Romas gladiatorer var dødens disipler
Skjeletter uten hoder, kranier slått inn med hammer og knokler knust av løvebitt. To gravplasser med over 150 gladiatorskjeletter har gitt forskerne ny og overraskende kunnskap om hvordan romerske gladiatorer for 2.000 år siden trente, kjempet – og ble drept.
Svetten siler nedover de to gladiatorenes nakne, arrete overkropper mens de kretser rundt hverandre. Det er en brennhet ettermiddag i Efesos i den romerske provinsen Asia, og byens arena er fylt med forventningsfulle tilskuere.
Mange har ventet hele dagen på denne kampen, der en av byens mest berømte gladiatorer, Palumbus, skal kjempe sin avskjedskamp mot en ny, lovende motstander. I tre år har den rutinerte Palumbus kjempet seg til blods i arenaen, og etter denne kampen vil han omsider kunne trekke seg tilbake.
Les mer: Romas natteliv oset av sex og hasardspill
Palumbus spenner musklene. Med hele sin vekt kaster han seg fremover med det tunge skjoldet foran seg. Det kommer et begeistret brøl fra de 20.000 tilskuerne. Den unge gladiatoren har imidlertid forstått hvor det bærer hen. Han hopper unna i siste sekund og hogger til siden med det krumme, skarpe sverdet sitt.
Palumbus begynner å vakle. Sverdet har skåret tvers gjennom de tykke ryggmusklene hans og helt inn til ryggraden. Det går et sus gjennom publikum. Beina knekker sammen under ham. Halvt bedøvet av smerte kan Palumbus høre motstanderen komme løpende mot ham. Kampen er tapt.
Les mer:21 skeive fakta om Romerriket
I siste øyeblikk løfter han pekefingeren som tegn til at han ber om nåde. Den unge gladiatoren stopper brått og stiller seg avventende ved siden av Palumbus. Nå er det opp til publikum og kamparrangøren, rikmannen Vedius, å avgjøre om bønnen om nåde skal tas til følge. Palumbus har kjempet godt, men mange tilskuere har tapt store summer på nederlaget hans. Og nå vil de se blod. Taktfast begynner de å rope «iugula, iugula» – «kutt strupen på ham».
En nølende Vedius reiser seg opp fra plassen sin på første rad og vender tomlen oppover: Palumbus' bønn er avvist. Tilskuerne mumler tilfreds.
Med en siste kraftanstrengelse trekker Palumbus seg opp på kne og legger sine blodige hender rundt låret på motstanderen, som hever sverdet. Sekundet etter skjærer bladet gjennom Palumbus' nakkemuskler og videre ned i hjertet.
Les mer: Romerne fryktet nattens monstre
Slaver kunne ikke gifte seg
Palumbus ble drept på 200-tallet e.Kr. Nesten 1800 år senere fant arkeologer gravsteinen hans på en liten gravplass nær ruinene av den gamle romerske gladiatorarenaen i Efesos. På steinen er Palumbus avbildet med et palmeblad i den ene hånden, som et tegn på hans mange seire. I den andre holder han gladius-sverdet sitt – våpenet som ga navn til gladiatorene som i nesten 700 år kjempet på liv og død i historiens blodigste sport.
Inskripsjonen forteller at det var Palumbus' kone som satte opp gravsteinen hans. Forskerne vet at det etter romersk lov var forbudt for slaver å gifte seg. I motsetning til de fleste andre gladiatorer kan Palumbus derfor ikke ha vært slave. Han må ha meldt seg frivillig som gladiator – kanskje fordi han trengte penger. Uansett motiv endte han sine dager som gladiatorer flest, til brølet fra et blod- tørstig publikum.
Les mer: Hva kalte romerne sine barn?
Funnet av Palumbus' grav i 1993 har hatt en enorm betydning for historikernes kunnskap om de blodige gladiatorkampene som både har rystet og fascinert historikere helt siden Romerrikets fall. Foruten Palumbus' jordiske rester fant arkeologene nemlig skjelettrester fra minst 67 andre gladiatorer på den 20 kvadratmeter store gravplassen i Efesos.
