DE BLÅ SIDENE
Jeg ble aldri mamma. Men så skjedde det noe fantastisk
Jeg så for meg et liv som barnløs. Så traff jeg Ivar, en enkemann med tre barn. Kunne jeg ta på meg et slikt ansvar?
De siste par månedene har vært hektiske. I min familie har de fleste bursdag på vårparten, så jeg har bakt mye. Nå kjenner jeg at det er godt at det er en stund til neste bursdag.
Allikevel sitter jeg igjen med en dyp takknemlighet for å være en del av disse flotte menneskenes familie. Jeg er stemor for tre døtre, og deres syv barn kaller meg også for mor.
For over 30 år siden møtte jeg Ivar, som var enkemann med tre jenter.
Barna gjorde at jeg vegret meg for å innlede et forhold til ham. Selv kunne jeg aldri få barn, på grunn av en operasjon jeg måtte igjennom. Jeg så for meg et liv som barnløs og var innstilt på det.
Famlende start
En venninne av meg hadde en stemor som hun hatet over alt på jord, og det gjorde inntrykk. Derfor forbandt jeg ingenting positivt med det å bli stemor.
Men Ivar var tålmodig. Han ga meg tid, og vi fikk utviklet forholdet vårt i halvannet år før jeg møtte døtrene hans for første gang. Jeg var både redd for at de ikke ville like meg og engstelig for at vi aldri kom til å få et godt og sunt forhold.
Og det ble vanskelig i starten. De hadde mistet moren sin så tidlig, og de ble nok sjalu for at jeg kom inn i bildet.
Ivar ba meg om å være overbærende og tålmodig med dem. Han mente at alt ville gå seg til. De to første årene famlet jeg mye. Jeg var så usikker på hvor langt jeg skulle strekke meg, hvor mye jeg skulle bry meg.
Men Ivar fikk rett. Med tiden mistet jentene fokuset på meg og ble mer opptatt av seg og sitt. Jeg fikk en naturlig plass i hjemmet, og da vi giftet oss, fikk jeg den aller første bekreftelsen på at de satte pris på meg og at de så at faren var glad igjen.
Les også (+) Jeg gjorde alt for tante og trodde jeg skulle arve
Dramatisk vending
Jeg vokste i min nye rolle som mor. Jeg ble engasjert i jentenes ve og vel, enten det var krangling dem imellom, kjærlighetssorg eller kjøp av nye klær.
For to år siden ble Ivar brått syk og døde. Jentene var knust, for nå var begge foreldrene borte. Det var en tung tid. Hva nå, tenkte jeg i mitt stille sinn.
Den som var igjen, var meg. Jeg var redd for å bli avvist, for tenk om min verdi som stemor og menneske ikke var der etter at Ivar var borte?
Heldigvis tok jeg feil. Ivars døtre samlet seg, og vi hadde mange gode og verdifulle samtaler. Vi snakket mye om hvor viktig det er å ta vare på hverandre, for ingen vet hva som venter rundt neste sving.
Jeg var blitt en selvfølgelig del av livet deres, og de satte ord på at de håpet at jeg ikke gikk ifra dem. Den tanken hadde ikke engang slått meg, at det faktisk kunne være jeg som sviktet dem.
Fra å være en barnløs ung kvinne, har jeg i dag en stor familie som jeg elsker over alt på jord. Jeg er blitt bestemor, og alle kaller meg for mor.
Jeg kribler innvendig over at jeg er så heldig å ha disse små barna rundt meg, både på besøk og til overnatting i helgene.
Av og til stopper jeg opp og tenker tilbake. Om jeg ikke hadde innledet forholdet med Ivar, så hadde jeg kanskje vært ensom og alene i dag. Isteden har jeg en stor familie. Jeg har erfart at vi mennesker trenger hverandre, på ulike måter. Ivar kom inn i livet mitt på et tidspunkt da jeg bearbeidet sorgen over aldri å kunne få egne barn. Jeg kom inn i livet hans da han sørget over sin avdøde kone og strevde med å være alenefar. Vi trengte hverandre.
Barna hans trengte meg også, selv om det tok sin tid før alt gikk seg til. Å føle seg verdsatt og viktig for andre gir livet mitt mening. At jeg i dag er alles mor og er inkludert i familien, betyr rett og slett alt for meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 06/10 2020.
