Da jeg hadde det som tøffest, skjedde det utenkelige

Til­væ­rel­sen var et konstant slit. Jeg var i begynnel­sen av 30-årene, gift og med full jobb ute og full jobb hjemme med to barn og et hjem å hol­de i orden. 

Tiden strakk aldri til, og jeg fikk søvnproblemer. For da jeg endelig stupte i seng om kvel­den, var klokken gjerne rundt midnatt, og jeg skul­le liksom forte meg å sovne. Men isteden ble jeg liggende og gruble på hvordan jeg skul­le rekke alt dagen etter. Jo mer jeg sa til meg selv at jeg måtte sove, desto mer våken og bekymret ble jeg.

Bekymringene handlet om en stram økonomi, at lil­le Simen hadde problemer på skolen, og i til­legg at jeg føl­te at Marius, mannen min, og jeg var i ferd med å skli lenger og lenger fra hverandre. Der vi før hadde søkt sammen, rådet tausheten. Vi kranglet ikke, men noen ganger skul­le jeg ønske at vi gjorde nettopp det, bare for å klarne luften.

Etter hvert begynte jeg også å bli plaget av angst, som artet seg slik at brystet føl­tes som om det snørte seg sammen slik at jeg ikke fikk puste. Det var da jeg skjønte at jeg trengte profesjonell hjelp. Min fastlege gjennom mange år bestil­te derfor time for meg hos en psykolog i nærmeste by. 

Al­lerede to uker senere møtte jeg opp til time hos psykologen. Det var en mann i 40-årsal­deren, skul­le det vise seg. Han var høy og hil­ste på meg med et skjevt smil og ønsket meg vel­kommen. Med smilerynker så han akkurat ut slik jeg hadde forestilt meg en psykolog. Han manglet bare det lil­la skjerfet!

Vi fant umiddel­bart tonen og snakket uanstrengt sammen den første timen, som var dobbel. Jeg gikk ut fra kontoret med en avtale om å komme igjen neste uke til samme tid. Det føl­tes som en lettel­se at jeg endelig skul­le få hjelp, og jeg sov faktisk litt bedre al­lerede den natten.

Uken gikk fort, og snart var det onsdag igjen. Han møtte meg med det samme smilet, og også denne gangen snakket vi godt sammen. I til­legg viste han meg noen øvel­ser som gikk på pusten, og noen teknikker jeg kunne bruke når jeg føl­te at angsten kom over meg.

Les også: (+) Jeg ble forlatt etter 20 års samliv. Men så begynte det å dukke opp rosebuketter

Var forelsket

Etter å ha gått til Steinar, som han het, i noen uker, tok jeg meg i å tenke stadig mer på ham, og jeg merket at jeg gledet meg til timene hos ham. Til slutt måtte jeg bare innrømme for meg selv at jeg var blitt forelsket i ham. For en suppe! Jeg hadde da nok å tenke på som det var!

Steinar og jeg hadde som sagt en vel­dig åpen og god dialog, og en dag spurte jeg ham om han hadde den samme kontakten med alle pasientene sine som han hadde med meg. Nei, det hadde han nok ikke, fikk jeg til svar. Mer snakk ble det imidlertid ikke om den saken.

Jeg hadde i det stil­le funnet ut at han var gift og barnløs. Og nå begynte jeg å dagdrømme om at jeg møtte ham på romantiske dater og middager. Det ble nærmest som en besettel­se. Jeg tenkte på ham hele tiden. Han var jo profesjonell, og jeg føl­te meg ganske sikker på at han gjennomskuet meg, men det ble aldri noe samtaleemne.

Etter tre måneder på denne måten sov jeg riktignok bedre, men angstkloen kom og gikk, og jeg fant ut at dette gikk ikke lenger. Jeg ble nødt til å bytte behandler.

Det var med tungt hjerte jeg sluttet hos Steinar og begynte hos en kvinnelig psykolog isteden. Jeg klarte fortsatt ikke å få ham ut av hodet, og en dag fikk jeg tak i nummeret hans og ringte ham privat. 

Jeg var helt skjel­ven da jeg hørte den mørke stemmen hans svare i den andre enden. Jeg sa at det var noe jeg ønsket å diskutere med ham, og at jeg lurte på om han vil­le treffe meg. Etter litt nøling sa han ja, og vi avtal­te tid og sted.

Kvel­den kom omsider. Vi hadde avtalt å treffes på en restaurant i nærmeste naboby. Jeg var som en fjortis og byttet antrekk minst fire ganger. Til mannen min hadde jeg sagt at jeg skul­le møte en venninne.

Les også (+): Plutselig sto han der, 30 år siden jeg så ham sist. Jeg var på ingen måte forberedt på følelsene

Vi møttes privat

Steinar var al­lerede der da jeg kom, og hjertet mitt gjorde et byks da han trykket hånden min og smil­te til meg. Vi bestil­te oss en bedre middag og snakket først om helt dagligdagse ting.

Men litt etter litt ble samtalen mer personlig. Han hadde skjønt det, ja, at jeg likte ham bedre enn godt var. Og han innrømmet at det faktisk var gjensidig.

Dette var farlig farvann og tabu. Men nå var det jo annerledes, for vi var ikke lenger pasient og behandler. Det sitret i luften mel­lom oss. Etter middagen ruslet vi en tur nede ved sjøen, og det var mens vi gikk slik at han fortal­te at han skul­le ta med seg sin kone og reise til USA. 

De skul­le reise al­lerede noen uker senere, og han skul­le drive med videre studier der borte de nærmeste to årene. Jeg ble varm og kald om hverandre. Var det sånn det skul­le bli? Vi skul­le altså ikke bli bedre kjent. Kanskje var det skjebnens lune at han skul­le reise akkurat da? 

Det ble ikke flere møter mellom Steinar og meg. Men vi snakker fortsatt sammen på telefonen av og til. Dette ligger noen år til­bake nå, og mye har skjedd siden. 

Jeg brukte lang tid på å få ham ut av hodet mitt, men hverdagen falt etter hvert til­bake i sitt faste mønster. Jeg fortsatte behandlingen hos den kvinnelige psykologen, og jeg taklet hverdagen bedre etter hvert.

Ekteskapet mitt gikk for øvrig fløyten, men det er en annen historie. Nå lever jeg alene, men jeg har en venn som jeg treffer ofte, og hvem vet, kanskje får jeg oppleve et godt kjærlighetsforhold med ham på sikt. Steinar møtte jeg aldri igjen, men jeg har ham med meg i hjertet mitt. Han ble en viktig person for meg da jeg hadde det som tøffest.