De blå sidene
Alle trodde jeg var en sterk alenemor, men det var langt fra sannheten
Jeg prøvde å takle vonde følelser, men det gikk fra vondt til verre.
Jeg går for å være en ressurssterk alenemor til tre barn. Barnas far er ute av bildet, noe både barna og jeg har godtatt.
Jeg har et fint hus, en nyere bil og en trygg og sikker jobb. Barna fungerer bra både hjemme og på skolen. Dette har nok mye med min målbevisste personlighet å gjøre.
Jeg gjennomfører alltid det jeg går inn for, selv om det kan koste både blod, svette og tårer. I tillegg er jeg perfeksjonist.
Jeg trives ikke med kaos rundt meg, så til tider har det føltes som om døgnet har altfor få timer.
Dette har nok bidratt til at jeg har kommet dit jeg er i dag, både på godt og vondt.
Det siste året har jeg kjent på den smertefulle siden ved disse egenskapene, de som danner bakgrunn for denne historien.
Da barna var yngre, følte jeg ofte på et konstant stress over alt som hele tiden skulle gjøres. Huset skulle vedlikeholdes og jeg skulle ha full kontroll på jobben, i tillegg til alt husarbeidet.
Selv om jeg var i aktivitet fra morgen til kveld, følte jeg ofte at det var ting jeg ikke fikk tid til. I perioder var jeg så sliten at jeg ble nøtt til å slakke ned på en del krav, noe som fikk meg til å føle meg både trist og mislykket.
Jeg skammet meg
Jeg skammet meg over det jeg ikke orket, og ofte fikk jeg dårlig matlyst.
For et års tid siden var jeg inne i en ekstra stressende periode på jobben. Samtidig slet jeg med å få ting unna på hjemmebane.
Det var da jeg oppdaget at det å kjenne på sultfølelsen, uten å ha lyst på mat, føltes tilfredsstillende. Tankene mine gikk tilbake til ungdomstiden da jeg hadde slitt med spisevegring.
Dette var imidlertid annerledes. Den gangen var det kropp og utseende som sto i fokus. Nå var jeg voksen og hadde kontroll, tenkte jeg.
Alle trenger mat for å fungere, jeg var voksen og fornuftig. At jeg lot sultfølelsen fungere som en pause innimellom alle krav, bekymret meg derfor ikke.
Jeg visste ikke på dette tidspunktet hvor feil jeg tok. På kort tid raste jeg ned i vekt – og jeg har aldri vært overvektig. For meg ble sultfølelsen en avhengighet.
Akkurat som folk bruker rusmidler til å ruse seg, brukte jeg sultfølelsen til å koble av følelsene mine.
Etter et normalt måltid kom alle følelser tilbake, og jeg lengtet tilbake til den apatiske tilstanden som sulten ga meg.
Det ble verre og verre å skulle spise normalt, for det var først når jeg satt der med en kropp som skrek etter mat, at jeg fikk den etterlengtede roen. Alt jeg tidligere strebet etter å ha kontroll over, føltes ikke lenger så viktig. Endelig senket jeg kravene til meg selv.
Husarbeidet gikk ikke mer enn akkurat rundt. Kjelleren burde vært ryddet, for ikke å snakke om boden. På jobben mistet jeg mer og mer oversikt over dagene.
Jeg gikk surr i barnas fritidsaktiviteter, noe jeg tidligere hadde hatt full kontroll over.
Alt dette plaget meg, og jeg døyvet det oftere og oftere ved ikke å spise, slik at jeg fremkalte sultfølelsen. Til slutt så jeg ikke annen råd enn å gå til legen og be om en kort sykmelding.
Heldigvis har jeg en klok lege, som fort forsto alvoret. Hun var rask til å antyde at jeg hadde en alvorlig spiseforstyrrelse. Selv mente jeg at det var en overdrivelse, at jeg kun trengte et par uker på å hente meg inn igjen.
Jeg tenkte at jeg under denne sykmeldingen skulle opprette et normalt spisemønster og innhente kontrollen. Dessverre fikk legen min rett, og planen min gikk absolutt ikke som jeg hadde håpet.
Les også (+): Døtrene mine sier de skammer seg, han er for ung
Sultfølelsen ble en rus
Etter bare to dager med et normalt spisemønster følte jeg meg svært utilpass. Jeg ble irritabel og kjente på et sterkt tap av kontroll.
