Datteren min er sammen med en muslim, og nå må jeg bryte med venninnen min

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Jeg vokste opp på et lite  sted med få jevnaldren de. Heldigvis hadde jeg nabojenta, Tonje. Sammen tilbrakte vi timevis av gangen på jenterommet hjemme hos hverandre og spilte musikk på kassettspiller og dagdrømte om kjekke popstjerner og skuespillere.

Etter hvert som vi ble eldre, byttet Tonje og jeg ut jenterommet med diskoteket i nabobygda. Der oppsto gryende forelskelser og like mange skuffelser.

Stedets storsjarmør Lasse fattet raskt interesse for Tonje. Ikke så rart, siden hun både var pen og snill. Det gikk ikke lenge før Lasse og Tonje fikk fast følge.

Selv om jeg og Tonje hang sammen som erteris, hadde vi forskjellige personligheter. Mens jeg var litt rastløs og eventyrlysten, beholdt Tonje roen og likte best hverdag og rutiner.

Det kom derfor ikke som noen overraskelse at jeg etter ungdomsskolen flyttet til en storby for å gå på videregående og siden studere.

Tonje på sin side fikk seg jobb på dagligvarebutikken i bygda der vi vokste opp.

Dagen da jeg reiste, lovte vi hverandre å holde kontakten. Det gjorde vi også en stund, gjennom brevveksling og telefonsamtaler, men livet skjedde, og etter hvert mistet vi kontakten. Jeg ble mor til to flotte ungdommer og både gift og skilt.

Hun fant meg

Historien jeg vil fortelle startet egentlig i fjor sommer. I likhet med mange andre, har jeg en profil på Facebook. En varm junidag fikk jeg en venneforespørsel fra Tonje. Jeg hadde hverken hørt fra henne eller sett henne på over 20 år.

Profilbildet viste en vakker kvinne. Det mørke håret var erstattet med lyse, lange lokker, men likevel kjente jeg straks igjen min gamle barndomsvenninne. Minnene strømmet på, og jeg bekreftet selvfølgelig forespørselen.

Så morsomt, tenkte jeg og sendte henne en melding. Tonje svarte raskt og skrev at hun var gift med ungdomskjæresten Lasse. Det mest spennende var at de skulle flytte til et sted i nærheten av meg, fordi Lasse hadde fått seg ny jobb.

Tonje ville treffes når de kom, og det hadde jeg naturligvis veldig lyst til. Kanskje kunne vi bli bestevenninner igjen?

Jeg kikket litt på Tonjes facebookprofil og stusset over at mange av innleggene på siden hennes var sterkt innvandrerfiendtlige, både innlegg hun selv hadde skrevet og dem hun hadde delt. Spesielt mot muslimer. Men jeg er sterk tilhenger av ytringsfrihet, og på dette tidspunktet tenkte jeg ikke så mye over det.

Tonje og jeg møttes to uker senere. Gjensynet var gripende og hjertelig. Vi fant raskt tonen og snakket sammen i timevis.

Etter dette første møtet, traff vi hverandre regelmessig. Oftest bare vi to, skravlende og leende på kafé eller på handletur.

Byen vi bor i nå er et multikulturelt samfunn.

Nesten hver gang Tonje så en mørkhudet person eller en kvinne med hijab eller noe annet fremmedartet, rynket hun på nesen og kom med negative bemerkninger. «De kommer hit til Vesten og snylter. Føder massevis av unger og går på trygd», kommenterte hun. «Nei, de burde dra seg hjem til der de kommer fra. De prøver å spre religionen sin over hele verden. Snart må vi også gå med hijab, bare vent og se. Elevene får jo ikke lenger lov til å synge julesanger på skolene engang, i frykt for å støte disse muslimene. På sommeravslutningen på jobben måtte vi grille kyllingpølser av halalkjøtt», lekset hun opp for meg, og slik holdt hun på.

Jeg prøvde å si at muslimer og innvandrere er akkurat som deg og meg. De ønsker bare et godt liv for seg og sine.

«Nei, de er terrorister», repliserte hun. Det var umulig å diskutere med henne. Jeg forsto at hun ble sterkt påvirket av mannen Lasse, som visstnok tidligere hadde vært medlem av en sterkt innvandringskritisk organisasjon. Nå var han imidlertid ikke medlem lenger, på grunn av interne stridigheter.

Hatefulle ytringer

Det ble etter hvert sånn at hver gang jeg og Tonje møttes, endte vi opp med å krangle om innvandring. Hun hadde sterke meninger om religion, kriminalitet og politikk, og mye av de hun lirte ut av seg var åpenbart riv ruskende galt. Innvandrere, og særlig muslimer, var fienden. «Norsk kultur og kristendommen er utdøende», proklamerte hun.

Snart orket jeg ikke mer av det jeg oppfattet som hatefulle og hetsende kommentarer, så jeg kom stadig med unnskyldninger for å slippe å treffe min tidligere så gode venninne.

Det hele toppet seg da jeg inviterte Tonje og mannen hennes på middag, sammen med mine nå nesten voksne barn og deres respektive kjærester. Det har seg slik at min datters kjæreste er muslim. Han skal bli ingeniør og er verdens kjekkeste unge mann.

Hverken Tonje eller Lasse klarte å skjule overraskelsen da de fikk øye på Hassan.

Lasse håndhilste ikke, bare gryntet frem navnet sitt, mens Tonje i det minste var høflig nok til å ta Hassan i hånden. Hassan smilte hjertelig og viste oppriktig vennlighet.

Hele middagen ble en pinlig affære. Lasse ytret nesten ikke et ord, mens Tonje pirket nervøst i maten. Under desserten spurte Lasse Hassan hva han drev med. «Du går vel på trygd, du?» sa Lasse frekt. Hassan svarte at han studerte. «OK, hvor mange søsken har du da?» fortsatte Lasse.

«Jeg er enebarn. Min far kom hit for å jobbe i oljebransjen, mens mamma jobber som forsker på sykehuset», svarte Hassan.

Lasse mumlet noe om at de var unntaket, som ikke snyltet på Nav.

Kutter kontakten

Det virket ikke som de frekke kommentarene påvirket Hassan. Dessverre er han blitt vant til sånne slengbemerkninger. Selv ble jeg imidlertid nokså opprørt og sa klart ifra til Lasse at slike uttalelser fant jeg meg ikke i. Hvis dette fortsatte, måtte jeg be ham gå.

Tonje tok ektemannen sin i forsvar, og det endte med at de gikk sin vei.

Jeg har bestemt meg for å kutte kontakten med Tonje, i hvert fall frem til hun forhåpentlig får et nytt syn på innvandrere og personer med en annen kulturell bakgrunn. Det tar nok tid, for jeg ser hvordan Lasse påvirker henne.

Egentlig er det bare tragisk. Jeg tror at mye av fremmedhatet i dagens samfunn bunner i frykt og uvitenhet, redsel for det ukjente og nye. Fra oppveksten husker jeg at Tonje alltid var redd for forandringer og omfavnet tryggheten.

For henne representerer nok Lasse det trygge. Jeg håper at de begge to en vakker dag åpner øynene og ser folk som individer, istedenfor å la fordommer bestemme.

Jeg har imidlertid ikke gitt opp Tonje helt, og jeg skal rekke ut en hånd hvis hun ber om det. Hun var tross alt min beste venninne en gang.