Siden er mer enn 2000 knokler samt 5000 mindre biter samlet inn og analysert av forskerne. Ut fra de mange innsamlede dataene kan ekspertene nå rekonstruere alt fra gladiatorenes diett, til hvordan de kjempet – og døde.
Av de i alt 68 skjelettene som er funnet, tilhører 66 unge menn i alderen 20-35 år. Felles for dem er at knoklene deres er svært kraftige og viser tydelige tegn på å ha trent hardt og intensivt i en lang periode. De kan derfor minne mye om knoklene til moderne idrettsutøvere. Ut fra skader på knoklene kan forskerne dessuten se at omkring halvparten av gladiatorene er såret i kamp.
Les mer: Penisleger hjalp jødiske romere
Mest overraskende er imidlertid at skadene på knoklene er relativt begrensede og for eksempel ikke ligner de mange voldsomme skadene arkeologene har funnet på soldat-skjeletter fra middelalderens kriger i Europa. For eksempel har forskerne ikke funnet spor etter stikkskader på bekken eller den nederste delen av ryggraden på gladiatorene. Det tyder på forbud mot å angripe mageregionen under kampene, fordi et stikksår i indre organer ville være ensbetydende med døden. Gladiatorene kjempet altså etter strenge regler, og kampene var nok mindre brutale enn hittil antatt.
Eliten foraktet gladiatorene
Den første gladiatorkampen i Roma ble utkjempet i år 264 f.Kr. De to gladiatorene var begge krigsfanger som ble tvunget til å kjempe til døden til ære for en avdød adelsmann. De første kampene var primitive med bare få tilskuere, men snart grep fenomenet om seg og ble store trekkplastre. Romerske politikere innså at kampene kunne sikre dem enorm popularitet, og brukte derfor ethvert påskudd for å avholde offentlige kamper. Gladiatorenes voldsomme popularitet førte til en hel industri av gladiatorskoler, som kun hadde om formål å trene og leie ut slåsskjemper.
Les mer: Samling av romerske vitser har overlevd
Gladiatorene var imidlertid ikke like populære hos alle. Overklassens romere foraktet de brutale kampene og så på gladiatorene som rostituerte med kropper som ble leid ut til offentligheten. I deres øyne fantes det ikke lavere vesener enn de æreløse gladiatorene. Kjemperne var da også som regel slaver eller krigsfanger som var solgt til skolene.
Ikke desto mindre kunne frie menn – som Palumbus – også finne på å selge seg selv. Noen gjorde det av ren og skjær spenning eller i håp om berømmelse, mens andre ble drevet av pengenød. Frie menn fikk 2000 sestertier for å inngå en femårskontrakt med en gladiatorskole. Beløpet tilsvarte omtrent 1,5 årslønn for en vanlig borger, men kunne redde fallerte romere fra kreditorene.
Elevene ble pisket og brent
Hver gladiatorskole ble drevet av en lanista , som ofte var en tidligere gladiator. Elevene – også menn som var frie – var helt og holdent lanistaens eiendom og skulle sverge på at de var villige til å «brennes, bindes, bankes og drepes av sverdet». De tre første utsagnene gjaldt straffene under treningen, men det siste handlet om kampene i arenaen.
Les mer: Romerne hadde hang til narko
Elevene bodde på skolen i små celler med to-tre mann i hver. Treningen begynte tidlig om morgenen. Da fikk elevene utlevert tresverd og skjold av flettede greiner. Begge deler veide det dobbelte av den ekte varen slik at gladiatorene kunne bygge muskler. Deretter ble de satt til å angripe en palus – en stolpe i mannshøyde.
«Han lot som om han nå angrep motstanderens ansikt, truet ham i siden og forsøkte å treffe knærne, leggene og lårene hans», skriver den romerske forfatteren Vegetius om en elevs trening med stolpen.
Etter en stund ble elevene satt til å kjempe mot hverandre med tresverdene. Prosessen ble nøye overvåket av trenerne, som gjerne var pensjonerte gladiatorer. Hvis eleven ikke viste nok entusiasme, var straffen enten pisking eller brennemerking med glødende jern. Treningen foregikk fra morgen til kveld, og var så fysisk krevende at mange av elevene ifølge romerske kilder døde av utmattelse eller skader de pådro seg under treningskampene.
