To norske spioner letter på sløret
Under Den kalde krigen ble vanlige norske sjøfolk rekruttert som agenter for norsk etterretning. Her letter to av dem på sløret.
Spionsiktede Frode Berg sitter bak lås og slå i Lefortovo-fengselet, FSBs beryktede «spionfengsel» i Moskva . Han hevder han var i Russland på oppdrag for den norske for E-tjenesten.
Det er i så fall ikke første gang vanlige norske borgere har drevet spionasje på si.
LENINGGRAD I 1970. Et følge med cruisebåtturister er på bussightseeing i byen da en av passasjerene sier at hun føler seg dårlig og vil tilbake til båten.
Mannen hennes forteller den russiske guiden at de kan veien. Begge får lov til å gå tilbake på egen hånd.
Det hele er et spill. Terje Sørensen er ingen vanlig turist. Han er egentlig styrmann på amerikabåten «Sagafjord». Det ingen vet, er at han i likhet med flere norske sivile sjøfolk er rekruttert av den norske etterretningstjenesten.
Hver gang skipet drar på sommercruise rundt i Baltikum, tar han bilder av russiske marinefartøyer, havneinstallasjoner og verft. Filmene han overlater til Forsvarets etterretningsstab, er så verdifulle at han blir bedt om å utføre et eget spionoppdrag: Dra som passasjer med et svensk cruiseskip og fotografere inn gjennom de åpne verftsportene langs Neva-elven, for å se hva sovjetrusserne har på beddingen.
Kona Emmy får også tilbud om å være med på cruiset, hun er det perfekte skalkeskjulet for fotograferingsoppdraget.
Nå vandrer de to hånd i hånd langs elven Neva. Hver gang de går forbi et marinefartøy, stopper Emmy opp og poserer. På bildene Terje tar med teleobjektivet, er hun bare en uskarp flekk i forgrunnen mens han fokuserer på detaljer på krigsskipene.
«Delfinus»
Jernteppet som gjorde Sovjetstatene ugjennomtrengelige, var bare nesten helt tett. Vanlige turister kunne få besøksvisum til Sovjetunionen, men måtte reise i grupper som ble godt passet på hele tiden.
Norske handelsskip, derimot, var en god etterretningsplattform når de seilte til og fra de russiske havnene. Her kunne man ved hjelp av kamera med lange telelinser relativt uforstyrret ta nærbilder av russiske marinefartøy og forsvarsinstallasjoner.
Under kodenavnet «Delfinus» hadde utvalgte medlemmer av mannskapet på norske handelsfartøy helt siden 1950-tallet systematisk samlet inn observasjoner. Selv etter at spionsatellittene gjorde sitt inntog tidlig på 1960-tallet, økte verdien av detaljrike bilder tatt fra norske handelsfartøy.
Hemmelig adresse
Terje Sørensen og styrmannskollegaen Jean Sissener var blitt kontaktet av norsk etterretning to år tidligere.
Under en vakt på brua hadde Sissener observert en sovjetisk ubåt med en uvanlig kuppelfasong på skroget. Da han nevnte observasjonen i offisersmessa, hadde sannsynligvis telegrafisten med tilknytning til etterretningstjenesten snappet opp samtalen.
Tilbake i Oslo ble han kontaktet av en mann i sivil som ikke presenterte seg.
– Han visste tydeligvis at jeg var 22 år og ventet på innkalling til førstegangstjeneste. Tilbudet han kom med, var for godt til å takke nei: Fritak fra militærtjeneste og god betaling per oppdrag, forteller Sissener.
Han husker også at møtet og de senere debriefingene foregikk i ren agentstil.
– E-staben hadde kontorer ved Grønlands torg, og var faktisk naboer til Norges Kommunistiske Parti, humrer han.
Noe dørskilt fantes ikke. Først måtte man gå inn i en teppeforretning. Innerst i butikklokalet var en anonym dør hvor man måtte bruke et bankesignal før man ble sluppet inn i trappeoppgangen som førte opp til de anonyme kontorene.
– Betalingen var god, og jeg tenkte ikke så mye på konsekvensene den gangen, innrømmer han.
Opplæring i bruk av kamera med 1000 mm telelinse ble gitt i Horten før han reiste ut som styrmann etterretningsagent. Kameraet gjemte han innerst i kottet på lugaren. De eksponerte filmene ble oppbevart i et tomt brannslukningsapparat på gangen, mens de fortsatt var i sovjetiske farvann.
