Dette MÅ vi snakke om, kjære mannen min, selv om du ikke vil

Kjære mannen min 

Du har vært min i 20 år, vær så snill, ikke vend deg fra meg, men snakk med meg.

Vi er i en situasjon nå  hvor vi trenger å prate sammen, åpne hjertene våre for hverandre, så ikke steng meg ute fra tankene dine. Det kan ødelegge den fine familien vår at vi to ikke lenger kommuniserer.

Helt siden vi møtte hverandre, Tommy, har du vært konfliktsky. Du har rygget bort fra det som har vært vanskelig. 

I begynnelsen syntes jeg at det var behagelig. Jeg likte at du ikke bråkte og ropte, slik den forrige samboeren min hadde gjort. 

Etter å ha delt hverdagen med en som ønsket å lage uro, var det deilig å lande sammen med en som satte pris på roen – en mann som tiet i stedet for å slenge ut stygge ord.

Men jeg forsto ikke da at du gjennomgående sliter med å sette ord på følelser, og at det er derfor du skygger banen når noe skjer. Det vet jeg nå. 

Hver gang vi har fått et familiært problem og jeg har vært frustrert og sint, har du stille gått bort og lukket deg inn i deg selv. «Jeg orker ikke å krangle », har du sukket.

Noen ganger når jeg har ropt og skreket fordi barn har vært frekke eller du har glemt at det finnes noe som heter husarbeid og felles plikter, har jeg hatt lyst til fysisk å gå løs på deg fordi du bare har stått og tatt imot, for så å snu og gå.

«Du går ikke nå!», har jeg ropt, men til ingen nytte. Jeg vet at du aldri har likt meg når jeg er i slik ubalanse, at du synes at jeg er hysterisk og dum.

Det utrolige er at jeg til tross våre forskjellige måter å være og reagere på, hele veien har elsket deg. Det har aldri vært en mann jeg heller har ønsket å være sammen med. 

Det er deg og bare deg jeg har forestilt meg å dele alderdommen med.

Les også: Mannen min, det er ikke din skyld, og det er ingenting du kan gjøre

Du tror jeg er utro

Nå ber jeg deg om å snakke med meg. Du har fått det for deg at jeg er utro, og på et vis har jeg vært det. Jeg har møtt en annen, som jeg har flørtet med, men det ble ikke så alvorlig som du tror. 

Den andre var en uskyldig adspredelse, en fascinasjon. Det er deg jeg elsker.

«Det er ikke noe å snakke om!», sier du, når jeg åpner for å ha en samtale om deg og meg og kjærligheten. Jo, Tommy, det er noe å snakke om. Vi to må snakke om oss. Vi må snakke om den historien vi har sammen og følelsene vi har for hverandre.

Hvis ikke bærer det utfor stupet, og det vil jeg virkelig ikke. Vi har to barn, som elsker at vi er en sammensveiset familie, som alltid har ledd av at jeg roper og du bare tar imot. 

«Ro deg ned, mamma!», har de sagt. Noen ganger har jeg måttet innrømme at jeg har overreagert, og da har jeg ledd av meg selv.

Du, Tommy, ler ikke av deg selv. Når noe går deg imot, blir du stum, og du bærer på de vonde følelsene alene. Det er ikke bra. Jeg er her for deg. Jeg er kona di, og du må kunne åpne deg for meg. Jeg skal lytte til det du har på hjertet og ta det alvorlig fordi jeg er så inderlig glad i deg.

Flørten jeg hadde på jobben, er over for lengst. Den mannen jeg danset med en hel kveld på firmafesten, kan ikke måle seg med deg. Han er brautende og skryter om alt. Jeg kunne ikke ha tenkt meg å ha et forhold til ham. Virkelig ikke!

Du har sett bildet som ble lagt ut på Facebook, og der har jeg hodet på hans skulder mens jeg lukker øynene og han holder rundt meg.

Kjære deg, det er et bilde, et fotografi tatt etter at samtlige hadde drukket litt for mye vin. Jeg ble rasende da jeg så at kollegaen min hadde lagt det ut slik at alle kunne se.

Tommy, kjære. Denne gangen kommer jeg ikke til å gi meg. Jeg nekter å la deg lukke deg inne i deg selv i sorg og frustrasjon. Vi to hører sammen, og vi skal snakke sammen.

Din Torill