Les mer: Romas største gladitorskole får nytt liv
Skjelettene fra Efesos viser at mange gladiatorer hadde skader i kraniet etter slag med en stump gjenstand som kan ha vært tresverdet de trente med. Hos noen hadde skadene grodd, hos andre hadde de ført til graven.
Undersøkelser av en gravplass med 80 romerske gladiatorskjeletter gravd ut i den engelske byen York i 2004, viser at treningen i noen tilfeller var så intensiv at gladiatorenes sverdarm var flere centimeter lenger enn den andre armen. Disse gladiatorene må ha begynt på treningen allerede midt i ungdomsårene, da knoklene ennå ikke var ferdig utviklet.
Mye tyder også på at gladiatorene var svært bevisste på kostholdet. Kjemiske analyser av skjelettrestene fra Efesos avslører at innholdet av mineralet strontium er dobbelt så høyt som hos andre mennesker. Det betyr at gladiatorene spiste enorme mengder planteføde. Funnene bekreftes av romerske kilder, som nevner at gladiatorene særlig spiste bønner, byggrøt og tørket frukt – trolig fordi den vegetabilske maten er full av karbohydrater og proteiner.
Ifølge forskerne er det også mye som tyder på at gladiatorene med vilje la på seg fordi et tykt fettlag beskyttet både blodårer og indre organer mot snittsår. For å bygge opp et sterkt skjelett sørget gladiatorene også for å få i seg kalsium, og det gjorde de ved å drikke en blanding av beinmel og knust trekull.
Les mer: Gladiatorene var helter blant bermen
Publikum hatet feiginger
Treningsfasen varte gjerne i to år. I løpet av den perioden ble de unge mennene opplært til å kjempe som en bestemt gladiatortype. Blant typene var den populære retiarius, som kjempet med nett og trefork, mens for eksempel murmillo kjempet mer tradisjonelt med skjold og sverd. (Se boksen under, red.).
Som regel fikk elevene opplæring i en rekke faste angreps- og forsvarsmønstre. Under en ekte kamp skulle de imidlertid passe på at de ikke kjempet for mye «etter boken». Publikum foraktet forsiktige og usikre gladiatorer. Og for en tapende gladiator som fikk publikum mot seg kunne livet henge i en tynn tråd hvis arrangørene lot publikum bestemme skjebnen hans.
Av samme grunn gikk den viktigste delen av opplæringen på gladiatorskolen ut på å lære seg å unngå å vise frykt. Ifølge romerske kilder ble keiser Caligulas gladiatorer for eksempel sett på som
svake fordi de – til publikums store skuffelse – blunket med øynene når et våpen suste forbi ansiktene deres. I stedet skulle gladiatoren både kunne drepe uten barmhjertighet og dø uten frykt. Og den kunsten lærte de aller fleste gladiatorene seg så godt at selv Romas elite, som ellers avskydde de rå gladiatorene, var imponert. Den romerske statsmannen Cicero oppfordret ved flere anledninger romerne til å bli like veltrente og modige som gladiatorene:
«Hvis deres herrer ønsker det, så er de villige til å dø. Hvilken gladiator har så mye som skiftet ansikts- uttrykk? Hvilken gladiator har, idet han lå nede i sitt nederlag og ble beordret til å motta dødsstøtet, trukket halsen til seg?» spurte en begeistret Cicero retorisk.
Les mer: 6000 sko kaster lys over Romas soldater
«Drep, knus»
I gladiatorkampenes første år ble kampene nesten utelukkende avholdt i Italia, men med tiden bredte fenomenet seg til alle provinsene i Romer-
riket. Selv de utstasjonerte romerske troppene hadde ofte sitt eget amfiteater til gladiatorkamper i eller i nærheten av legionsleirene.