Hver måned fikk hans kone Elisabeth overrakt en brun konvolutt med skattefrie kontanter på døren hjemme. Ingen avsender, ingen kvittering.
Sivilt spionskip
Sagafjord var en diskret plattform å fotografere fra. Når skipet gikk på sommercruise i Østersjøen, passerte det store skipet marineverftene på øya Kronstadt ved innseilingen til Leningrad. I havna hadde man utsikt til verftet som bygget nye kryssere.
– Et plankegjerde rundt verftet gjorde det umulig å kikke inn fra bakkenivå. Men radarmasta på Sagafjord var hul og hadde stige på innsiden. Gjennom luka på toppen kunne jeg ta nærbilder av verftet på en kilometers avstand. Gjennom telelinsen virket marinefartøyet så nær at jeg nesten fryktet at arbeiderne skulle kunne se meg, forteller Jean Sissener.
Han legger til at bildene helst skulle tas fra litt forskjellige vinkler, da kunne man senere få en tredimensjonal effekt av dem.
Terje Sørensen utviklet også en snedig metode. Han var hobbytryllekunstner, og laget et opplegg der han festet et Minox miniatyrkamera til armen med strikk. På den måten kunne han ta bilder diskret og få kameraet til å forsvinne sporløst hvis han ble observert.
Sissener husker godt hvordan de to lot som om de var turister og tok hydrofoilbåten ut til Peterhof-palasset. De passerte flere marineverft på veien.
– Turen var vellykket, og vi fikk tatt flere nærbilder fra observasjonskuppelen mens vi nonchalant lente armen mot vinduet, forteller Sissener.
Han fortsatte virksomheten til han anså seg ferdig etter to år, samme tidsrommet som førstegangstjenesten ville tatt. Underveis ble han bedt om å mønstre på andre skip som gikk i Østersjøen.
Senere ble han styrmann på det første rene norske etterretningsskipet Marjata, som var en ombygd hvalbåt. I vernepliktsboken sto det bare at han hadde tjenestegjort på Kongeskipet Norge.
Senere flyttet han til USA, hvor han startet firmaet Nordic American Shipping. I dag er han pensjonist i Houston.
Arrestert
For Sørensen fikk etterretningskarrieren en brå slutt. Mens han fotograferte Emmy langs kaipromenaden, ble han stadig mer ivrig. Vesken hennes og lommene hans inneholdt tre eksponerte filmruller da en russisk politimann kom bort til dem.
Det hjalp ikke å spille dumme turister. De ble arrestert og tatt med til nærmeste politistasjon. Sørensen innrømmer at han hadde vært for naiv til å tenke på konsekvensene. Nå kjente de begge den iskalde frykten bre seg i kroppen.
– Vi ble sittende flere timer i et forhørsrom mens politifolkene ringte og gestikulerte. Fra bakgården hørte vi skrik og gråt, forteller han.
I et forsøk på å kvitte seg med filmene ba han om å gå på toalettet. Men selv der fikk han ikke være alene. Nå begynte han å se for seg en lang reise til Sibir.
– Redningen vår ble at vi var blitt anholdt ved en lokal politistasjon, der de ikke mistenkte oss for organisert spionasje. Var vi blitt tatt av de «riktige» folkene, hadde vi vært ferdige under avhøret, sier Sørensen.
Han sier at politiet ikke ransaket dem og fant ikke de to eksponerte filmene han hadde i lomma. Var de blitt funnet og fremkalt ville de ligget tynt an. Filmen i kameraet ble tatt ut og ødelagt av politiet som dermed ikke hadde bevismateriale.
Etter fire timer fikk de gå, en film fattigere. De siste to rev han i fillebiter og skylte ned i toalettet da de kom tilbake til skipet. Han var fortsatt redd for at russerne kunne ombestemme seg og foreta ransaking. Samme kveld forlot det sovjetisk farvann og Sørensen pustet dypt ut. Det ble hans siste oppdrag.
Sørensen endte senere opp som kaptein blant annet på Sagafjord og som ledende havneinspektør i Oslo Havn. Sørensen er i dag pesjonert. 72-åringen bor i Drøbak.
– Jeg følte at jeg gjorde en jobb for Norge og Nato. Men det var godt å sette sluttstrek, innrømmer han.
BLI ABONNENT:Artikkelen er publisert i samarbeid med Vi Menn. Klikk her for å abonnere eller les alt ukebladet har utgitt på vimennpluss.no.