Elskede kone. Tilgi meg, for jeg har vært en dust

Kjære fantastiske kona mi!

Dette brevet er til verdens mest tålmodige og hjertevarme kone, som har holdt ut med en manns feil og mangler gjennom mange år, som har tilgitt og tenkt positivt, stilt opp og vært en støttespiller. 

Ranveig, du er rett og slett fantastisk! Jeg vet at det finnes mange andre menn som burde skrive brevet jeg har satt meg ned for å skrive nå. 

Et brev til en kvinne, som har stelt hus og hjem, som har ofret sitt eget sosiale liv for å være en bauta i andres. 

Dessverre for meg måtte du bli syk, kjære, før jeg klarte å se helheten i vårt samliv. 

Helt siden vi møttes, har jeg fått leve mitt liv ved siden av å ha deg i min nærhet. Mens jeg har reist på sykkel- og fisketurer med kolleger og kamerater, har du vært hjemme og stelt barn. 

Hvis ungene var syke, var det du som var hjemme. Min jobb var i mine øyne altfor viktig til at jeg kunne ta min tørn. Jeg så at du var sliten og lei i perioder, men valgte å overse det.

Jeg hørte at du etterlyste mer tilstedeværelse fra meg både i forhold til barna og i hverdagen ellers, men jeg var for opptatt med egne interesser til at jeg klarte å ta det inn over meg. 

Jeg visste at du ikke kom til å gå og kunne ta deg som en selvfølge. Alle som kjenner deg, vet at du ikke svikter, at du stiller opp, er der, verner om dem du er glad i, aldri går, uansett hvor vanskelig det er. 

Ranveig, jeg har vært en uforbederlig egoist i alle de årene vi har vært gift. Jeg har satt meg selv først og innrømmer det. 

Samtidig har jeg elsket deg. Jeg har forgudet omsorgen du viser, men samtidig har jeg utnyttet din tålmodighet og velvilje. 

Les også (+): Vi trodde det var lurt å selge huset og kjøpe leilighet da barna flyttet ut. Men det var ikke så enkelt ...

Du prøvde å si ifra

Du har bestandig vært så lett å be – altfor lett, kanskje. Jeg skulle ha hørt på svigermor da hun sa til meg at jeg burde ta bedre vare på deg.

«Ranveig ser sliten ut, hun har det ikke bra», sa hun. Jeg ville ikke se at det var sant og fortsatte i kjent, selvopptatt stil. 

Jeg avlastet deg ikke med alle de gjøremålene som kreves i en hektisk hverdag. Nå angrer jeg. Da vi fikk vite at du har kreft, fikk vi begge sjokk. 

Det kom frem at du har følt deg tom for energi over lang tid. «Hvorfor har du ikke sagt noe?» sa jeg, nærmest forurettet. 

«Jeg har forsøkt», sa du. Og da så jeg sorgen og fortvilelsen i øynene dine. Nå har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke tok innover meg hvordan du hadde det og forsto hvor sliten du var. 

Nå lider jeg fordi jeg ser at kreftbehandlingen tærer på kreftene i så stor grad at du nesten ikke har energi igjen. 

Du, som har vært så flink til å vinkle alt positivt, klarer det ikke lenger, og jeg vet at du er redd. 

Jeg er også redd. Livredd for å miste den kvinnen som betyr alt for meg. Livredd for å miste plattformen i hverdagen, limet i familien. 

Jeg har aldri trodd på Gud, men i det siste har jeg tatt meg selv i å ha samtaler med ham. Da ber jeg ham om å sørge for at du blir frisk. I all fremtid skal jeg passe på deg, gi omsorg og kjærlighet. 

Sykdommen er det verste som har rammet oss, men den har også lært meg noe: Å se deg og hva du betyr – hvor viktig du er i mitt og barnas liv. 

Elskede kone, tilgi meg, for jeg har vært en dust. Det eneste som betyr noe nå er at du blir her hos meg. 

Jeg skylder deg alt og lover å være den støtten for deg som du har vært for meg.

Jeg elsker deg.

Din Lars