Du forlot meg og barna etter 15 år. Nå har du fått smake din egen medisin

Jeg hørte hva som hadde skjedd mellom deg og din nye flamme, og jeg må si at smilet mitt kom med én gang. 

Ja, jeg likte å høre det. Jeg kjente en sterk tilfredshet og tenker på hvordan du har det nå. 

Kanskje har du det akkurat slik jeg hadde det da du for tre år siden, som lyn fra klar himmel, fortalte at du ville skilles etter 15 års ekteskap! 

Fordi du var så stormende forelsket i en kvinne du ikke kunne leve uten, påsto du. Barna og jeg satt tilbake og skjønte ingenting. For du forsvant fort, og du brydde deg hverken om meg eller barna våre. Alt som betydde noe, var den nye kvinnen.

Du flyttet rett inn i hennes hus, og dere giftet dere en uke etter at skilsmissepapirene var underskrevet. Du engasjerte advokat for å bli skilt. Det ble en dyr affære for meg, og jeg har aldri følt meg så liten og nedverdiget i hele mitt liv.

Du skulle ha alt delt ned til minste detalj, og du var frekk nok til å prøve å få halve hytta som jeg har særeie på. Du ville ha noe tilbake for alt du hadde gjort der, til tross for at du visste at du hadde signert papirene for særeie. 

Aller helst ville du visst at jeg skulle sitte totalt ribbet tilbake. Jeg ble langtidssykmeldt i den perioden. Jeg var langt nede, sov dårlig og slet med å forstå at du kunne svikte oss på den måten.

Jeg forsto heller ikke hvordan du kunne være så kynisk og kald at du lot barna seile sin egen sjø. De prøvde å få kontakt med deg, men det passet aldri. Ungene passet ikke inn i ditt nye liv. Du valgte din nye kjærlighet fremfor dem.

Les også: (+) Vi elsker barnebarnet vårt, derfor må vi ta en tøff avgjørelse

Ingen medlidenhet

Det var tungt å flytte fra huset vi hadde bygget sammen, og til en liten leilighet. Barna måtte bytte skole. Du tok ingen hensyn og var klar til kamp for alle døde, materielle ting. 

Du ville ha mest mulig som en startkapital til ditt nye liv. Mine og barnas følelser og problemer var ubetydelige så lenge du selv hadde det bra.

Etter som jeg hører fra andre, bor du nå på en hybel, fordi hun har vraket deg til fordel for en annen. Hvordan opplever du egentlig det? Gjør det vondt? 

Jeg hører at du drikker mer enn du burde, og da regner jeg med at det er smerten og nederlaget du prøver å drikke bort. Jeg ser for meg at du skammer deg. At du føler deg like liten som jeg gjorde den gangen. Og jeg liker tanken. 

Man skal være mot andre slik man vil at andre skal være mot en selv! Det ligger mye sannhet i det ordtaket. Vi mennesker kan risikere å få våre dårlige handlinger i retur en eller annen gang i livet. Og for deg kom dette ganske fort.

Kjenner du på ensomheten nå, kanskje? 

Du har ingen barn rundt deg. Ingen venner, i og med at våre felles venner ble igjen hos meg. Du hadde jo ikke bruk for noen andre i livet ditt så lenge du hadde henne. 

Du har kanskje ikke så mange som støtter deg nå, så da trøster du deg med flasken isteden? Hvordan føltes det å få vite at hun hadde bedratt deg? Og at hun kastet deg ut i intet? For du har vel brukt opp pengene du fikk fra oppgjøret vårt, kan jeg tro! Kanskje de ligger som flotte diamantsmykker i smykkeskrinet hennes?

Jeg kan ikke noe for det, men dette er den beste nyheten jeg har hørt på lenge. Jeg synes verken synd på deg eller har behov for å strekke ut en hjelpende hånd. Det er for sent.

I stedet håper jeg at du lærer noe av det. At du klarer å se livet ditt i et større perspektiv enn dine egne behov. Du trodde du var vinneren da du gikk fra meg, men nå er det du selv som er taperen. 

For jeg og barna har det bra. Vi har funnet vårt ståsted og trives i livet vårt. 

Jeg er stolt av ungene, de har en sterk integritet begge to, og de er greie å ha med å gjøre.

Vi har et godt nettverk rundt oss, og jeg har møtt en ny mann som jeg har det godt sammen med. Så dessverre, min kjære eksmann, jeg har ingen medlidenhet med deg.

Jeg synes derimot at du fortjener å oppleve dette, du også. Og i likhet med meg må du selv ta ansvaret for livet ditt videre, helt alene.