Like før kampstart fikk publikum utlevert lister med navn på gladiatorene, hvilken type de var og opplysninger om hvor mange seiere den enkelte hadde bak seg. Ut fra dette kunne publikum vurdere mulighetene for seier og inngå veddemål om utfallet av kampene. De forskjellige gladiatortypene hadde til og med fanklubber som heiet på dem under kampen, mens motstanderne ble lemlestet på det verste.
På tribunene kunne publikum også kjøpe såkalte forbannelser-tavler der kjøperen kunne be gudene om å bringe ulykke over en kriger de ikke hadde noe til overs for:
«Drep, knus, sår Gallicus, sønn av Prima, på denne tiden i amfiteatrets ring!» skrev en tilskuer for eksempel på en blytavle funnet ved et teater i Nord-Afrika.
Til sjuende og sist avhang resultatet imidlertid av den enkelte gladiatorens dyktighet. Og jo flere kamper en gladiator hadde vunnet, desto mindre var risikoen for å dø når han en dag tapte.
Erfarne, seiersvante gladiatorer var mye dyrere å leie til en kamp enn nybegynnere, og hvis han ble drept, måtte kampens arrangør kompensere lanistaen med et beløp som var opptil 50 ganger høyere enn den opprinnelige leien. Derfor ble stjernegladiatorer ofte satt til å kjempe mot nybegynnere, og enkelte gladiatorer kunne skryte av å ha vunnet så ange som 150 seiere i arenaen.
Les mer: Bondegutt ville gjenreise Romerriket
Ville dyr ble slaktet
Kampdagen i arenaen var en festdag og ble som regel innledet med kamper mellom ville dyr og venatores – jegere. Venatores var også en type gladiatorer og var tilknyttet gladiatorskolene. De sto imidlertid lavere på den sosiale rangstigen enn andre gladiatorer, fordi de utelukkende kjempet mot dyr som tigre, løver, bjørner og elefanter.
Ofte var dyrekampene et rent blodbad. For eksempel ble 9000 ville dyr slaktet i arenaen da keiser Titus innviet Colosseum. Dyrekampene kostet også mange jegere livet. En kilde fra 500- tallet e.Kr. forteller for eksempel at en jeger «ble mat for sin egen fiende».
Knokler funnet på gladiatorgravplassen i York bekrefter også at gladiatorene tapte mot rovdyrene. Blant de 80 skjelettene som er funnet her, har arkeologer funnet flere beinrester med tydelige bitemerker som stammer fra store rovdyr som løve eller tiger.
Etter formiddagens dyrekamper var det lunsjpause for romerne. Disse ble
ofte brukt til å henrette forbrytere slik at publikum ikke skulle kjede seg. Deretter begynte omsider gladiatorkampene de hadde ventet på. Til lyden av trompetfanfarer marsjerte gladiatorene i samlet flokk inn i arenaen, hilste på publikum og begynte å varme opp med tresverd. Deretter ble de første gladiatorparene sendt i ringen.
Les mer: Romerrikets rettssystem var gjennomsyret av korrupsjon
Motstander skulle såres
Mens gladiatorene gikk løs på hverandre med sverd, spyd, dolker og treforker, heiet tilskuerne som gale. Kamphanenes primære mål var ikke å drepe hverandre, men å såre motstanderen så hardt at han ga opp. Og fremfor alt gjaldt det å vise mot og oppfinnsomhet og vinne publikums gunst.
Hvis en gladiator ble alvorlig såret, kunne han be om nåde ved å løfte pekefingeren og kaste sverd eller skjold. Dommeren ville så stoppe kampen, før editor – arrangøren av kampen – bestemte om gladiatoren skulle leve eller dø.
Ofte ville editoren lodde stemningen blant tilskuerne. Hvis de mente at gladiatoren hadde kjempet en god kamp, ropte de «missos» – utgang. Hvis editor var enig, kunne gladiatoren forlate arenaen i live. Hvis publikum derimot ropte «iugula» – kutt strupen – så det mørkt ut for den tapende gladiatoren.
Editoren kunne velge å følge publikums krav. I så fall ville han måtte betale lanistaen erstatning for den døde gladiatoren. Han kunne også velge å vise nåde, men da kunne han til gjengjeld bli beskyldt for å være gjerrig.
