Jeg ble sjokkert da jeg fikk beskjed om at arbeidsplassen min skulle flyttes

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Jeg glemmer aldri den dagen vi ble informert. Deler av arbeidsplassen min i mer enn 10 år skulle flyttes. Hele bygningen dirret av frykt og spenning.

Vi var innkalt til allmøte klokka 11.

Vi hadde lenge visst at det forelå planer om flytting av deler av virksomheten. Spekulasjonene var mange. Alle fryktet at akkurat deres avdeling skulle bli berørt. Vi hadde tross alt livene våre her i hovedstaden.

Jeg fryktet også det verste. Jeg hadde bodd her inne i storbyen i alle mine 48 år. Her hadde jeg familie, venner – og hele livet mitt. Jeg ville ikke miste alt dette. Men jeg ville heller ikke miste jobben, som jeg elsket, og som jeg utførte meget godt, om jeg skal si det selv.

Virksomheten ble delt opp

Da klokken nærmet seg 11, beveget vi oss sakte mot kantinen, der allmøtet skulle holdes. Sjefen gikk frem, og et organisasjonskart kom opp på skjermen.

Der sto det, svart på hvitt. Virksomheten ble delt opp, og en tredel måtte flyttes. Det dreide seg om litt over 60 stillinger. Min var en av dem.

Etter et sekund med lammende stillhet gikk et stort sus gjennom forsamlingen. Sjefen fortsatte å snakke, men ingen lyttet. Folk rundt meg gråt. Det var en hel avdeling, med flest kvinnelige ansatte, som skulle flyttes.

Nesten alle hadde mann og barn i byen, og nesten ingen kunne flytte. Mennene deres hadde høyere lønn, barna gikk på skole eller barnehage, mange hadde nettopp kjøpt hus eller hadde gamle foreldre de ikke kunne svikte. Kort sagt, her var det mange knuste mennesker.

Selv var jeg skilt og barnløs. Likevel var jeg i sjokk da jeg gikk tilbake til pulten mitt. Hva skulle jeg gjøre nå?

Selv om jeg ikke hadde mann og barn, hadde jeg søsken, nevøer og nieser og ekskjærester her. Det var hele livet mitt. Kunne jeg forlate alt dette?

Jeg brukte resten av dagen på å se på stillingsannonser. Men det var ikke mange ledige stillinger innen offentlig administrasjon, som er mitt felt. Tanken på å bli arbeidsledig gjorde at jeg fikk vondt i magen.

Økonomien min var allerede litt anstrengt. Det er dyrt å være alene om alle utgifter, så jeg levde ganske spartansk. Jeg hadde råd til å sitte på leiligheten min takket være at jeg hadde arvet litt penger. Frykten for hva som ville skje den dagen pengene var oppbrukt, hadde plaget meg lenge.

Men jeg kunne definitivt ikke bli boende i min elskede leilighet hvis jeg bare fikk arbeidsledighetstrygd.

Stor forandring

De neste dagene fikk vi vite mer om flyttingen. Jeg hadde vært i denne småbyen ved kysten på ferie og visste at det var et veldig trivelig sted. Det ble også lokket med mange slags goder til de ansatte som ble med på flyttelasset.

Men avdelingen falt mer eller mindre fra hverandre. Vi var 60 ansatte i alt, og 50 av dem var helt klare på at de ikke kunne flytte. Selv var jeg én av ti som var i tvil.

Noe i meg begynte å lure på om dette kunne være en mulighet for en ny start. Men turte jeg?

Jeg gikk på alle møter om flyttingen, og hørte om alle godene som ble tilbudt, for eksempel etableringshjelp. Vi skulle få fine, nye lokaler, og jeg ble stadig mer fristet.

Det ble også arrangert en busstur. Jeg ble med til den sjarmerende kystbyen. Da vi fikk en times pause, gikk jeg ned til vannet og satte meg ned mens jeg tenkte over livet mitt. Ville det virkelig være så forferdelig å flytte? Kunne jeg ha godt av en skikkelig forandring? Kanskje dette var mitt livs sjanse?

Da jeg kom hjem, gikk jeg på nettet og begynte å se etter bosteder. Jeg fikk nesten sjokk.

Du kunne få utrolig mye for pengene. Jeg kunne faktisk kjøpe meg et helt hus for samme sum som jeg hadde gitt for den vesle leiligheten min i byen. Jeg, som alltid bare hadde hatt en liten balkong, kunne plutselig få en hel hage, med havutsikt – og til og med ha penger til overs. Det var jo helt utrolig!

Dagen etter gikk jeg inn til sjefen og sa at jeg kanskje var interessert i å flytte. Hun ble strålende fornøyd og tok meg med til sin egen sjef. Det viste seg at vi nå var helt nede i syv som kanskje ble med videre. Sjefen min var ikke blant dem. Administrerende direktør vurderte derfor muligheten for at jeg kunne overta lederjobben hennes. Jeg visste jo det aller meste om avdelingen.

Jeg var helt i sjokk. Jeg hadde jobbet meg gjennom alle disse årene. Men uten akademisk utdanning hadde det vært en grense for hvor langt jeg kunne nå.

Nå hadde jeg plutselig sjansen til å ta det store skrittet over på ledersiden. Det ville være flott. Der og da bestemte jeg meg. Jeg ville ta sjansen og flytte med.

Les også (+) Venninnen min bestemte alt, hun måtte alltid være best

Verdens vakreste hjem

Jeg skal love at det ble en turbulent tid. Av og til lurte jeg på om jeg hadde tatt den rette avgjørelsen.

Så kom dagen jeg signerte papirene som gjorde meg til eier av verdens søteste, lille hus, med frukttrær i hagen. Jeg kunne se ut over vannet og hilse på naboer som ba meg på kaffe og kringle. Da visste jeg at jeg hadde gjort det rette.

Jeg føler fortsatt det samme den dag i dag. Det var tøft å flytte på seg, og det er litt bakvendt at jeg så sjelden får vært sammen med familien min. Men når vi først møtes, er vi alltid mer sammen enn før.

Jeg savner mange av storbyens Tilbud. Men jeg har fått så mye annet. Jeg har god økonomi og er sjef for et kontor med entusiastiske ansatte fra nærområdet. Jeg har verdens vakreste hjem.

Jeg har til og med fått meg en hest på fôr, noe jeg har drømt om siden jeg var liten. Det var helt utenkelig før.

Sakte, men sikker blir jeg også kjent med nye mennesker, og noen av dem er blitt gode venner. Så for meg har denne flyttingen endt lykkelig.

Derfor skulle jeg ønske at flere kunne få oppdage at det absolutt finnes et godt liv også utenfor hovedstaden. Det har jeg funnet, og jeg angrer ingen ting. Tvert imot.