Til tross for at jeg brukte dagene til å komme à jour med husarbeid, rutiner og jobb-e-poster, var ikke dette nok til å kjenne tilfredsstillelse. På samme måte som en alkoholiker savner rusen, savnet jeg sultfølelsen og likegyldigheten som fulgte med den.
Jeg klarte ikke å slå meg til ro uten sultfølelsen. Den var det eneste som ga meg en følelse av kontroll.
Den rasjonelle og fornuftige delen av meg fortalte meg at faste måltider var den eneste riktige løsningen, men uroen det ga meg, var altfor vond å bære.
Jeg skammet meg over at jeg ikke klarte å spise normalt, og jeg gjorde alt jeg kunne for at barna ikke skulle merke noe til spiseproblemene mine.
Dersom jeg kom opp i uventede situasjoner der det ble forventet at jeg spiste, trente jeg gjerne i tre timer for å få bort ubehaget etterpå.
Da jeg kom til legen to uker etter sykmeldingen, hadde jeg ikke blitt bedre. Jeg innså at mitt spiseproblem var større enn jeg først antok.
Jeg fungerte ikke lenger som en tilstedeværende mor. Det lille jeg hadde av energi gikk til å planlegge hvordan jeg skulle komme meg unna neste måltid. I tillegg hadde også en vanskelig barndom kommet sterkere til overflaten.
Nå har det gått et par måneder til, er jeg fremdeles sykmeldt. Jeg har kjempet for å komme meg tilbake til et normalt liv. Etter gjentatte nederlag har jeg nå, under påtrykk fra legen, takket ja til en innleggelse på en klinikk for kvinner med spisevegring.
Jeg blir fulgt opp med blodtrykks- og blodprøver av legen og har innsett at jeg trenger hjelp for å komme ut av dette. Men skammen over at jeg, en oppegående og tilsynelatende fornuftig trebarnsmor, har fått diagnosen anoreksi, kjenner jeg på hver dag.
Les også (+): Søsteren min var dønn ærlig med meg. Hun ga meg litt å tenke på
Jeg trenger hjelp
Bare tre av mine nærmeste venninner vet om problemene. En av dem er en godt voksen dame med mye livserfaring, som har en pedagogisk lederstilling.
Hun var mest opptatt av å formidle at det å ha tre barn er et stort ansvar. Jeg fikk inntrykk av at hun tenkte at spiseforstyrrelsen min var noe jeg kunne velge bort med fornuften.
Hverken familien eller andre enn mine nærmeste venninner kjenner til min anoreksi. De tror at kiloene har rast av som følge av at jeg er blitt utbrent.
Det føles vanskelig å snakke om dette, når jeg selv har problemer med å akseptere at følelsene er så sterke at fornuften taper.
Jeg skulle ønske at jeg bare kunne ta meg sammen og spise, og jeg har problemer med å akseptere at følelsene gjør dette umulig for meg.
Fordi jeg selv har problemer med å akseptere dette, har jeg lite tro på at andre vil forstå det. Dermed blir dette noe jeg skammer meg over og skjuler for omgivelsene.
Nå som jeg skal inn til behandling, vet jeg at jeg til en viss grad må være mer åpen rundt problemet mitt. Anoreksi er noe jeg har forbundet med tenåringsjenter, ikke damer på min alder.
Jeg burde være fornuftig nok til å vite at det å sulte seg er skadelig. For meg handler ikke dette om et ønske om å bli tynn. Jeg ser tvert imot at jeg så mye sunnere og bedre ut da jeg veide 15 kilo mer.
Mitt ønske er at ikke andre mennesker dømmer meg. For meg er skammen over denne sykdommen sterk nok, om ikke andre skal bidra til å gjøre den enda større.
Jeg vet så inderlig godt at det å ha ansvaret for tre flotte barn vil kreve mye av meg som mor i flere år fremover.
Det er vondt å vite at de også blir påvirket av dette, spesielt nå som jeg skal inn til behandling. Hadde det bare vært så enkelt som å ta meg sammen og spise, hadde jeg gjort det for lenge siden.
Jeg har alltid klart meg selv, og det er uvant å være i en rolle som en som trenger hjelp. Når det er andre som har trengt hjelp fra meg, har det føltes så mye lettere.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 08/07 2022, og sist oppdatert 02/11 2022.
