«thalassa»-tragedien
Bare Arnhild (10) lå levende igjen på stranden
«Kom dere opp! Hold dere fast!» Fortsatt er det som om Arnhild Utheim kan høre farens stemme, slik den en siste gang lød gjennom den beksvarte natten.
Natten som skal forandre alt er den første natten i et nytt år. 1948 har akkurat blitt 1949. På havet utenfor kysten av Galicias, nordvest i Spania, kaster det nye året seg grådig over yachten «Thalassa».
Skipet med 15 nordmenn om bord hadde lagt ut fra Vigo med kurs for Kanariøyene noen timer tidligere, men ble møtt av et uvær som tvang det til å snu, på jakt etter nødhavn.
I en akterlugar ligger tiårige Arnhild Karlsen og kjenner hvordan sjøen fillerister både skute og kropp. Det er langt over midnatt, men umulig å sove.
Jammen er det langt til Galapagos, tenker Arnhild. Hele turen fra Stavanger hadde vært slik, føles det som. Uvær og sjøsyke og et rullende skip. I Biscaya var de blitt slengt veggimellom der nede i kabinen hun deler med moren Svanhild, lillebroren Erling og Skjalg, ertekroken på 14.
Nå blir de igjen kastet fra side til side mens skipet prøver å finne den trange skipsleden inn Vigobukta i mørket.
Det finnes bare ett skjær utenfor fyret på Cabo Silleiro.
– Jeg husker godt braket, sier Arnhild Utheim (80) i dag.
Feid på sjøen
Først kom braket, så knasingen, det fossende vannet og ropene. Faren Arnes nordnorske stemme, kraftfull for å overdøve den buldrende sjøen og vinden.
– Han brølte at vi måtte komme oss ut. Vi klatret opp leideren mens vannet strømmet gjennom døra, husker Arnhild.
De kom seg ut på dekk. Skipet hadde delt seg i to. Bare akterdelen hang igjen og gnisset mot skjæret – som ble angrepet av den ene stormbølgen etter den andre. Foreldrene grep tak i et par redningsvester og strevde med kalde fingre for å få dem på de to yngste barna.
– Jeg tror ikke jeg rakk å ta inn så mye. Alt var kaos. Jeg hadde bare en tynn trøye på meg, det var kaldt og havet slo inn over oss. Jeg var bare ti år. Jeg må jo ha vært livredd, sier Arnhild.
Moren strammet vesten hennes.
– Hold deg fast! ropte faren.
Men den neste voldsomme bølgen kom for fort. Arnhild hadde ingenting å holde seg fast i. Tiåringen ble feid på sjøen og kastet mot klippene. Alt ble svart. Rundt henne kjempet familien, mannskapet og de andre passasjerene mot vannmassene.
Ingen av de 14 klarte seg.
Da nyttårsdagen grydde, lå bare Arnhild levende på stranden. Havet hadde tatt alle de andre. Bare fem av de omkomne ble senere funnet, deriblant moren Svanhild og lillebroren Erling.
De omkomne
De 14 som mistet livet da Thalassa gikk ned i Vigobukta natten til 1. januar 1949:
- Kaptein Carsten Willumsen, Stavanger
- Førstemaskinist Ansgar Breivig, Oslo
- Annenmaskinist Johan Stene, Trondheim
- Matros Bernhard Jacobsen, Tromsø
- Elektriker Torstein Kvarekval, Dale i Bruvik
- Kokk Hans Hansen, Skien
- Sjømann Daniel Liadal, Øystese
- Investor Arne Karlsen, Kiby/Asker, hans kone Svanhild og sønnene Skjalg og Erling.
- Investor Lars Karterud, Blaker/Stavanger
- Investor Kristian Stampa, Santa Cruz, Galapagos
- Sekretær og lærerinne Hedvig Søberg Olsen, Oslo
Kilde: "Drømmen om Galapagos" av Stein G. Hoff.
Drømmen om Galapagos
Tiåringen fra den gangen er 80 nå. Det er over 25.000 dager siden "Thalassa" gikk ned utenfor spanskekysten. Ikke én av dem har passert uten at Arnhild Karlsen, gift Utheim, har tenkt på dem hun mistet.
– Det er like vondt hver gang. Så er du advart, sier Arnhild og viser vei inn i huset på Rykkinn i Bærum.
På kjøkkenbordet står esken hennes. Galapagosesken, full av brev og bilder og utklipp fra ukeblader og aviser. Esken er et vitnesbyrd om en helt spesiell skjebne.
– Nå skal vi se hva vi finner. Du, jeg er glad i å prate. Så er du advart om det også.
Les også: (+) Gudmund (17) og de andre desperate kameratene trakk lodd om hvem som skulle bli spist
I dag kan ikke Arnhild helt forstå hvordan den alltid stødige moren lot faren iverksette sin ville idé om å flytte til Galapagos med hele familien.
– Far var en ståltrådmann. En sånn som kunne fikse alt med en ståltråd. Hvis bilen stoppet, så var det bare frem med ståltråden. En altmuligmann, initiativrik og litt rotløs. Men å ta med tre unger til en øy uten ferskvann! sier Arnhild.
