Alle syntes jeg var for streng mot sønnen min

Kjære Peder, sønnen min

For ett år siden tvang jeg deg til å flytte hjemmefra, selv om du bare var 18 år gammel. 

Du var ferdig med videregående skole og ønsket egentlig å ha et friår fra studier og forventninger, hvilket ville innebære at du kom til å bo hjemme. Jeg følte meg slem da jeg sa at det ikke kom på tale, men sto likevel på mitt.

Bak oss hadde vi tre år med mye irritasjon og krangling. Du snudde døgnet i perioder og satt oppe om nettene mens du spilte spill på datamaskinen. 

Hver morgen, praktisk talt, var det en kamp å få deg opp og av gårde til skolen. Iblant vant du den kampen og skulket. 

Det gjorde meg rasende at du var så stri, og vi kranglet og havnet i munnhuggeri hele tiden. «Kan du ikke la gutten være litt i fred», spurte faren din. Han var lei av alt bråket hjemme hos oss.

Da du fikk sertifikatet, både forventet du og gjorde krav på å bruke min bil som om det var din egen. «Alle andre får låne av sine foreldre », argumenterte du. Jeg var grei og lot deg bruke den, men når jeg hadde egne ærend, sa jeg at det ikke passet. 

«Du bare finner på noe for at jeg ikke skal få låne den», påsto du. 

Det var tungt å ha det sånn. Jeg ble sliten av å diskutere og rydde opp etter deg, og følte at det drev meg til vanvidd at du ikke sov om nettene. 

«Det er mitt liv, ikke bry deg. Jeg forstyrrer ikke dere», sa du. Men det hjalp ikke meg at du satt med øretelefoner på og vi ikke hørte lyd fra rommet ditt. Jeg visste tross alt hva du drev med.

Før du var ferdig med videregående skole, bestemte jeg meg for at du ikke skulle få fortsette å bo hjemme etter fullført artium. «Dra i militæret, studer, jobb eller reis av gårde. Her får du ikke bo», sa jeg strengt. 

Du sa at jeg ikke kunne være glad i deg, men jeg vil at du skal vite at det var i kjærlighet jeg sa disse ordene. 

Jeg hadde et håp om at du ville bli voksen og finne deg selv, om du måtte ut i verden og klare deg på egen hånd.

Alle rundt oss mente at jeg var urimelig streng, men jeg sto på mitt. «Jeg orker ikke flere krangler om bilen, og jeg klarer ikke å forholde meg til en som sover til langt på dag hver dag», sa jeg. 

Les også (+): Søsteren min sa det var min egen skyld at mannen min hadde gått så langt. Jeg kunne ikke tro det jeg hørte

Det var tomt uten deg

Du flyttet hjemmefra, og den som sto med klump i brystet og var redd hun hadde gjort en diger feil, var meg.

Det var tomt uten deg, og jeg savnet deg. Men så merket jeg at noe skjedde med stemmen din når vi snakket sammen på telefonen. 

Det var åpenbart at du trivdes med studiene, og du fikk deg en jobb ved siden av og tjente egne penger. Du vokste på å klare deg selv. Brått fremsto du ikke som en umoden gutt, men en ung mann.

Den reisen du har hatt det siste året har gjort mitt mammahjerte så utrolig godt, og jeg vet nå at det var riktig å presse deg ut hjemmefra. 

Når jeg nå skriver dette brevet, er det for å få formidlet hvor viktig det er å sende ungene ut av reiret.

Vi to nå er gode venner, slik vi var da du var yngre. Du ler og sier at du forstår at jeg ble sint på deg da du bodde hjemme. Nå vet jeg at unge mennesker skal ut i livet på egen hånd når det tærer på relasjonene innad i en familie. 

Å se sine kjære fra utsiden er sunt.

Når du er hjemme på ferier er ikke lenger min innsats en selvfølge. Nei, du takker meg for alt jeg gjør. Hvis du visste hvor glad du gjør meg når du sier at jeg lager verdens beste mat. «Mammaen min, du er best», sa du sist. Jeg trodde nesten ikke mine egne ører og følte meg komplett lykkelig.

Forleden snakket jeg med en venninne som har hatt sin sønn boende hjemme to år etter videregående skole. Hun var fortvilet og sa at hun ikke visste hva hun skulle gjøre, for han gjorde ingen ting utover å sitte foran datamaskinen og besøke venner.

«Du må behandle ham som en voksen. Send ham ut i livet, la ham klare seg selv», sa jeg. Når jeg ser deg, Peder, vet jeg at det er det eneste riktige.

Jeg er umåtelig stolt av deg.

Mammaen din