Tidenes 7 mest oppskrytte album

Denne listen er skrevet med utgangspunkt i album som det er opplest og vedtatt er klassikere, men som - etter denne skribentens mening - ikke burde være det.

Rett skal også være rett. Denne listens tilblivelse er inspirert av en liste utklekket hos itromsø.

1. Bob Dylan - Planet Waves

Skal det først bannes i kirken er det greit å banne høyt i den største katedralen som finnes. Dylan er en av tidenes beste tekstforfattere, og skriver gode låter. Coverversjonene av Dylan er ofte særdeles gode.

På dette albumet er det en (1) strålende låt - Forever Young, i to versjoner til og med. Likevel, som med ganske mange Dylan-album er det bedre låter enn framførelse, innpakning og albumfølelse. Selv klassikeren Blonde on Blonde lider av samme sykdom, flere gode låter og en del du glemmer fortere enn du har hørt dem. Som en vis mann en gang sa: Dylan skriver bedre låter enn han framfører dem.

Dette er ett av flere eksempler på at Dylan er god på samlealbum, best i coverversjon. For på hele album virker det ofte som en kokk som kommer innom for å levere kjøttet, men driter i salaten og tilbehøret og forrett. Noen ganger husker han desserten.

Planet Waves er like ufokusert som skissen av en tegning på front, som et slags jada, jeg var i studio - men jeg brøy meg ikke.

2. Rolling Stones - Exile on Main Street

Her kunne det vært nok å sitert Mick Jagger (It's overrated, to be honest). Nå vil jeg hevde at det kan gjelde hele gruppa, med ett strålende unntak som har sympati for en viss faen.

Verst er det her, i hvert fall om du måler det opp mot hvor genierklært dette albumet blir av blodfansen.

I et lapskaus-virrvarr av konsepter som etter sigende skal være så bra som den kan bli rockmessig får du blåsere som hadde elsket å kompe Rune Rudberg, vokal som drukner i halvkveda riff og 17 låter du kan glemme fortere enn du kan søke om eksil i Russland.

3. Muse - Black Holes and Revelations

Personlig har jeg aldri helt brukt Muse som deltager på spillelister, selv om flere av låtene er helt greie.  Jeg har heller ingen personlig allergi mot ekstrem pompøsitet, men når musikk blir kjedelig er det egentlig ingen vits i å høre på det lenger.

Her høres Muse ut som et band som prøver å etterligne Muse, men ikke helt klarer det. Det er lite innhold, mye innpakning og veldig lite musikk på dette albumet. Pompøsitet uten innhold, låter uten sjel og gjesp høyere enn under isbreen - minutt for minutt.

4. Kanye West - My Beautiful Dark Twisted Fantasy

Når egoet blir større enn musikken så er det lett for et album å spore av fortere enn du kan konsumere en wiener for en tier.

Her er alt blandet sammen i et miksmasterkaos av halvkvedete konsepter, idéer og gjestartister. Fullstendig umulig å høre frivillig på fra begynnelse til slutt, men visstnok genialt.

5. Strokes - Is This it

Sjeldent har jeg følt at en albumtittel oppsummerer bedre mine egne tanker om albumet enn dette. Debutalbumet til the Strokes ble hypet herfra til månen, og har i etterkant blitt kåret av flere folk med peiling til ett av tidenes album.

Det er sikkert meg det er noe skikkelig feil med, men jeg har alltid hevdet det er en fordel at en vokalist kan synge og at låter har et eller annet som ligner på en kul komposisjon eller melodi.

Det verste er at musikkform, sjanger og det meste annet burde vært innertier. Likevel er dette for meg en av de mest hypede skivebommene som finnes.

6. Beach Boys - Pet Sounds

Beach Boys var kule når de laget musikk du har lyst til at skal være den virkelige refleksjonen av livet. Enkelt, greit og morsomt. Så tok de litt mye dop og laget det som visstnok er en klassiker.

Så lenge popmakerne var ved sin geit fungerte det fint, men at det er noe mer? Nei. For å sitere inspirasjonen til denne saken: Platas drøye halvtime føles dessuten som ni skuddår. På ei spikermatte. I et badekar fylt med lunken rekesalat.

7. Metallica - Metallica

Dette albumet elsket jeg. Virkelig. Det ble spilt på hver eneste fest, gjerne med en gjeng som stod rundt og hoppet til Don't tread on Me.

Så ble jeg litt eldre, og dette er (bortsett fra avsporingene på Load og Reload) det Metallica-albumet jeg hører minst på.

Helt greie singler, men er det virkelig det vi vil ha fra Metallica? I retrospekt er dette litt som om Stargate fikk ansvaret for å pusse opp Mayhems back-katalog. Det er popmetal.

Uenig? Selvfølgelig er du uenig. Musikk er en av de få tingene som kan diskuteres med usakligheter - kjør på!