Slik fungerer dommedagsklokken

Torsdag ettermiddag er det ventet at den såkalte «dommedagsklokken» kan bli stilt for første gang siden 2012, av folkene bak magasinet «Bulletin of the Atomic Scientists».

Vil den nye retorikken mellom NATO og Russland sørge for at vi går fra fem til fire minutter til midnatt?

Mye tyder på det, men hva er egentlig dommedagsklokken?

Atombombe-vitenskapsmenn

Magasinet ble i sin tid startet opp av forskere som hadde vært involvert i The Manhattan Project - det hemmelige prosjektet som sto bak utviklingen av atombombene under 2. verdenskrig, og som til slutt endte med at to japanske byer ble jevnet med jorden.

De innså raskt at når to bomber, som i dagens atombombe-målestokk var som kinaputter å regne, kunne utslette byer, var det en høyst reell fare for at verden kunne utslette seg selv.

I sitt magasin utviklet de derfor en symbolsk klokke, som skulle illustrere den overordnede risikoen for atomkrig.

68.000 atomvåpen

På det verste er det antatt at det var rundt 68.000 atombomber tilgjengelig rundt omkring på jorden - brorparten i USA og Sovjet/Russland. En fullskala atomkrig, er nær ensbetydende med utslettelse av liv på jorden.

Klokken havnet på forsiden av magasinet for første gang i 1947, og viste den gang at det var syv minutter til midnatt. Ifølge magasinet symboliserte den atomvåpnenes fare for verden, sett gjennom øynene til en samlet vitenskapverden. Målet var den gang ikke noe særlig annet enn å sette atomvåpen på agendaen som noe farlig.

Slik var utviklingen

1949 - tre minutter til midnatt: Etter at USA, med en svært aggressiv Harry Truman, hadde sittet alene på atomteknologien siden slutten av andre verdenskrig - og jevnlig truet med atomvåpen - smalt Sovjet av sin første atombombe i 1949. Dermed var et våpenkappløp offisielt i gang. "Vi mener det er grunn til å være dypt bekymret og forberedt på skjebnefulle avgjørelser" meldte de den gang.

1953 - to minutter til midnatt: Amerikanerne likte ikke at russerne hadde fått omtrent nøyaktig den samme teknologien som dem selv, så de bestemte seg for å utvikle hydrogenbomben - en bombe så kraftig at den trenger en atombombe som tennsats. USA utslettet noen øyer mer prøvesprengninger 1952 (og viser at de sliter med å forstå teknologien de tester ut ved å stå altfor nær da de smalt av en bombe som viste seg å være dobbelt så kraftig som antatt), og russerne fulgte etter under et år senere. "Bare med et par svingninger med pendelen nå, så vil man se atomeksplosjoner fra Moskva til Chicago" meldte de.

1960 - 7 minutter til midnatt: Den kalde krigen har roet seg ned noe, og vitenskapsmenn verden over mener Russland og USA ikke lenger egentlig ønsker noen krig, og begynner å snakke sammen. Dermed nedjusteres risikoen.

1963 - 12 minutter til midnatt: Verden har siden sist stått overfor kanskje tidenes farligste hendelser. I 1961 sprenger Sovjet tidenes største bombe - Tsar Bomba - og i 1962 verden sto overfor Cubakrisen der en var på randen av atomkrig. Men i 1963 ser ting bedre ut. Stormaktene undertegner en avtale for å forby prøvesprengninger av atomvåpen over bakken. Dette tas som et kraftig fremskritt.

1968 - 1980: Klokken beveges bare i mindre steg frem og tilbake mellom 7 og 12 minutter. Det er noen kriser og noen avtaler, og alt ser fint ut.

1981 - 4 minutter til midnatt: Sovjet invaderer Afghanistan, og Jimmy Carter rasler med sablene. USA trekker seg fra OL i Moskva, og funderer på måter USA kan vinne en atomkrig, og Ronald Reagens inntreden i det ovale kontor strammer ytterligere til retorikken. Han mener den beste måten å avslutte den kalde krigen på er å vinne den.

1984 - 3 minutter til midnatt: USA og Sovjet slutter å snakke med hverandre. USA begynner å tenke rombasert forsvar. Det strammer seg virkelig til igjen med våpenkappløpet.

1988-1991: Først begynner USA og Sovjet å samarbeide igjen. En forbyr enkelte former for atomraketter, og Mikhail Gorbatsjov kan til slutt overse at hele Sovjet går i oppløsning. Sovjet er konk, og de to stormaktene går med på å gjøre kraftige reduksjoner i atomvåpenarsenalet. I 1991 er dommedagsklokken på optimistiske 17 minutter til midnatt.

1995 - 14 minutter til midnatt: Retorikken hardner til igjen, og stormaktene følger bare delvis opp forpliktelsene til å redusere antall atomvåpen. 40.000 atomvåpen er jo strengt tatt også noe. Dessuten er en bekymret for at terrorister kan ha fått tak i deler av arsenalet. Og om man ikke stoler på verdens ledere, stoler man i alle fall ikke på terrorister.

1998 - 9 minutter til midnatt: Plutselig er det ikke USA og Russland som en er bekymret for. India og Pakistan, begge med atomvåpen, tåler ikke trynet på hverandre. De gamle stormaktene sitter dessuten på tusenvis av atomvåpen hver.

2002 - 7 minutter til midnatt: En begynner å bli seriøst bekymret for at terrorister kan ha stukket av med atomvåpen etter Sovjets fall. Samtidig begynner USA å snakke om å utvikle nye atomvåpen, samtidig som de nekter å underskrive nye atomvåpenavtaler.

2007 - 5 minutter til midnatt: USA og Russland er fortsatt ikke glade i hverandre, Nord-Korea utvikler atomvåpen, og en begynner også å bekymre seg for Iran. Det samme året begynner en også å se på andre ting enn atomvåpen i analysene sine, og magasinet mener klimaendringene er i ferd med å bli en alvorlig fare for menneskeheten. En bekymrer seg for oversvømmelser, røffere vær, tørke og polene som smelter. 

2010 - 6 minutter til midnatt: Lite har egentlig skjedd, men de liker at Russland og USA snakker sammen om å utradere atomvåpen. For første gang øyner de håp om en verden uten atomvåpen. En øyner også håp om at verdens ledere tar klimautfordringene på alvor.

2012 - 5 minutter til midnatt: For å gjøre en lang historie kort: Optimismen de hadde to år tidligere anser de for å ikke ha vært berettiget. "Det er vanskelig å se hvor kapasiteten til å løse problemene skulle befinne seg." Samtidig begynner en å bli bekymret for bruk av atomvåpen i en lang rekke regionale konflikter - og en er bekymret for flere ulykker med atomkraftverk.

Klokken skal justeres igjen klokken 17 torsdag ettermiddag.