Du sa jeg var sykelig sjalu. Så kom brevet fra en dame i Bergen

Det har absolutt sine ulemper å være gift med en pen, atletisk og sjarmerende mann, men da jeg møtte Erik, så jeg bare fordelene. Han var så flott at venninnene ble misunnelige, og jeg nøt tanken på at han hadde valgt meg fremfor alle dem som så langt etter ham. 

Den gangen var jeg ikke så verst selv heller. Jeg var slank og tilfreds med kroppen min. Erik og jeg hadde et dampende hett forhold og kunne ikke få nok av hverandre.

Jeg var 23 år og han 25 år. Da han fridde, var det ikke tvil i min sjel om hva jeg skulle svare. Jeg elsket ham. Men allerede da jeg sa ja, hadde vi hatt flere opprivende episoder fordi jeg var sjalu. 

Bakgrunnen var historier jeg fikk høre av mine venninner.

– Erik er en skjørtejeger. Han nedlegger visst damer overalt, sa de.

I begynnelsen lot jeg ikke sladderen gå inn på meg.

– Alt det er historie, sa jeg selvsikkert.

Men etter hvert hadde jeg fått så mange advarsler at jeg begynte å bli redd for at det var en kjerne av sannhet i dem. 

Hva gjorde han egentlig når han var borte på jobb? Hadde han andre damer enn meg? 

Da jeg spurte ham, hisset han seg opp.

– Hvis vi skal leve et liv sammen, må du stole på meg. Hvis ikke, avlyser vi bryllupet med én gang. Hvordan kan du tro noe slikt om meg? Vi to har det perfekt sammen!

Slike ting sa han, og jeg ble skamfull fordi jeg hadde vært så dum og sjalu at jeg i det hele tatt kunne antyde at han var utro mot meg.

 Vi giftet oss, og jeg bestemte meg for å legge fra meg alle mistanker. Det var jo meg han ville dele resten av livet med.

Les også: (+) Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden

Manglet ikke advarsler

Advarslene fra andre så jeg på som et uttrykk for misunnelse. Erik var rett og slett så kjekk at de ikke unte meg å få ham.

Erik og jeg hadde et fint samliv, også etter at jeg ble gravid. Vi var oppover ørene forelsket i hverandre. 

Han tålte at jeg hadde en bedre betalt jobb enn ham og var hovedforsørger, og trivdes i sin jobb. 

For meg betydde arbeidet hans at han var mye og ofte borte, men jeg ble vant til det og lærte meg å like de dagene da jeg var alene i leiligheten jeg kjøpte før vi ble et par. 

Så fikk vi barn, og alt endret seg. Kroppen min hadde forandret seg under svangerskapet, og jeg slet med å bli slank igjen. 

Jeg led under situasjonen og orket ikke å være en superelskerinne når mannen min var hjemme. 

Likevel vil jeg si at vi hadde det bra, stort sett. De eneste gangene vi kranglet, var når jeg følte at noe var galt, og da var temaet bestandig ham og andre kvinner. 

Han fikk telefoner fra damer i andre byer, og når det skjedde, gikk han ut av rommet for å snakke med dem. Hvorfor gjør han det? tenkte jeg og hadde vonde mistanker. 

Da jeg spurte ham, var han knapp og mutt.

– Det var bare en av kundene mine, Birgit, og nå er jeg lei av at du insinuerer at jeg bedrar deg. Ta deg sammen. Du er sykelig sjalu! sa han.

Reaksjonen hans var så ubehagelig at jeg ikke torde annet enn å legge diskusjonen død. Sannheten er at jeg hver gang endte opp med en ekkel følelse av at noe ikke stemte, men likevel sa jeg strengt til meg selv at han hadde rett.

Jeg så spøkelser ved høylys dag og måtte ta meg sammen. 

I mange år kjempet jeg for å være raus, tillitsfull og sjenerøs. I perioder klarte jeg det, men iblant kom frykten min til overflaten. 

Ofte var det kommentarer fra venner som vippet meg av pinnen.

– Hvordan klarer du å takle at Erik er så mye borte? Tenker du aldri på hva han gjør når han bor på hotell i flere dager om gangen? var spørsmål jeg fikk.