Vi Menn skrev høsten 2017 om den mislykkede norske koloniseringen av Galapagos på 1920-tallet. Fire skip dro av gårde, men nesten alle av de rundt 200 pionerene ga opp raskt fordi de ikke fant noe å leve av.
Én av de få som var sta nok til å bli værende, var Kristian Stampa fra Hedrum i Vestfold. Han klarte seg på fiske og båttransport, og etter syv år sendte han bud på forloveden og stiftet familie.
Under krigen solgte han fisk til den amerikanske militærbasen på Galapagos. I 1948 var han blitt såpass velstående at han tok seg råd til å besøke gamlelandet på ferie, og de norske avisene viet god spalteplass til den eneste suksessrike kolonistens hjemkomst.
Én dag den sommeren støtte Stampa på Arne Karlsen, Arnhilds far. Han hadde lest avisene. Og han hadde penger å investere, ettersom familien Karlsen hadde solgt gården sin ved Østensjøvannet og flyttet til Asker.
Sammen med Lars Karterud, som også hadde vært med på den første galapagosekspedisjonen 20 år tidligere, dannet de selskapet "Stillehavsfangst", og planla driften av en hermetikkfabrikk på øyene som hadde vist seg så nådeløse mot så mange andre nordmenn.
– Jeg husker ikke så mye av hva de fortalte oss barna. Det var et stort, spennende eventyr. Jeg sluttet på folkeskolen, og vi skulle ha med egen frøken, sier Arnhild Utheim.
Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse
Liten båt på stort hav
En høstdag tok familien på fem avskjed med slekta på Asker jernbanestasjon og dro til Stavanger. Der ventet deres nye midlertidige hjem. Motorkrysseren "Thalassa", som skulle ta ekspedisjonsmedlemmene de tusen milene til Galápagosøyene utenfor kysten av Sør-Amerika.
Det var opprinnelig en lystyacht bygget i Canada, men under krigen hadde skipet blitt brukt av den amerikanske marinen.
Der det lå til kai i Stavanger høsten 1948, var det bare måtelig i stand. Ekspedisjonen fant ingen som var villige til å forsikre skipet og lasten, og skipskontrollen var på ingen måte overbevist om at skipet var sjødyktig.
Men så lenge Arne Karlsen hadde en ståltråd i nærheten, kunne han fikse alt.
Les også: (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid
Trøblete start
Etter enkelte reparasjoner og flere uker forsinket forlot "Thalassa" Stavanger i slutten av november – bare for å vende tilbake noen timer senere, fordi en lensepumpe slo seg vrang.
Det samme gjorde fru Stampa, som hadde fått nok av "Thalassa", og gikk i land med de to barna som skulle være med tilbake til Galapagos. De ville krysse Atlanterhavet på annet vis, med et større skip og heller vente på Kristian i Karibien. Lite ante de hvor avgjørende den beslutningen skulle vise seg å bli.
Det var derfor 15 personer om bord på Thalassa og ikke 18 da skipet endelig la ut fra Norge en uke før jul. Stavanger Aftenblad fortalte om god stemning blant de reisende, selv om oppholdet i byen hadde blitt langt.
«Ingen henger med nebbet. Skodda i Duseviga er nok glemt når de sitter under palmene», skrev avisen.
Arnhilds storebror Skjalg fikk siste ord i reportasjen:
– Bare gå her og frys dere, jeg skal kose meg i Sydens sol og sommer.
Et dårlig tegn
Arnhild husker sjøsyken og hvordan alle ble kastet rundt på ferden over Biscayabukta, men vi må lese brevet som kokken Hans Hansen sendte da "Thalassa" kom til Vigo for å skjønne hvor ille ute de hadde vært allerede da.
Skipet fikk motorstans og "drev hurtig mot brottene ved Kanaløyene. Jeg vil nødig ha de minuttene igjen", skrev Hansen.
Han kom også med et altfor treffsikkert varsel om hva som var i vente: "Det er for store hav for denne båten".
– Vi feiret julaften ved kaia i Vigo. Det var den beste vi hadde opplevd. Vi satt på dekket bakerst, under åpen himmel. Båten var lav, så folk kunne se rett ned i den. Det var gaver og mat og trekkspill. Og appelsiner! Vi kunne spise så mange appelsiner vi ville, sier Arnhild Utheim.
Julaften var den beste. Nyttårsaften ble den verste.
– I dag husker jeg ingen detaljer. Bare at alt ble svart da jeg havnet i vannet. Svømming nyttet ikke, jeg var mer under enn over vann.
Arnhild kan ikke si noe sikkert. Kanskje var det slik det sto i de første avisartiklene om tragedien, at en av de voksne hadde vært der sammen med henne og hjulpet henne til å holde seg flytende. Forslått, fortumlet og frossen kom hun til seg selv på stranden nedenfor fyret på Cabo Silleiro. Hun så ingen andre.
