Det var da jeg bestemte meg for å gå fra deg

Kjære Pål, mannen min,

Det er på tide at jeg sier hva jeg tenker om det som skjer rundt oss nå. Vi er i ferd med å gå fra hverandre, og du sier til alle at det er min skyld. «Jeg elsker Karen», sier du til dem. 

Resultatet av dette er at alle synes at jeg er følelseskald og kynisk. «Du kan jo gi ham en sjanse », får jeg høre.

Jeg hadde bestemt meg for å gi deg en sjanse, kjære, før vi gikk til familierådgivning for tre dager siden. Kvelden før hadde jeg lovet meg selv å gi deg en mulighet til.

Du ødela den muligheten da du igjen begynte å legge ut om alle mine feil og mangler. Jeg satt der og visste at jeg ikke orker mer. Ikke en eneste negativ ting til om meg og min personlighet klarer jeg å ta imot.

Nei, Pål, du elsker meg ikke. Hadde du gjort det, ville du ha «fremsnakket» meg i stedet for å gyve på med alt jeg gjør galt. En som elsker, snakker ikke nedlatende og negativt til ektefellen sin fra morgen til kveld.

Når jeg tenker tilbake på starten av vårt forhold, ser jeg at «nedsnakkingen» begynte allerede da. Du var flink til å fortelle meg at jeg kunne ha gjort saker og ting annerledes. «Hvorfor gjør du det sånn?», spurte du, og fikk meg til å føle meg dum.

Fordi jeg var ti år yngre enn deg og ikke hadde den samme erfaringen fra å holde styr på et hjem, fant jeg meg i det. Jeg tenkte at det var jeg som var dum.

Du sluttet aldri å hakke, blande deg inn, stå over meg og si hva som var galt. Hvorfor fokuserte du ikke på det jeg gjorde riktig i stedet? Tenk på alt tøyet jeg har vasket, brettet sammen, lagt i skapene med tellekant. Nei, i stedet for å se det hengte du deg opp i den ene vasken som gikk galt, da din hvite skjorte ble rosa.

Det utrolige er at jeg elsket deg i mange år, til tross for det faktum at du aldri fremsto som helt fornøyd med meg. 

I de årene trodde jeg på deg når du hvisket i øret mitt at du elsket meg. Jeg var sikker på at du ville slutte å henge deg opp i hva jeg gjorde feil bare jeg ble litt flinkere.

Les også (+): Jeg elsker min utro ektemann, men det er det ingen som forstår

Jeg var aldri flink nok

I dine øyne har jeg ikke blitt flink nok. «Du kunne hatt litt balsamico i sausen, da hadde den smakt bedre. Litt salt til hadde også gjort seg», sa du for noen uker siden. 

Jeg glemmer det ikke, for jeg hadde brukt en hel dag på å lage ekstra god mat til deg fordi du skulle komme hjem fra en reise. Det at du ikke så hvilken innsats jeg hadde gjort, såret meg dypt.

Du visste ikke da at jeg på det tidspunktet hadde bestemt meg for ikke å ta imot mer dritt. 

«Så finn frem ingrediensene som mangler og ha det i selv!», hylte jeg og slengte servietten fra meg og løp ut. 

«Herregud, er det noe å ta så på vei for», sa du.

Det var da jeg bestemte meg for å gå fra deg. Det var da jeg endelig forsto at du ikke elsker meg.

Egentlig hadde jeg tenkt på det lenge fordi jeg følte meg så inderlig sliten av å ta imot bare negative kommentarer. Det rare er at du ikke klarer å forstå hvorfor jeg vil flytte.

«Vi må få profesjonell hjelp», sa du fra første stund. Jeg er ikke vrang eller slem og sa at jeg var villig til å gjøre et forsøk, men vet du, det var med et klart premiss.

Hvis du startet å hakke løs på meg, ville jeg ikke finne meg i det. Tok du selvkritikk, derimot, skulle du få den sjansen du ber om.

Du spolerte muligheten du hadde. Du sa overfor terapeuten at du er knust fordi du elsker meg, men i neste øyeblikk fortalte du om hvor håpløs jeg er som kone. Sorry, men der kommer bristen. 

Innse at du lyver for deg selv. Du elsker meg ikke. En som elsker, snakker varmt og godt til sin livsledsager og løfter den andre opp. Jeg er så forferdelig sliten av å bli tråkket på, og derfor forlater jeg deg.

Jeg må være så ærlig å si at jeg ikke lenger elsker deg slik jeg gjorde. Jeg klarer ikke å elske en som hele tiden hakker på meg.

Karen