholdet hadde vart i to år, dukket han plutselig opp en fredagskveld. Jeg hadde besøk av en venninne, og vi hadde sittet og snakket om forholdet mitt til Morten.

Jeg hadde innrømmet overfor venninnen min at jeg egentlig ønsket et varig forhold, ikke minst av hensyn til Ole. Han vokste jo til og kunne trenge en farsfigur, og jeg var jo klar over at jeg ikke kunne satse på Morten som en fast partner. Og når det kom til stykket, trodde jeg ikke at jeg ville møte en mann som ville ha meg og sønnen min.

Les også (+) Min sønns nye kjæreste var hans 12 år eldre lærer fra videregående

Dukket plutselig opp på døra

Tanken på å skulle være helt alene virket skremmende, så derfor gikk den ene dagen etter den andre. Jeg følte nok innerst inne at forholdet til Morten var utilfredsstillende, men jeg tvang meg selv til å tro at det var kjempebra.

Jeg ventet ham ikke den kvelden, og fikk hjertet i halsen da jeg så ham stå der, dradd i ansiktet og med en stor bag ved siden av seg. Noe måtte ha skjedd. Han kom inn og satte fra seg bagen uten et ord. Venninnen min forsto at noe var på ferde, så hun gikk ganske snart.

«Hva er det som har skjedd?» spurte jeg og ville ta rundt ham. Han dyttet meg varsomt unna og satte seg i sofaen med ansiktet i hendene.

Så kom hele historien. Han hadde lenge hatt mistanke om at kona hadde en annen, og nå var det kommet for en dag. Hun forlangte skilsmisse og hadde allerede planlagt sitt nye liv med den andre mannen. Morten var rett og slett blitt kastet ut.

Jeg fikk det ikke helt til å rime med det han hadde fortalt før, nemlig at kona hans var så «psykisk svakelig». Det virket da som om hun var både oppegående og handlekraftig. Men alt det glemte jeg da han ba om å få flytte inn hos meg.

«Jeg har ingen andre enn deg», sa han lavt og trakk meg inntil seg. Så la han ut om hvor inderlig glad han var i meg, og hvor fint vi skulle få det sammen. Jeg smeltet og så for meg at vi skulle bli en lykkelig liten familie, Morten, Ole og jeg. 

Jeg hadde ofte lekt med tanken, nå kunne fantasiene bli til virkelighet. Så jeg sa at han var mer enn velkommen til oss, og at jeg var glad for å få ham på den måten – uten bråk med familien hans. For det var jo kona hans som var den store, stygge ulven og hadde kastet ham ut. 

At han hadde bedratt henne i årevis, tenkte jeg ikke over.

Morten flyttet inn med de få eiendelene sine, og nå var tiden inne til å snakke med Ole om det. Jeg sa at jeg var veldig glad i Morten, og at han gjerne ville bo hos oss. «Da vil du også få en pappa, slik som de andre barna i barnehagen», forklarte jeg. «Jeg kjenner ham ikke», sa Ole usikkert. «Han kjenner ikke meg heller, og jeg klarer meg med deg», sa han mutt.

Likevel gikk det forholdsvis greit med Ole og Morten. Jeg hadde fortalt Morten en del om sykdommen til Ole og at det kunne bli noen søvnløse netter, anfall og legebesøk, men det sa han ikke noe til. Nå i ettertid innser jeg at han ikke var interessert. Han trengte bare et sted å bo.

Det varte ikke lenge før han stadig måtte jobbe overtid. Jeg trodde ham, en stund. Men så begynte han å bli borte hele natten, og forklaringene hans var så syltynne at jeg ante uråd.

Og for første gang siden vi møttes, ble jeg rasende. Jeg hadde hele tiden gjort alt for å tekkes ham og aldri satt spørsmålstegn ved noe. Men nå gjaldt det ikke lenger bare meg; nå var Ole dratt inn i det.

Etter tre måneder sprakk drømmen om kjærlighet og familie. Da jeg satte hardt mot hardt, innrømmet Morten at han hadde en dame på si, og at han hadde hatt det en stund.

Jeg gjorde kort prosess; pakket sakene hans og ba ham pelle seg vekk. Men før han dro, forlangte jeg penger for hus og mat i de tre månedene han hadde snyltet på meg, og merkelig nok fikk jeg det. Jeg hadde endelig fått igjen gangsynet og selvrespekten.

Ole og jeg lever alene nå. Jeg har fått avlastning til ham, og jeg går selv til psykolog. Hovedproblemet mitt er det dårlige selvbildet, og det vil ta tid å finne fotfeste i tilværelsen.

Det viktigste for meg nå er å være en god mor, slik at Ole kan bli trygg og lykkelig. Det skal aldri mer få komme en sjarlatan inn i livet mitt. 

Hvis jeg skal inn i et nytt forhold, skal det være basert på åpenhet, ærlighet og kjærlighet. Kanskje jeg finner en slik mann en gang. Det vil tiden vise. Jeg har ingen hast.