Les også: (+) Det norskeide gigantskipet forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
Mirakeljenta
– Jeg begynte å gå, men kom ikke så langt før jeg så to soldater som kom meg i møte. Det var en liten vakthytte der, jeg har siden fått vite at det lå et kystartilleri oppe på høyden. De tok seg av meg. Det jeg husker best derfra er at jeg blødde så fælt at jeg ikke kunne skrive navnet mitt på arket de ga meg, sier Arnhild Utheim.
Den verste skaden var ei dyp flenge i den ene leggen, nesten inn til beinet. Den ble tettet med ei klype. Men tross alt var hun ganske hel, utvendig.
– Dagene etterpå, alt gikk så fort. Jeg bodde hos en spansk familie, så en dansk, sier Arnhild.
Hun ble i Vigo en ukes tid, og så sendt med tog til Madrid. Først der ble hun møtt av norske representanter. Det var en annen tid. Uten krisehjelp og støttegrupper. Hun hadde bare en porselensdukke hun holdt så hardt hun kunne. Hele veien hjem.
– Den dukken ..., sier Arnhild.
Les også: (+) Skipene overraskes av en fryktinngytende drapsmaskin. Da tar den norske kapteinen en nærmest ufattelig avgjørelse
– Jeg ble nesten stum
Den dukken bringer samtalen inn på den gode siden av tragedien. Menneskene hun har møtt, varmen hun har følt. I Baiona, den lille byen som ligger nærmest Cabo Silleiro, er Arnhild en æresgjest. Historien om den lille jenta som mirakuløst overlevde, det er som om katolikkene fant noe nesten helgenaktig i den.
Lokalbefolkningen trykket henne til sitt bryst og har aldri sluppet taket.
– Det er nesten ikke til å tro. Jeg har vært tilbake i Baiona mange ganger de siste årene, og det kommer folk og tar på meg! En dag fikk jeg en melding på Facebook fra en ung dame som lurte på om jeg var den Arnhild som moren hennes var oppkalt etter! Moren ble født like etter forliset og ble døpt Arnilda. Ikke akkurat et vanlig spansk navn, tror jeg, sier Arnhild Utheim.
Da hun var i Baiona i august 2017, møtte hun Arnilda.
– Hun spurte om jeg husker noe spesielt jeg fikk da jeg var der i 1949. Ja, sa jeg, jeg husker veldig godt en dukke som jeg fikk, og bar på armen hele veien hjem til Norge igjen. Da sier Arnilda at hun er blitt kontaktet av en 90 år gammel dame som forteller at hun ga meg en dukke den gangen for 70 år siden, og at hun har hatt meg i tankene siden. Jeg ble nesten stum. Neste gang jeg skal dit skal jeg oppsøke henne og takke for gaven jeg aldri har glemt.
Det er blitt flere rørende møter.
– Jeg møtte en dame som fortalte meg at moren hennes i alle år hadde stelt gravstedet for dem som ble funnet etter forliset, men at nå hadde hun selv overtatt. Stelt graven der mamma hviler ... hva skal man si til sånt, da, spør Arnhild.
Selv var hun blitt voksen før hun fikk vite at det finnes en grav å gå til i Baiona. Hun vet ikke hvorfor slektningene som tok seg av henne, aldri sa noe. Årene etter at hun vendte alene tilbake, var ikke så enkle.
– Vi snakker ikke om dét, sier Arnhild.
Bildet på bunnen
På veggene i hjemmet på Rykkinn har bildene av foreldrene og brødrene hun mistet, alltid hatt sin naturlige plass. Bildene fra hennes eget ekteskap med Gunnar, og en datter og barnebarn hun snakker stolt om, forteller at Arnhild fant sin vei i livet til tross for tragedien hun måtte leve med.
Vi har pratet oss til bunns i esken. Vi har lest "Vinn en drøm"-reportasjen i Norsk Ukeblad fra den gangen hun endelig kom til Galapagos, i 1976, og det siste postkortet faren Arne sendte hjem til Norge, etter julefeiringen i Vigo i 1948. Han likte også appelsinene.
– Se! roper Arnhild og vifter med et lite, gulnet avisutklipp.
Langt der nede i esken har hun funnet beviset. Et bilde hun for lengst har glemt, men ofte har tenkt på. Det er fra en av lokalavisene i Vigo, tatt noen dager ut på nyåret 1949. Innbyggerne, som aldri skal glemme henne, tar farvel med ei ti år gammel mirakeljente som skal ta toget inn til Madrid. Arnhild smiler forsiktig til fotografen.
I armene holder hun en porselensdukke så hardt hun bare kan.
Les også: Kapteinen på D/S Norge trodde passasjerene ville se den sagnomsuste øya– det endte med katastrofe
Den andre tragedien
Julaften 1929 gikk lasteskipet «Aslaug» fra Haugesund ned i det samme farvannet som «Thalassa» 19 år senere.
Dampskipet var på vei til Vigo fra Island med torsk da det gikk på et skjær utenfor Baiona. Alle 15 om bord mistet livet.
Ofrene fra de to tragediene deler gravsted og minnesmerke i Baiona.
Denne saken ble første gang publisert 07/10 2018, og sist oppdatert 14/10 2021.
