Tente på Tokyo fra lav høyde

Det siste året av andre verdenskrig hadde Yoshiharu Matsue oppgaven med å sitte på taket av en skolebygning i Tokyo og trykke på flyalarmen hvis han fikk øye på fiendtlige fly. Tokyo var kommet innenfor de amerikanske bombeflyenes rekkevidde i november 1944, men de bombet fra så stor høyde at jet-
strømmene, som alltid var kraftige i området, spredte bombene på vei ned og gjorde dem lite treffsikre.

I kveldingen 9. mars 1945 hørte Matsue på propaganda-
radioen som lovet å utslette alle allierte flystyrker som måtte true Japan, før han pakket sammen og gikk ned for å spise middag med familien. Det blåste en kald storm fra nord, det var mørkt, og alt tydet på at B-29 bombeflyene som vanlig ikke ville komme om natten.

Kveldsidyllen skulle vare til midnatt.

Bombene åpnet seg

Matsue skvatt da han for første gang hørte brølet av et tungt firemotors bombefly rett over hustakene. Så ett til, og enda ett i begynnelsen av en endeløs rekke.

Han løp tilbake til observasjonsposten og trykket på alarmknappen. Men det var ingenting hverken han eller noen andre kunne gjøre for å forhindre katastrofen. Fjetret så han hvordan hele storbyen begynte å ta fyr.

Den tunge bombelasten på 5–6 tonn som ble sluppet fra hver B-29, besto ikke av konvensjonelle sprengbomber. Når bombene falt, åpnet de seg i luften og frigjorde en klase med 38 mindre bomber fylt med bensin i geléform, bedre kjent som napalm.

Når de i tusentall traff hustak, trebygninger og mennesker, kom det ikke dramatiske eksplosjoner. En fresende lyd fulgte strålene av den klebrige, brennende massen som ble spredt utover og viste seg umulig å slukke.

Det hjalp ikke at sivilbefolkningen var blitt drillet til å forsøke å bekjempe branner fra luftangrep istedenfor å flykte. Fra utsiktspunktet sitt så Matsuo skrekkslagen hvordan ilden regnet fra himmelen, omringet og omsluttet menneskene som prøvde å bekjempe den. Han innså at eneste mulighet for redning ikke var tilfluktsrommene, men å komme seg lengst mulig vekk fra flammehavet. Det ble redningen, så vidt.

Frykt

Besetningene på de 325 B-29 Superfortress langdistanse-bombeflyene, som hadde tatt av fra basene på øygruppen Marianene og Okinawa tidligere på kvelden, kjempet mot frykten hele den 2500 kilometer lange veien mot Tokyo.

De hadde knapt trodd sine egne ører på brifingen før toktet. For å kunne ta med nok bensin og bomber, skulle alle maskinkanonene unntatt haleskytterens fjernes for å spare vekt. Istedenfor tryggheten med å fly i forsvarsformasjon, skulle flyene angripe hver for seg for å spare ytterligere drivstoff.

Men det som skremte aller mest var at sjefen, general Curtis LeMay, hadde pønsket ut en radikal angrepstaktikk: Istedenfor den upresise høydebombingen, skulle flyene angripe på høyder fra kun 1500 til 2000 meter. Slik skulle flybesetningene være utenfor rekkevidden til det lette luftvernskytset og samtidig for nært til at de store kanonene ville være særlig treffsikre.

Kopier av japanske byer

Forgjengeren til LeMay hadde nettopp fått sparken for manglende resultater fra den ineffektive presisjonsbombingen mot militære og industrielle mål. På eget initiativ endret LeMay taktikken til massebombing av japanske byer for å tvinge fienden til kapitulasjon.

I Nevadaørkenen hjemme i USA hadde Hærens luftforsvar bygget mindre kopier av typiske tyske og japanske byer for å bombe seg frem til den beste taktikken. Høsten 1944 hadde Dresden blitt slukt av flammer i et nattangrep med spreng- og brannbomber.

Tettbebygde japanske byer med hus hovedsakelig av bambus og tre skulle vise seg å være optimalt sårbare for rene brannbombeangrep.

Fikk fly uforstyrret

General LeMay var villig til å tøye strikken langt. Han regnet med at nattangrep og dårlig japansk forsvarstaktikk ville minimere amerikanske tap. Samtidig sørget han for ikke å orientere forsvarsstaben om angrepet på Tokyo før 8. mars, dagen før raidet. Han hadde valgt en dag han visste at sjefen for US Army Air Force ikke var inne på kontoret, for han ville bære ansvaret alene. Ikke fordi han syntes synd på Japans sivilbefolkning, men fordi han visste at det var en mulighet for at 70 prosent av flyene ikke ville overleve toktet.

De første stifinnerflyene i angrepsbølgen var overrasket over å komme frem til en opplyst by rett etter midnatt. Så langt hadde toktet vært en suksess. Det japanske luftforsvaret hadde kun observert noen enkelte fly utenfor kysten, og forsto ikke at en hel armada var på vei. Helt uforstyrret fikk stifinnerne fly inn over byen fra hver sin vinkel. Ved hjelp av brannbomber, laget de en brennende X som svermen av bombefly kunne rette inn siktene etter.

Ildstorm

Området som var valgt var arbeiderklassedistriktet Shitamachi, et av verdens mest tettbygde med en drøy million innbyggere.

Godt hjulpet av den sterke vinden, spredte brannene seg raskt til de vokste sammen til en sammenhengende altoppslukende ildmørje.

