Du ble vår redning, lille Celina

Kjære Celina

Du er verdens skjønneste lille datter, du som er annerledes og aldri kommer til å klare deg på egen hånd. 

Dette brevet er min mulighet til å forklare hvordan vi har det. 

Folk har sorg i blikket når de spør hvordan det går med oss. «Det går bra!», sier jeg, men det er som om de ikke klarer å tro helt på det. Herved sier jeg: Vi har aldri hatt det så bra som etter at vi fikk et annerledes barn. Du, lille venn, har gjort oss til bedre mennesker.

Det er ikke synd på oss fordi vi har fått deg, selv om du har et syndrom og kanskje ikke vil lære deg verken å snakke eller lese.

Men jo, jeg skal være ærlig og innrømme at jeg følte en bunnløs sorg da legene fortalte at du ikke kommer til å få et normalt liv.

Jeg skal ikke legge skjul på at mange tanker raste gjennom hodet mitt da. At jeg skulle ha tatt fostervannsprøve, slik at «feilen» hadde blitt avdekket, og slik at jeg hadde hatt muligheten til abort, slo meg. Jeg skammer meg over dette nå, men det var slik.

Men da visste jeg ikke hvor mye kjærlighet et barn som deg kaller frem. Jeg hadde ingen anelse om hvor flott det er å være mor til et barn som trenger deg ekstra. Den gangen forsto jeg ingen ting av det å være i en situasjon som vår.

Du er blitt fire år, lille prinsesse, og siden vi fikk deg, har livene våre blitt kastet rundt og endret på. 

Før vi fikk deg, hastet vi omkring og hadde ikke tid til å kjenne etter hvordan vi egentlig hadde det. Før vi fikk deg, var hverdagen et kappløp med tiden og jobbene til faren din og meg var så viktig at alt det andre ble prioritert ned.

Nå er alt annerledes. Du har gjort oss til bedre mennesker, lille Celina. 

Vi, som aldri spiste frokost sammen i hverdagene, sitter rundt bordet hver morgen nå og fryder oss over dine krumspring og gode humør. «Se på henne, hør på henne, hun sa takk!» Tilværelsen vår har fått en ny dimensjon.

Les også (+) Sjefen gjorde livet mitt til et mareritt

Folk forstår det ikke

Vi er blitt snillere mot hverandre, er blitt en mer sammensveiset familie. Livet har fått et annet og bedre perspektiv!

Jeg klandrer ikke andre fordi de ikke forstår det jeg sier, for en gang, før du kom til oss, var jeg en av dem som var uvitende. Jeg trodde at jeg aldri ville ha taklet å få et barn med spesielle behov. 

Jeg trodde at jeg ville ha ønsket å plassere et slikt barn bort, for å slippe å forholde meg til sorgen hver dag. Tenk, det trodde jeg, og det er med skam jeg forteller dette.

I dag vet jeg at vi alle har gode krefter i oss, og disse kreftene kommer til uttrykk i møte med en unge som deg. Du smiler og kaller frem det beste i oss som er rundt deg. 

Rundt deg er det umulig å være urimelig eller bagatellorientert. Det er umulig å tenke at karriere er veldig viktig. Det eneste viktige for oss er at du – sammen med oss – skal få et bra liv.

Jeg vil takke deg, skjønne datter, for at du hver dag gjør meg til et mer reflektert menneske, en bedre utgave av meg selv, en snillere mor og kone, en mer forståelsesfull sjef. 

Det var meningen at du skulle komme til oss, det er jeg sikker på. Hadde ikke du kommet, hadde jeg fortsatt å jage på det perfekte som ikke finnes, etter status, makt og penger.

Takk, vakre, lille menneske. Du reddet meg. Du reddet oss.

Din mamma

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller