SAMTALE I NATTEN
«Du er kvinnen jeg vil gifte meg med», lovet han meg. Men da han kom hjem, hadde kjæresten en nyhet til ham
Vi hadde mistet kontakten, men møttes igjen mange år senere. Det ble ikke helt som jeg hadde drømt om.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
En lørdag for seks år siden satt Ingvild (47) i sofaen hjemme sin lille leilighet med et glass rødvin i hånden og leste om folks tilsynelatende vellykkede liv på Facebook.
– Det sies at man skal glede seg på andres vegne, åpner den nette, blonde damen med et smil.
– Men å se alle de glade ansiktene på Facebook gjorde meg heller nedstemt. For hvorfor var ikke jeg én av dem? Det spurte jeg meg selv om denne kvelden, forteller hun.
Bak seg hadde hun en tøff skilsmisse. Hun savnet en å dele stort og smått med, og hun var uten egne barn. Dermed satt hun alene tilbake i en knøttliten leilighet i hovedstaden og slet både med å tjene penger som frilansjournalist og med å hente livsgleden tilbake.
– Jeg hadde ikke lyktes hverken i arbeids- eller kjærlighetslivet, og jeg følte meg nedstemt ved tanken på det, deler hun ærlig.
Heldigvis er hun «født positiv», som hun sier, og der og da fant hun det lurest å logge seg av Facebook og alle de vellykkede glansbildene som folk la ut på profilene sine der. I stedet begynte hun å lese
internasjonale nyhetsartikler. Der kom hun over en filmsnutt som skulle få henne til å sperre opp øynene.
Endelig kontakt
– Filmen handlet om miljøvern, noe som opptar meg av hele mitt hjerte. På engelsk ble det fortalt om en nordmann som hadde startet et lovende miljøprosjekt. Jeg stusset litt, for det var da vitterlig noe kjent med mannen som ble vist frem på filmen. Jeg spolte meg tilbake helt til starten av reportasjen og fant navnet hans, og da ropte jeg høyt i stuen. Det var jo Harald fra barneskolen! Jeg kunne nesten ikke tro det, forteller hun, og minnet får ansiktet hennes til å lyse opp.
– Hele 40 år etter at jeg sist så ham, dukket den samme blide gutten opp på Internett. Selvsagt i en eldre versjon, men glimtet i øynene var akkurat det samme som jeg husket, sier hun.
Ingvild forteller at Harald var ny i klassen da de gikk femte året på barneskolen, og da han forlot dem allerede året etter, så var hele klassen blitt en mye mer sammensveiset gjeng.
– Han satte glade spor etter seg. Selv rektors tale på avslutningen handlet om Harald, denne unike gutten som fikk alle til å bli venner, forteller Ingvild.
Etterpå flyttet han til USA sammen med foreldrene sine.
– All kontakt opphørte, uten at jeg vet akkurat hvorfor det ble slik. Jeg glemte ham aldri.
– Var du forelsket i ham?
– Utvilsomt, ler hun. – Men vi var for unge til at det var et tema. Jeg var dessuten en veldig sjenert jente.
– Hvorfor gjorde du ikke et søk etter ham på sosiale medier?
– Etter at Facebook ble populært, hadde jeg sett etter ham der, men uten hell. Ikke før jeg forsøkte igjen denne kvelden. Da prøvde jeg et nytt søk, og der var han, med nyopprettet profil.
– Skrev du til ham?
– Uten å nøle sendte jeg ham en melding. Kort og godt en hilsen fra en tidligere klassevenninne som delte hans interesse for miljøvern.
Svaret tikket inn fem minutter etterpå.
Les også (+) Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex
Ikke singel
Som henne, var Harald skilt, men han opplyste om at han var i et forhold som hadde vart i fem år.
– Uten blygsel beskrev han også sitt siste minne om meg. Om hvordan det lange, lyse håret mitt blafret i vinden den sommerdagen. Til og med den blågrønne fargen på øynene mine husket han.
– Hvordan reagerte du på det?
– Jeg likte selvfølgelig at også han hadde tenkt på meg, smiler hun.
– Gutten jeg aldri glemte var herlig intens, og det føltes riktig. Samtidig var jeg redd for å bli såret. Han hadde jo en kjæreste, men han ville likevel møte meg.
– Var ikke det et tydelig stoppsignal?
– Sikkert. Men jeg sa til meg selv at tross alt så var de hverken gift eller bodde sammen …
Bare to uker senere fløy Harald til Oslo for å treffe Ingvild.
– Han har ikke bodd her i Norge siden han var barn, men han er her på forretningsreiser og har noe møter innimellom, forteller hun.
Han sjekket inn på sitt faste hotell og inviterte henne over på middag.
– Først syv dager senere dro jeg hjem til meg selv igjen …
«Det må bli oss»
I dag kaller hun det «bittersøt kjærlighet».
– Jeg ble sporenstreks forelsket i ham, og de varme følelsene ble gjengjeldt. Under den rynkete overflaten så begge den gutten og jenta vi en gang hadde vært. Sammen ble vi flere tiår yngre og lekne, forteller Ingvild med et drømmende blikk.
Ved ukens slutt lovet han uoppfordret å gjøre det slutt med kjæresten sin straks han kom hjem igjen. Forholdet deres hadde visst hanglet lenge.
– «Du er kvinnen jeg vil gifte meg med», sa han til meg, og jeg tvilte aldri.
Men skjebnen ville det annerledes.
– Da han kom tilbake, hadde kjæresten en nyhet til ham: Hun var gravid! Det var ikke planlagt …
– Fortalte han om deg?
Hun rister på hodet.
– Hun vet ennå ikke om min eksistens.
– Ble det slutten for dere to?
– Igjen rister hun kraftig det blonde håret.
– Harald ble samboer og fikk en datter. Han elsker å være pappa.
– Elsker han også barnets mor?
– Jeg tør svare nei, for jeg stoler på ham når han sier det. Men han har respekt for henne. Hun er en flott, klok dame, og hun er mor til barnet hans. Min rolle ble å være «den andre kvinnen».
– Hvordan opplever du det?
– Trist. Vi møtes nå og da, i smug. Men jeg er ikke villig til å gi ham opp. Ennå har jeg håp om en vakker dag å bli hans «på ordentlig».
– Gror kjærligheten under slike forhold?
Spørsmålet mitt henter frem en brysk mine hos Ingvild.
– Er livet noen gang ideelt? smeller hun spørrende tilbake, før hun fortsetter: – Vår kjærlighet er sterk, ja, og forhåpentlig har fremtiden en bedre løsning for oss alle.
Denne saken ble første gang publisert 26/08 2020, og sist oppdatert 15/08 2022.
