Dette er et nødrop til deg, min svigerdatter

Kjære svigerdatter

Noen ganger er det umulig å få sagt det man har på hjertet uten at det blir misforstått, og slik føler jeg det overfor deg, kjære svigerdatter. 

Jeg synes du er en flott kvinne og en god kone og mor, men også at du bestemmer og styrer for mye over min sønn. Dette har jeg lenge ønsket å snakke med deg om, uten å tørre det.

Jeg vet jo hvor sterkt du kan reagere, og jeg hverken kan eller vil at det skal skje. Som mor til en voksen sønn har jeg opplevd det som mange guttemødre har opplevd etter at barna er blitt voksne. 

Da Leif giftet seg med deg, mistet vi på et vis den gode kontakten vi en gang hadde. Familien til kona ble brått viktigst. 

Men jeg vet at det ikke er hans ønske at dere feirer julen med din familie hvert år, og at det er dine foreldre som alltid passer barna når dere skal bort. 

«Jeg er farmor og ønsker også å bli kjent med barnebarna mine», har jeg sagt til ham. Da har han sett på meg og sagt: «Mor, du vet at dette ikke er opp til meg!» 

Nå håper jeg å få deg til å forstå hvor sårt dette oppleves for oss. Mens dine foreldre får hjelp av dere til å male hus og sette opp gjerder, er det ingen som kommer til oss for å tilby en håndsrekning. 

Vår sønn er blitt dine foreldres «handyman». Han blir styrt og dirigert omkring i så stor grad at det praktisk talt ikke er tid igjen til egne foreldre. 

Jeg liker deg, Ingrid. Du er en sterk og tydelig dame, som holder orden på familien din og vet hva du vil. 

Mine barnebarn har fått en mor som gir dem en god oppdragelse og som følger dem opp.

Sønnen min har fått en kone som lager god mat og holder hus og hjem i orden. Det er positivt. 

Dessverre kan jeg ikke stoppe med dette, for du har andre egenskaper også, som gjør det vanskelig å være oss. 

Les også (+): Jeg følte meg avvist av sønnen min. Forklaringen kom i et håndskrevet brev

Du kontrollerer alt

Når dere kommer på søndagsmiddag, har du det alltid travelt fordi dere må innom dine foreldre på veien hjem. 

Alltid er de viktigere enn oss. Fordi du har styrt barna mot mormor og morfar, er barnebarna våre mer knyttet til dem enn til oss.

Jeg lider under situasjonen, fordi jeg ønsker å være en tilstedeværende farmor. Jeg savner å ha kontakt med Leif også. Han har ikke tid til å stikke innom lenger.

Han og jeg, som sto hverandre så nær, får ikke snakket ordentlig sammen. Det kan se ut som om han er din lakei. «Mor, jeg må dra, Ingrid venter på meg». «Jeg lovet Ingrid å skifte dekk på svigerfars bil». 

Alltid er det noe annet. Jeg ser at han er sliten og tør ikke lenger å spørre ham om hjelp til ting her hos oss. Jeg har i lang tid sett hvem som kontrollerer alt, nemlig deg, kjære svigerdatter. 

Kanskje tenker du ikke over det, men alt som skjer, er regissert og bestemt av deg. At Leif trives sammen med dine foreldre, er jeg ikke i tvil om, men sannheten er at han egentlig har det fint sammen med oss også. 

I de siste årene har jeg blitt en litt sutrete dame, som bestandig klager på at vi får så liten tid med dere. Jeg vet at det er slik og at du irriterer deg over dette.

Dessverre er det et resultat av den forfordelingen som er blitt gjort rundt oss besteforeldre. Jeg føler at vi blir forbigått og glemt og at våre ønsker ikke gjelder. 

Kanskje burde jeg ha vært forberedt på at ting er blitt som de er blitt. Det sies at menn som gifter seg, ofte får et nærmere forhold til sviger foreldre enn til foreldrene fordi de blir dratt med av kona.

Døtre holder tak i foreldrene sine. De lar seg ikke lede bort. De tar vare på sin mor og far.  Så kanskje er dette like mye et brev til min sønn. 

Jeg skulle ønske at han var sterkere og tur te å ta ledelsen iblant. Vi savner å få være deltagende besteforeldre og skulle ha ønsket at vi så mer til ham.

Jeg sier ikke dette for å angripe deg, Ingrid. 

Se på dette som et nødrop fra en mor og farmor som ønsker å ha en plass i storfamilielivet. Jeg har så utrolig mye mer å gi.

Svigermor