Og selvfølgelig tenkte jeg på det. Jeg fikk ikke alltid tak i mannen min om kveldene, og tanken på hva han egentlig foretok seg da, plaget meg. 

Sannheten er at han fortsatte å være like kjekk og flott som da vi giftet oss, mens jeg slet med noen kilo for mye, akkurat som mange andre kvinner etter barnefødsler. 

Og jeg merket jo at mine medsøstre lot seg sjarmere av ektemannen min, og at de flørtet med ham og sendte ham lange blikk.

– Jeg er en åpen og glad person og kan ikke endre på det for at du skal bli mindre sjalu, sa han hvis jeg forsøkte å snakke om situasjonen.

Jeg glemmer aldri da en god venninne av meg kom til meg i all fortrolighet for å fortelle hva hennes mann hadde sett da han var i Bergen på en jobbkonferanse.

Erik hadde stått og holdt rundt en ung, flott kvinne i en butikk. At det var midt på dagen, så ikke ut til å plage ham. 

Erik hadde besøkt Bergen ofte i mange år, og det slo meg at det kanskje var andre årsaker enn arbeid som førte ham dit igjen og igjen. 

Alle vet at kvinnelige ekspeditører i motebutikker som regel er pene og flotte, og jeg kjente frykten ramme meg igjen. Var han utro? Jeg fortalte Erik hva jeg hadde fått høre, og håpet at han ville forstå meg, men i stedet blåste han seg opp.

– Nå har jeg fått nok! Dette er dråpen som får begeret til å renne over. Vi kan rett og slett ikke leve sammen lenger. Du er paranoid og trenger profesjonell hjelp for sjalusien din! sa han.

Jeg følte meg dum og sa til meg selv at ingen utro mann ville reagere på den måten. Det var meg det var noe galt med, og jeg la meg flat og gråt og ba om tilgivelse. 

Under tvil sa han at han kunne gi meg en sjanse til. Og den som var lykkelig og takknemlig fordi han var så raus, det var meg.

Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet

Brevet i postkassen

År etter år gikk. Nå innser jeg hvor naiv jeg var. 

Vårt 12 år lange ekteskap ga oss to barn, og hele veien var jeg den oppofrende mammaen for dem, i tillegg til at jeg var hustruen og hovedforsørgeren som betalte alle de faste utgiftene. 

Men så en dag kom det et brev til meg, og det var skrevet av en kvinne som påsto at hun hadde født et barn som Erik var far til. «Vi har hatt et forhold i mange år, men nå har han sviktet meg,» sto det i brevet.

Jeg var i sjokk. Damen bodde i Bergen.

– Dette er skrevet av en syk kvinne som har forfulgt meg i årevis. Alt sammen er løgn. Hun har jobbet i en butikk som er kunde av meg, og er kjent for å være en madrass, sa Erik da jeg viste ham brevet som hadde kommet i posten.

Men jeg trodde ikke på ham denne gangen og ringte til kvinnen. Det hun kunne fortelle meg, la mitt ekteskap i ruiner. 

Jeg var gift med en notorisk utro mann. Torill, som fødte mine barns halvbror, fortalte at Erik hadde sagt at vårt ekteskap var dødt, men at vi holdt sammen for barnas skyld. 

Hun kunne også fortelle meg om flere andre kvinner fra samme butikkjede som hadde hatt hete netter med mannen min. Sannheten kom altså for en dag. Og det var ikke meg det var noe galt med, for min mistenksomhet hadde vært på sin plass. 

Når jeg tenker på hvordan han manipulerte meg til å tro på ham, gjør det meg kvalm. 

Hadde det ikke vært for at han er faren til mine to barn, ville jeg foretrukket aldri å se ham igjen. 

Sakte, men sikkert har jeg klart å mobilisere en tro på fremtiden. Jeg går ut med venninner og klarer å ha det gøy. Men én ting har jeg lovet meg selv, og det er at jeg aldri mer skal forelske meg i en skjørtejeger. 

Fra nå av skal jeg stole på min egen magefølelse og ikke la meg manipulere av en skamløs løgner.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «Samtale i natten» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle