Bettina var høy på forelskelse, men så ble hun invitert på sitt livs verste ferie

Lars og jeg hadde kjent hverandre i et halvt år. Vi var begge i begynnelsen av 30-årene, og ingen av oss hadde verken vært gift før eller fått barn ennå.

Mens jeg inderlig håpet at forholdet vårt med tiden ville bli permanent, hadde Lars fortsatt ikke satt ord på hva han egentlig ville med oss.

Når vi var sammen, koste vi oss bare. Vi handlet og lagde mat, gikk turer, snakket og sov selvfølgelig også sammen. Når vi våknet neste morgen, lagde vi gjerne en ny avtale om når vi skulle sees igjen, men for ikke å virke for ivrig, nevnte jeg aldri de drømmene jeg hadde for vår felles fremtid.

Nå, når sommerferien nærmet seg, inviterte Lars meg plutselig med til Sverige, hvor han og to av hans gode venner og deres kjærester hadde leid et stort sommerhus. Her skulle vi tre par samt de andres små barn feriere sammen i en uke.

Da Lars og jeg kjørte til Sverige i bilen hans, var jeg lykkelig for at han selv hadde tatt skrittet videre i forholdet vårt, men også litt nervøs. Jeg hadde nemlig bare hilst kort på vennene hans en gang, og selv om de virket søte og imøtekommende, så kjente jeg dem ikke.

Lars beroliget meg dog med at vennene hans var så glade på hans vegne over at han hadde møtt meg, for Lars hadde alltid vært den evige ungkar. Igjen bruste lykken gjennom meg, for det betydde jo at Lars nå så oss som et seriøst par.

Da vi etter seks timers kjøring stoppet foran det røde sommerhuset, kom vennene hans ut og ga oss begge store velkomstklemmer, mens de meddelte at maten allerede sto på bordet. Neste morgen våknet jeg høy av forelskelse ved siden av Lars til fuglesang og solskinn.

Etter at vi alle hadde spist frokost sammen, ble det lagt planer for dagen. Lars og vennene hans ville ut og fiske på sjøen, kjærestene ville bli i huset og la ungene leke fritt ute i hagen. Jeg hadde mest lyst til å være sammen med Lars, men at jeg skulle bli med ham ut og fiske kom slett ikke på tale.

Det var tydeligvis noe han ville ha for seg selv med vennene sine, så jeg ble igjen sammen med barn og kjærester. De var alle søte, men barna tok jo mye plass, så det var begrenset hvor mye vi rakk å få snakket sammen.

Jeg endte derfor med å gå rundt med en følelse av å være i veien for de andre, inntil Lars og vennene hans sent på ettermiddagen kom tilbake. I første omgang pustet jeg lettet ut, men så tok Lars på seg løpeskoene, for nå ville han ut og løpe. Da jeg sa jeg gjerne ville bli med, lød svaret at han hadde tilbrakt hele dagen i en båt sammen med vennene sine, nå trengte han derfor bare å være alene. Igjen sto jeg alene tilbake med vennene hans, kjærester og deres barn, mens Lars løp av gårde.

De neste dagene av ferien gjentok mønsteret seg bortsett fra at det var som om Lars for hver dag la litt større avstand til meg. Han snakket mer med vennene sine enn han gjorde med meg, og når jeg ville legge meg, ble han sittende og kom først inn i soverommet flere timer senere.

Da jeg endelig tok meg sammen og spurte ham om hva som var galt, lød svaret at jeg skulle la ham få litt fred. Den fjerde dagen foreslo han imidlertid at vi to gikk en tur alene i skogen. Her meddelte Lars meg at han like godt kunne si det som det var: Han følte ikke at det fungerte mellom oss, og han ville derfor gjøre det slutt.

Da jeg forvirret og fortvilet spurte hva jeg hadde gjort galt, lød svaret:

«Du er altfor desperat,» og med de ordene gikk Lars tilbake til sommerhuset igjen. Der meddelte han sine knapt så overraskede venner at det var slutt mellom oss og redde så opp til seg selv i stuen.

Vennene hans forsøkte sporadisk å trøste meg med at Lars aldri hadde turt å binde seg i et fast forhold. Den informasjonen hjalp meg nå ikke spesielt mye, og verre ble det da Lars henslengt sa at han ikke hadde tenkt å avbryte ferien sin for å kjøre hjem. Ettersom vi befant oss i det nordlige Sverige, og det verken gikk busser eller tog innenfor mange, mange kilometers avstand, var jeg derfor tvunget til å bli resten av uken i sommerhuset.

Aldri har tiden gått saktere enn den siste delen av ferien, hvor jeg ikke bare led av et knust hjerte, men også hvert sekund følte meg malplassert og helt feil i selskapet. Når jeg ikke lå oppe i sengen min og gråt, gikk jeg rundt omgitt av pinlig taushet.

Da vi endelig kjørte hjem, hadde jeg håpet at Lars ville bruke bare litt mer tid på å utdype hva som hadde skjedd, og hva han egentlig hadde sett for seg da han inviterte meg med dit. Lars var dog taus stort sett hele veien hjem og ikke til å få et ord ut av. Da vi endelig tok avskjed med hverandre, kunne han knapt vente på å få meg ut av bilen, så han kunne komme videre.

Det tok dog meg litt lengre tid å komme videre fra både ham og det jeg fortsatt vil betegne som mitt livs verste sommerferie. I dag har jeg dog landet et veldig godt sted med min herlige mann og våre to små barn og har for lengst lagt opplevelsen med den følelsesforskrudde Lars bak meg.

Denne beretningen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnet Bettina oppdiktet. Det er ikke snakk om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.