Flyene som spredte bombelasten over et stadig videre område, fikk etter hvert problemer. De kraftige luftstrømmene kastet flyene til værs og hev enkelte nesten over i ryggstilling. Allikevel skulle de aller fleste klare seg. 279 fly fant frem til målet. I alt 14 fly av de 329 som hadde startet, gikk tapt.

Da de siste flyene avsluttet angrepet etter tre timer, måtte flybesetningene ta på seg surstoffmaskene for å beskytte seg mot lukten av brent kjøtt som spredte seg helt opp i flyene.

Støvlene brant

Nede på bakken hersket helvete på jord. Nå var flammene blitt til tornadoer som slukte bydeler én for én. Heten var så intens at glasset i vinduene smeltet på avstand mens vannet kokte i enkelte av kanalene. Selv tilfluktsrommene ble dødsfeller hvor folk ble kvalt når ilden fortærte alt oksygenet.

Etter krigen beskrev Aiko Matani hvordan hun hadde opplevd natten på flukt fra flammene sammen med foreldrene og de to søstrene. Mens de løp, ble hun først forskrekket av størrelsen på bombeflyene på nært hold. Så kjente hun en intens varme rundt livet. Da hun så ned, så hun at støvlene til lillesøsteren hun bar på ryggen hadde tatt fyr.

Snarrådig fikk hun satt ned søsteren og dratt av støvlene mens foreldrene forsvant videre i røyken. Hun klarte å ta dem igjen da de nådde skolen som var en murbygning i bruk som tilfluktsrom.

Auditoriet var allerede stappfullt. Snart ble dørene stengt, og ingen flere fikk komme inn av frykt for å slippe inn flammene. Nesten hysterisk av frykt kunne hun gjennom vinduene se menneskene utenfor i gnistregnet før det flammet opp inne i selve bygningen. Også den var blitt truffet av brannbomber.

På nytt måtte de flykte, men denne gangen var det fra ett flammehav til et annet. Hun løp bak faren som sa de skulle prøve å komme seg til et åpent parkområde. I panikken registrerte hun en kvinne med brennende hår som vred seg på bakken mens en mann forsøkte å rive av seg de brennende klærne sine mens han løp.

Da de nådde den nærmeste broen over elven, innså de at flammene var for intense til at familien kunne nå parken. Redningen ble å søke en viss beskyttelse under selve broen.

Rasisme

Bombeangrepet denne natten med kodenavn «Meetinghouse» skulle bli det dødeligste i verdenshistorien. Anslagsvis 100 000 omkom. Det overgår selv atombombeangrepene på Hiroshima og Nagasaki. Rundt én million ble hjemløse.

Angrepet på Tokyo ble ansett som så vellykket at i alt 67 japanske byer ble brannbombet, mange opptil flere ganger. I alt 500 000 mennesker omkom, de aller fleste sivile med overvekt av kvinner og barn.

Men det overordnede målet, å bombe Japan til overgivelse, ble ikke oppnådd.

– Mye taler for at det ble tvert om. At hatet mot angriperne økte krigsmoralen i befolkningen, sier Bjørn Berge, forfatter av den nylig utkomne boken «Luftens tyranner» om bombeflyets historie.

Kynismen som lå bak masseutryddelsen av fienden mener han for en stor del skyldtes det rasistiske aspektet av Stillehavskrigen, der både japanere og allierte så på hverandre som mindreverdige umennesker.

– Distanse til fienden gjorde dreping enklere, sier han.

Det skulle gå ytterligere et halvt år og to atombomber til før Japan kapitulerte. Den nådeløse bombingen skulle til slutt virke etter hensikten.

Bombegeneralen

Oppfinneren av utslettelsesbombingen foreslo både å starte tredje verdenskrig og å bli USAs visepresident.

Man kan si hva man vil om general Curtis LeMay. Men han var i hvert fall tøff og brutal. Da han tiltrådte som sjef for en bombegruppe under andre verdenskrig, mistenkte han at det var feighet som fikk flygerne til å skylde på vær- og motortrøbbel for å avbryte bombetoktene.

– Jeg kommer selv til å sitte i lederflyet på hvert eneste tokt. Alle fly som tar av, skal fly over målet. Hvis ikke blir besetningen stilt for krigsrett, erklærte han.

Over natten falt kanselleringsraten merkbart.

Han hadde også for vane å tenne en sigar i cockpiten selv om bensinlukten hang tung. Da den ferske andrepiloten ba ham slukke den, svarte han «hvorfor?»

– Fordi flyet kan ta fyr, stotret piloten.

– Det tør det ikke, var svaret.

Begrunnelsen for å iverksette Operasjon Meetinghouse var «Vi har sluttet å klaske fluene, nå går vi for selve dritthaugen».

Allikevel hadde han nok selvinnsikt til å uttale, ifølge en av hans egne stabsoffiserer: «Hvis vi ikke hadde vunnet krigen, ville vi alle blitt rettsforfulgt som krigsforbrytere».

LeMay fortsatte som sjef for den strategiske bombeflyflåten som skulle levere 80 % av USAs atomvåpenarsenal under Den kalde krigen.

Under Cubakrisen i 1962 havnet han i krangel med president Kennedy der han argumenterte for å slippe atombomber på Cuba. En atomkrig mot Sovjetunionen ville etter hans mening vært overkommelig og overstått på 30 dager.

Som visepresidentkandidat oppnådde han 13,5 % av stemmene i 1968. Han døde av hjerteinfarkt i 1989.

[email protected]

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 05 2020