Editor offentliggjorde sin beslutning ved å vise frem tommelfingeren. Vendte tommelen nedover, skulle gladiatoren skånes, pekte fingeren oppover, skulle taperen henrettes.
Skriftlige kilder og gravinskripsjoner tyder på at editorene i første århundre e.Kr. oftere viste nåde. Men i andre og tredje århundre ble kampene mer blodige, og bønnen om nåde hyppigere avslått. På en inskripsjon fra år 249 skryter editoren Publius Justus for eksempel av at han hadde avslått missos i elleve kamper på rad og beordret den tapende gladiatoren drept.
På samme måte har forskerne regnet seg frem til at omkring ti prosent av kampene endte med døden i første århundre. Et par århundrer senere endte 50 prosent av kampene med at en av gladiatorene døde.
I enkelte tilfeller lot editor imidlertid den seirende gladiatoren bestemme om motstanderen skulle skånes. Flere gladiatorer sørger for å få med på gravsteinen sin at de har skånet fiendene sine. En gravinskripsjon for gladiatoren Urbicus viser imidlertid også at slik storsinnethet kunne straffe seg senere. Den uheldige gladiatoren hadde tilsynelatende skånet en motstander, som så hadde tatt knekken på ham i en senere kamp.
«Mitt råd er at du dømmer dem du har slått, til døden».
Taper fikk knust kraniet
Det absolutte høydepunktet i gladiatorkampene kom når en gladiator hadde blitt nektet nåde. I denne skjebnesvangre situasjonen skulle den beseirede vise om han var en sann gladiator eller bare en ynkelig kujon.
Hvis taperen var i stand til det, skulle han gå på kne og gripe rundt låret på vinneren med begge hender. Vinneren skulle så ta tak i motstanderens hode og kjøre sverdet inn ved kragebeinet og videre ned i hjertet.
Hvis gladiatoren var for hardt såret til å sitte på kne, skulle han i stedet legge seg på magen. Deretter skullemotstanderen støte sverdet gjennom skulderbladet og inn i hjertet. Skjelettfunn i Efesos viser at begge henrettelsesmetodene var utbredt.
Til forskernes overraskelse fant de også fire skjeletter som hadde fått kraniet knust med en hammer. En forklaring kan være at hardt sårede gladiatorer som var blitt vist nåde, men som utvilsomt kom til å dø av skadene senere, ganske enkelt ble avlivet med en hammer. Romerske kilder forteller at en slave utkledd som ferjemannen Charon – som ifølge romersk mytologi seilte de døde til dødsriket – etter en kamp kom inn i arenaen med en hammer for å vise symbolsk at gladiatoren nå tilhørte dødsriket. Ifølge forskere kan hammeren også ha blitt brukt til å avlive sårede.
I motsetning til Efesos-gladiatorene er en stor del av skjelettene som er gravd ut i York, til gjengjeld blitt halshogd. Forskerne mener at også disse gladiatorene har vært for hardt såret til å kunne overleve.
Kampene ebbet ut
I nesten 700 år braket gladiatorene løs i det romerske imperiet. Da kristendommen ble statsreligion på 300-tallet, forsøkte kritiske røster å få satt en stopper for de blodige oppgjørene. I år 325 la keiser Konstantin 1. ned forbud mot kampene, men det ble stort sett ignorert. Gladiatorene fortsatte med å kjempe i imperiets arenaer. Først på 400-tallet ebbet kampene ut, og til slutt nevnes de ikke mer i de antikke tekstene.
Det eneste som sto igjen, var de tomme arenaene og de mange gravrelieffene for gladiatorer som døde for å tilfredsstille publikums underholdningsbehov. Blant relieffene er det som kvinnen Hymnis satte opp for sin mann Palumbus. Teksten er kort, men forteller likevel om en hustrus sorg over en ektemann som døde i ung alder:
«Til minne om min kjære ektemann, Palumbus».
Artikkelen er publisert i samarbeid med magasinet Historie. Les også:
Romas natteliv oset av sex og hasardspill
Romerne fryktet nattens monstre